Tips for å bli "pen" // Vol. II "Sminke"

11.08.2017 - 08:58 2 kommentarer

Da følger jeg opp forrige ukes innlegg med et nytt et. I dag skal vi snakke litt om hvordan du kan ommøblere hele ansiktet med hjelp av litt kosmetikk. Hæ? Jo, hør nå. Contouring hadde vel sitt store gjennombrudd for oss "sivile" rundt 2009, dette husker jeg fordi jeg ble sugd inn i sminkeguruenes verden på YouTube, der jeg ble sittende apatisk foran skjermen og se på sminketutorial etter sminketutorial uten å blunke, før jeg plutselig spacet ut og våknet til bevissthet ved kassa på MAC og hadde nettopp trukket kortet på et firesifret beløp for noen veldig dyre produkter jeg egentlig ikke trengte.

Vi har alle vært der. Det er lett å la seg påvirke av slik propaganda, det er tross alt skapt for å treffe oss der vi er litt ekstra myke. Ser man plutselig at folk som har peiling bruker en liten, transparent silikonklump til å blende ut foundation med, så blir man jo nysgjerrig. Er dette noe for meg? Kanskje dette er løsningen på alle mine problemer? Vil jeg hate meg selv litt mindre og føle meg vakker (på inn- og utsiden) hvis jeg begynner å gni inn sminken min med denne hver morgen før jeg drar på jobb? Det var forresten et retorisk spørsmål, jeg har ikke svarene på alt!

Men tilbake til contouring. Det er litt som å være tryllekunstner. Eller bare vanlig kunstner egentlig. Er du dyktig kan du omtrent male et vakkert maleri på ditt vanlige ansikt og ingen vil ane at du ikke ble født så vakker og definert som du er i dag.

Hater du nesa di? Tegn noen vertikale, brune streker på sidene og blend i vei. Fleskete kinn? Tegn noen brune streker der du burde hatt kinnbein og ta-da! Du har plutselig fått sylskarpe kinnbein som ville gjort Kate Moss litt misunnelig. Så kan du gjøre motsatt med en highlighter. Trekk frem det du liker best i ansiktet, slik at resten bare synker bakover og holder seg i bakgrunnen. Er man heldig vil resultatet se cirka slik ut:

Øyenbryn er også veldig viktig. "Brows on fleek" er ikke noe man bør ta lett på. Det er mange jenter på Instagram som lever av å ha rare bryn. Brynene ser litt ut som de er stjålet fra en drag queen og kommentarene bare raser inn på hvert innlegg. Folk tægger vennene sine i kommentarfeltet og bare, "Hah! Sjekk de bryna der a! LOL." Men sånne Instagram-stars driter i de negative kommentarene og kjører på med enda mørkere brynpudder, så bare LOLer de hele veien til banken. Ka-ching! 

Er du litt lat eller har dårlig tid om morgenen fins det et annet alternativ. Nå kan man tatovere små, falske hår rett på huden, også kalt microblading. Det er best å bestille time hos en "sertifisert behandler", som åtte av ti ganger betyr at "artisten" har vært på et halvt dags microblading-kurs og fått diplom (gratulerer!), før hun hakker løs med mikronålene som skal føre pigmenter inn i ansiktshuden din for evig og alltid. 

Skjønnhetsbransjen i 2017 er virkelig noe for seg selv. 

Tips for å bli "pen" // Vol. I "Vipper"

03.08.2017 - 23:22 Ingen kommentarer



Hei, hei, jenter! Jeg er her for å dele litt visdom med dere. Du skjønner det at sjansen for at du er bra nok i dagens samfunn er ganske liten. For å være helt ærlig vil jeg tørre å påstå at 85% av dere som sitter og leser dette nå, er rett og slett ikke bra nok "au naturel". Sånn utseendemessig altså, kan jo hende dere har helt supre personligheter og er smarte, men det betyr fint lite når du skal legge ut en selfie og vil ha et par hundre likes, hæ? Dagens skjønnhetsidealer har skyhøye krav, og det er særdeles få som kommer gjennom det bittelille, trange nåløyet (spesielt med de store rumpene, men det er et heeelt annet innlegg).

Men jeg har gode nyheter! Har du penger så kan det meste løses. Denne uken handler det rett og slett om øynene. Eller lettere sagt, øyenvipper.

Du trodde at du ble født med øyenvipper for å holde rusk og annet smått ute av det sarte øyeeplet, sant? FEIL! Øynene er vinduene til sjelen, og vinduene skal helst dekoreres. Populæritet, selvtillit og lykke vil vokse i takt med antall hår som er limt over hvert øye, og det skal helst ligne på en liten feiekost.

Det er ganske sykt å tenke på de stakkars menneskene som levde for 30 år siden som ikke engang hadde mulighet til å skaffe seg vippe-extensions. At folk i det hele tatt ble forført uten en svart, hårete larve hvilende på hvert øyelokk er for meg et under. 

Da var første del i denne skjønnhetsserien ute. Husk, når det gjelder vipper: More is more!

Greier du å balansere en klump med vipper på størrelse med en kråkebolle på hvert øyelokk kan jeg garantere deg at du vil merke en umiddelbar forandring til det bedre i ditt liv. You go, girl!

Forpliktelser er for tapere

11.05.2017 - 08:04 4 kommentarer



Vet du hva jeg liker? Udefinerte forhold. For hvor fett er det ikke å leke kjærester med en man liker skikkelig godt, men ikke få noen av godene som en kjæreste får? Forpliktelser ass, verste jeg vet! Det er SÅ slitsomt å ha forpliktelser til noen, for tenk om de skulle finne på å forlange noe av lille, frie meg? Nei, nei. Jeg vil være fri - som en fugl, der jeg flakser med de små, patetiske vingene mine for å ikke styrte i bakken.

Jeg vil helst flakse fra det ene udefinerte forholdet til det andre. Det kaller jeg frihet. Og når noen begynner å forlange noe av meg så er det bare å si takk for meg og hadet bra, du fortjener mye bedre enn meg! Jeg sa jo at vi ikke var på vei til å bli kjærester. Haha, hører du dårlig? Det at jeg har ligget med deg, chattet med deg i timesvis flere kvelder i uka, kjørt langt for å henge med deg eller kjøpt julegave til deg har ingenting å si. Dette visste du fra starten, din dumming.



Dette skal være et enkelt og ukomplisert forhold, det vi har i mellom oss. Vi kan henge og kose oss gløgg ihjel i hverandres selskap, men vi er to frie individer som i hvertfall ikke er i et forhold og som lever uten noen forpliktelser overfor hverandre, så å hooke opp med andre er også helt OK. Vi skylder hverandre ikke en goddamnshit. Serr, jeg blir ikke sjalu engang. Du er den mannen jeg tenker MEST på altså, av alle de andre mennene jeg tenker på, så er du liksom nummer én. La oss si at jeg tenker på Mann 2 og Mann 3 i cirka tjue minutter til sammen per dag, så tenker jeg på deg minst tretti minutter per dag. Og du er jo ikke kjæresten min, så dette må du bare akseptere. Vi forlanger ingenting av hverandre liksom. Og det er digg.

Og kanskje det fineste med dette flotte, udefinerte forholdet, vet du hva det er?

Det er så spennende at jeg aldri vet om du hooker opp med andre når du ikke er sammen med meg i helgene. Jeg liker å leve på kanten, vet du. Synes det gir livet litt ekstra fart og spenning. Uvitenhet er gøy! Adrenalinkick som treffer rett hjem i mellomgulvet som et trippel karatespark på speed når det gjøres skikkelig riktig. 

Så skål til alle dere der ute som er i herlige, udefinerte forhold! Dere er jammen heldige.


 

Unge lovende GIRLS

17.01.2017 - 22:53 4 kommentarer



En av de store snakkisene det siste året har vært NRKs nye TV-serie, Unge lovende. Det er sånne ting som gjør meg glad. Ekte mennesker, samtaler som jeg selv kunne hatt med mine venner, ingen anstrengte, kleine stirreseanser ut i løse luften, og minimalt med liksom-frigjort, gapskrattende nakenbading i ferskvann. Unge lovende får det til å virke så naturlig enkelt å lage bra, troverdig TV - så hvorfor fins det ikke mer av det?

Kall meg en typisk jente av min generasjon. Ja, jeg innrømmer at jeg likte Sex og singelliv, mest fordi det føltes som den lille venninnegjengen som kunne holde meg med selskap, uansett når på døgnet. Jeg hadde et nært forhold til Venner for livet, men jeg tror det er den familiære, nittitallsnostalgien som kicker inn mest når jeg flipper innom en re-run på TV nå. Jeg digga Dexter, Mad Men og American Horror Story (første sesong er så klart best), og Six Feet Under, Weeds og Orange is the New Black... 

Og Girls.

Girls er litt elsk eller hat. Jeg forstår komplekset folk har med Lena Dunham, der hun velter sine usympatiske valker og spisse pupper så hemningsløst og ugrasiøst over skjermen. Hun er ikke egentlig spesielt likandes som person, litt for egoistisk og lat til at man tør å innrømme at man identifiserer seg med henne. Men likevel så når det frem til mange. Og jeg tror, i hvert fall når jeg snakker for meg selv, at mye av grunnen til at jeg liker Girls og Unge lovende, er at det handler om gutter og jenter i en bestemt aldersgruppe som har store ambisjoner om hva de vil her i livet. Du er kreativ, du er hardtarbeidende, du er unik og du skal ikke bare nøye deg med et middelmådig yrke... du skal leve ut alle dine drømmer, for faen! 

Helt til du begynner å skjønne tegninga.

Som barn trodde jeg virkelig på folk når de sa at jeg kunne bli akkurat det jeg ville som voksen. Jeg tenkte at hvis jeg bare jobbet hardt nok for noe, så ville jeg greie det. En fin og naiv liten tanke, som for hvert år man lever, falmer og krymper bittelitte granne. For det kommer en tid, der du lærer å kjenne dine begrensninger, og det er ikke alltid så lett å svelge den virkelighetspillen. Det at jeg er født med retningssans på lik linje med Christopher Colombus sin, for eksempel, har jeg lært å akseptere og leve med så godt jeg kan (og takk og pris for Google Maps på mobilen). 

Jeg husker godt hvor jævlig jeg synes mattetimene på ungdomskolen var, hvordan læreren pinte meg opp på tavla hver eneste time, for så å latterliggjøre meg foran klassen mens jeg vitset meg frem til et helt usannsynlig svar. Jeg forstår jo nå at han sikkert bare ville lære meg at jeg burde gjøre matteleksene mine. Men tall var aldri min greie, det beviste jeg heldigvis både i norsk- og engelsktimene. Nå får jeg betalt for å skrive morsomme ting for diverse mediehus i landet.

Jeg har også en regnskapsfører som redder livet mitt hver gang selvangivelsen skal leveres. Og det er jeg veldig fornøyd med. (Takk, Grete, I løv u!)



Men det er også når man har nådd en viss alder at man begynner å forstå at drømmen om å leve 100% av kreativiteten, ikke er så realistisk alltid. Kanskje man må ha seg en litt uinteressant dagjobb for å betale leia hver måned, eller kanskje man må takke ja til litt kjipe, streite oppdrag for å ha mat på bordet. Man gjør det man må for å leve.

Jeg kjente meg så godt igjen i Nenne (spoiler alert? jeg referer i hvert fall til en scene i Unge lovende!), der hun vrir seg med utålmodighet når en serveringsjobb drar ut i morgentimene, mens hun helst vil hjem og skrive ferdig boken sin. Det kribler ofte i fingrene etter å dra hjem til min lille hule, der jeg kan stenge alle folk ute og bare leve ut de små, kreative idéene mine som skribles raskt ned i en gul Moleskine. Men jeg minner meg selv også på en tid hvor jeg kun hadde det kreative, og det å aldri få endene til å møtes var heller ikke spesielt inspirerende i lengden, uansett hvor kult det hørtes ut i en "bli-kjent-samtale" på fest.



Tiden vi lever i krever litt for mye av unge, ambisiøse mennesker. Siden alt har blitt så tilgjengelig - både av musikk, TV og lesestoff, så har vi kanskje også blitt litt for utålmodige? Vi trenger ikke lenger å vente en uke på neste episode, vi kan bare trykke oss videre til neste med det samme. Vi trenger ikke lenger å vente på kjærligheten - vi kan oppsøke den på Tinder og gå på date samme kveld. Vi har rett og slett dårlig tid med alt. Vi vil helst ikke vente på suksessen etter mange års hardt arbeid, vi vil helst ha den NÅ (mens man fortsatt er ung og lovende, selvsagt). Det at vi hele tiden blir påmint om alt det fantastiske andre oppnår daglig via sosiale medier gjør ikke saken noe særlig lettere å leve med.



Det er én ting jeg bet meg spesielt merke i under et intervju med de tre hovedrollene i Unge lovende, nemlig det at de ble så skuffa da de skjønte at voksne vet heller ikke hva de driver med.

For meg var det betryggende å høre at vi er flere som har kommet til denne konklusjonen.

Men det er kanskje det livet handler om, at vi er alle like "clueless" og prøver bare å gjøre valg som gir mening for oss selv, og som forhåpentligvis gjør den lille lommen med tid vi har fått utdelt her på kloden til en tilværelse vi kan se tilbake på med et smil om munnen når tiden er ute.

Husk at Unge lovende sesong 2 har premiere på NRK1 fredag 20. januar!

(Og undertegnede gleder seg masse)

 

 

Nyttårs-FOMO

31.12.2016 - 18:23 Ingen kommentarer



Man skulle tro at jo eldre man blir, jo klokere blir man. Men det stemmer jo ikke litt engang! Her er beviset. Selv om jeg har resonnert meg frem tidligere til at nyttårsfesten bare er oppskrytt, antiklimaks og som regel ikke så heftig som man skulle tro og håpe, så greier jeg liksom ikke å legge det fra meg.

Det er fordi jeg lider av... FOMO!

Eller "Fear Of Missing Out" som det så fint heter. Jeg stritter imot, vil ikke være en del av hysteriet, planleggingen og forventningspresset. Men likevel har nyttårsplanene mine hoppet rundt som en nervøs gresshoppe på amfetamin de siste ukene. Seriøst, jeg har snart reist rundt hele landet i mine hypotetiske nyttårsplaner som ikke har blitt noe av. Jeg er sliten og kvelden har ikke engang begynt!

Planene har variert på en skala fra 1 til 10.

#1 - ligge i sengen alene i Oslo og gråte meg i søvn (neida):



#10 - dra til Hemsedal og distrahere meg fra livets harde virkelighet ved å ta meg inn på en 18-mannshytte og ha konstant promille i 72 timer i strekk.

Så fikk vi plutselig lyst til å dra til Sunnmøre for å kjøre snowboard, der skulle snøen visstnok være helt SINNSYK! ...helt til den ikke var det allikevel. (Ikke fikk vi pengene tilbake for hytta vi bestilte heller, så Nyttårsfeiring Volume II skjer en gang i februar...)

Vet ikke hva det er jeg er så innmari redd for å gå glipp av, vi vet alle at uansett hvor mange måneder i forveien du planlegger den hellige nyttårsfesten, så blir det aldri Årets Fest. Så la oss legge forventningene noen hakk lavere da, dere. 

Du skal smette inn i den glitrende kjolen (eller dressebuksa, for de som liker det) som har blitt litt trang etter romjulens overdrevne spiseorgie, så skal du drikke deg litt brisen på noe sprudlende, mens du småprater med sidemann om jobb/utdanning/nyttårsforsetter, en samtale mest sannsynelig ingen av dere vil huske om en uke.

Så nærmer klokken seg midnatt, du slenger på deg en boblejakke og tråkker ned hælene på skoene til en fremmed før du subber ut med de store skoene på verandaen. Der får du en liten fruser som knitrer håpefullt i nøyaktig 8 sekunder før den slukner. Tåken vil gjøre at du ikke ser en dritt av det dyre fyrverkeriet folk har brukt en halv månedslønn på, så går du inn og drikker litt mer, mens du tenker på at du må nyte de siste snusene/røykene, for i morgen "skal du slutte".

Så våkner du opp med hangover 1. januar og tenker det er litt trist at i tillegg til å ta fra oss både den ene og den andre store musikeren/skuespilleren/kjendisen, så skulle 2016 jammen meg også gi deg så få røde dager som overhodet mulig. Bra vi blir kvitt 2016 én gang for alle.

Godt nytt år! 

 

 

Null gaver, null stress

20.12.2016 - 13:40 6 kommentarer

Så var det den tiden nå igjen, julen nærmer seg med store, bestemte skritt og reklameplakatene skriker etter din oppmerksomhet. "KJØP MER!", roper de, mens du stresser avgårde med en lang mental liste over folk du "burde" bruke dine hardttjente penger på. Jeg meldte meg ut av denne kjøpefesten for flere år siden. Tanken på å skulle bruke flere tusener på å kjøpe mer ræl til folk som ikke trenger (eller ønsker seg det) gjør meg litt kvalm. Jeg forventer heller ikke å få så mange gaver, bortsett fra et par unntak her og der, som oftest er et par strikka raggsokker, en krukke med hjemmelaget honning eller et par ferske HB-blyanter. Sånne gaver liker jeg, personlige og nyttige.

Jeg vil heller gi deg en pose med favorittkaffen din, en morsom tegning eller en god flaske rødvin, enn å bidra til det materialistiske hysteriet julen nå har blitt til, selv om det har vel egentlig vært sånn i mange år. Selvsagt, har du barn i familien så forstår jeg at du vil gi dem gaver og opplevelsen du selv hadde i barndommen, men et barn blir ikke gladere av 50 pakker enn 10, eller kanskje 5. Det virker som kvantitet går over kvalitet, og spesielt nå som vi vet at den lille, søte kloden vi okkuperer sliter fordi vi produserer så mye plastdingser og polyesterklær i racerfart, ting som mest sannsynlig ikke vil brytes ned på flere hundre år. 

Nei, æsj, la meg slippe.

Jeg trenger ikke flere "ting", Kom på besøk og gi meg litt av din tid, det er 100 ganger mer verdt enn en stygg pute fra KID eller enda en "morsom" elektronisk duppetitt jeg må lage plass til i skroteskuffen. 

På julaften skal jeg spise en god middag med far og bror. Min bittelille familie. Minus én høyt savnet mamma, som vi sikkert kommer til å gråte en skvett over, for det er det julen handler om. Vi kommer til å pynte oss litt ekstra og lage maten sammen, eller kjenner jeg pappa rett så kommer han til å spille opera på full guffe, mens broren min og jeg regjerer på kjøkkenet.

Og det er jo den klisjéen julen handler om for meg i hvertfall - familie og venner samles for å spise god mat i godt selskap, man får noen fridager til å slappe av og gjøre ting man har lyst til. Vi lever i en tid med overflod, vi har alt vi trenger, og har vi lyst på noe så har vi som regel penger til å kjøpe det selv. Å kjøpe flere ting bare fordi jeg føler jeg må er ikke en del av min julefeiring. 

God jul.

Hilsen Grinchen.

Sad but true

17.10.2016 - 12:12 Én kommentar



Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de små tingene. Er det en tanke som slår meg hver eneste kveld når jeg legger meg, så er det det at sengen min er høyt oppe på lista over favoritter i livet. Sad, but true. God mandag!

Føkk boligmarkedet

14.10.2016 - 07:15 5 kommentarer



Etter å ha tenkt på at jeg sikkert burde prøve å komme meg inn på boligmarkedet de siste syv årene, har jeg endelig fått den gyldne gullbilletten, også kalt Finansieringsbevis, inn til dette hellige paradiset alle snakker så varmt om. Måtte bare utlevere alt av økonomiske hemmeligheter, næringsoppgaver og grumsete pengeinformasjon til banken før jeg fikk klarsignalet om at jeg kunne begynne å se etter leilighet. Hurra!

Jeg begynte først å fantasere om et lite 2-roms krypinn for meg selv, der jeg kunne tilbringe noen minneverdige år av min frie trettiårstilværelse, før en eventuell mann/hund/katt ramler inn i mitt liv og snur alt på hodet. Men ja, to rom burde jeg jo ha. Kanskje en liten balkong også? Ser på bildene at det er mange små, søte balkonger med oppdekte bord som inneholder både croissanter og nytrukket kaffe, fotografert med den videste vinkelen du kan tenke deg. Dette så lovende ut, jeg elsker jo å drikke kaffe på balkonger.

Og spise croissant.

Så begynte jeg å gå på visninger. Det har aldri slått meg før nå, men det å gå på visning er som å ha en ekstra deltidsjobb man ikke får betalt for. Man må hver dag sjekke finn.no og se om det er noe nytt, og så er utfordringen å faktisk huske å møte opp på visningen når den tid kommer.

Men, uff, så naiv jeg har vært i hele mitt liv. Det sies at timing er alt her i livet, og da har jeg muligens valgt det verste tidspunktet i historien for å kjøpe min første leilighet. Boligmarkedet har bokstavelig talt sprengt foran trynet på meg og jeg ser virkelig ikke hvordan jeg skal få presset meg inn i et marked som ikke ønsker meg LITT velkommen en gang. Jeg pleier å like en utfordring altså, men akkurat nå føler jeg litt maktløs og ubrukelig. Senk forventningene, sier de. Jada, svarer jeg, jeg prøver!

For det første må jeg si at jeg er mildt sagt sjokkert over antallet anstendige, voksne mennesker som kryper opp en bratt stige for å legge seg i "køyesengen" sin hver kveld, med maks 40 cm pusterom over ansiktet når de legger seg horisontalt. Dette må da true befolkningen på et vis, for med så mange voksne mennesker som sover i små køyesenger over sine bittesmå Ikea-kjøkken, så fatter jeg ikke hvordan noen i det hele tatt "får" seg noe?

Blir ikke barn av å bo på 17 kvadrat på løkka, for å si det sånn. Og er man singel blir det vel heller ikke spesielt stas med one night stands, der man må ligge side om side og holde hender, eventuelt tafse på hverandre i blinde, fordi alt annet blir vanskelig på grunn av plassmangel. Men noen folk skulle seriøst hatt en stjerne i boka for hvor mange funksjoner kreativiteten har fått trykka inn i et sovemøbel/skap/kommode/kontorplass/kjøkkenhjørne/bad. 



Man må også kunne forstå språket. Jeg leste om en "spennende 2-roms leilighet med sjarmerende løsninger" her om dagen. Det viste seg å være en gammel kebabsjappe som hadde blitt gjort om til en "leilighet". Tipper det er sykt sjarmerende å våkna klokken fire en søndag morgen fordi noen sultne og fulle mennesker står og hamrer på døra og lurer på hvorfor i all verden du har stengt så tidlig.

Denne uken har jeg vært spent tilskuer på tre budrunder. Alt gikk for ca. 700k over takst. Det er så motiverende for oss enslige førstegangskjøpere, altså. Så må man liksom gå i seg selv og virkelig finne ut hva man vil... Bo på 17 kvm innenfor ring 3 og punge ut over 3 mill., eller bo så langt ute at man mister kontakt med hele sivilisasjonen fordi det er et ork å ta banen i én og en halvtime én vei for å rekke den kaffeavtalen i byen klokken 18. 

Og jeg er fullt klar over at det ikke er en menneskerett å bosette seg i egen leilighet i Oslo sentrum, kjære deg som alltid påpeker dette i kommentarfeltet på en boligmarkedsartikkel på en nettavis.

Det hadde bare vært jævlig digg å fått muligheten.

hits