Unge lovende GIRLS

17.01.2017 - 22:53 2 kommentarer



En av de store snakkisene det siste året har vært NRKs nye TV-serie, Unge lovende. Det er sånne ting som gjør meg glad. Ekte mennesker, samtaler som jeg selv kunne hatt med mine venner, ingen anstrengte, kleine stirreseanser ut i løse luften, og minimalt med liksom-frigjort, gapskrattende nakenbading i ferskvann. Unge lovende får det til å virke så naturlig enkelt å lage bra, troverdig TV - så hvorfor fins det ikke mer av det?

Kall meg en typisk jente av min generasjon. Ja, jeg innrømmer at jeg likte Sex og singelliv, mest fordi det føltes som den lille venninnegjengen som kunne holde meg med selskap, uansett når på døgnet. Jeg hadde et nært forhold til Venner for livet, men jeg tror det er den familiære, nittitallsnostalgien som kicker inn mest når jeg flipper innom en re-run på TV nå. Jeg digga Dexter, Mad Men og American Horror Story (første sesong er så klart best), og Six Feet Under, Weeds og Orange is the New Black... 

Og Girls.

Girls er litt elsk eller hat. Jeg forstår komplekset folk har med Lena Dunham, der hun velter sine usympatiske valker og spisse pupper så hemningsløst og ugrasiøst over skjermen. Hun er ikke egentlig spesielt likandes som person, litt for egoistisk og lat til at man tør å innrømme at man identifiserer seg med henne. Men likevel så når det frem til mange. Og jeg tror, i hvert fall når jeg snakker for meg selv, at mye av grunnen til at jeg liker Girls og Unge lovende, er at det handler om gutter og jenter i en bestemt aldersgruppe som har store ambisjoner om hva de vil her i livet. Du er kreativ, du er hardtarbeidende, du er unik og du skal ikke bare nøye deg med et middelmådig yrke... du skal leve ut alle dine drømmer, for faen! 

Helt til du begynner å skjønne tegninga.

Som barn trodde jeg virkelig på folk når de sa at jeg kunne bli akkurat det jeg ville som voksen. Jeg tenkte at hvis jeg bare jobbet hardt nok for noe, så ville jeg greie det. En fin og naiv liten tanke, som for hvert år man lever, falmer og krymper bittelitte granne. For det kommer en tid, der du lærer å kjenne dine begrensninger, og det er ikke alltid så lett å svelge den virkelighetspillen. Det at jeg er født med retningssans på lik linje med Christopher Colombus sin, for eksempel, har jeg lært å akseptere og leve med så godt jeg kan (og takk og pris for Google Maps på mobilen). 

Jeg husker godt hvor jævlig jeg synes mattetimene på ungdomskolen var, hvordan læreren pinte meg opp på tavla hver eneste time, for så å latterliggjøre meg foran klassen mens jeg vitset meg frem til et helt usannsynlig svar. Jeg forstår jo nå at han sikkert bare ville lære meg at jeg burde gjøre matteleksene mine. Men tall var aldri min greie, det beviste jeg heldigvis både i norsk- og engelsktimene. Nå får jeg betalt for å skrive morsomme ting for diverse mediehus i landet.

Jeg har også en regnskapsfører som redder livet mitt hver gang selvangivelsen skal leveres. Og det er jeg veldig fornøyd med. (Takk, Grete, I løv u!)



Men det er også når man har nådd en viss alder at man begynner å forstå at drømmen om å leve 100% av kreativiteten, ikke er så realistisk alltid. Kanskje man må ha seg en litt uinteressant dagjobb for å betale leia hver måned, eller kanskje man må takke ja til litt kjipe, streite oppdrag for å ha mat på bordet. Man gjør det man må for å leve.

Jeg kjente meg så godt igjen i Nenne (spoiler alert? jeg referer i hvert fall til en scene i Unge lovende!), der hun vrir seg med utålmodighet når en serveringsjobb drar ut i morgentimene, mens hun helst vil hjem og skrive ferdig boken sin. Det kribler ofte i fingrene etter å dra hjem til min lille hule, der jeg kan stenge alle folk ute og bare leve ut de små, kreative idéene mine som skribles raskt ned i en gul Moleskine. Men jeg minner meg selv også på en tid hvor jeg kun hadde det kreative, og det å aldri få endene til å møtes var heller ikke spesielt inspirerende i lengden, uansett hvor kult det hørtes ut i en "bli-kjent-samtale" på fest.



Tiden vi lever i krever litt for mye av unge, ambisiøse mennesker. Siden alt har blitt så tilgjengelig - både av musikk, TV og lesestoff, så har vi kanskje også blitt litt for utålmodige? Vi trenger ikke lenger å vente en uke på neste episode, vi kan bare trykke oss videre til neste med det samme. Vi trenger ikke lenger å vente på kjærligheten - vi kan oppsøke den på Tinder og gå på date samme kveld. Vi har rett og slett dårlig tid med alt. Vi vil helst ikke vente på suksessen etter mange års hardt arbeid, vi vil helst ha den NÅ (mens man fortsatt er ung og lovende, selvsagt). Det at vi hele tiden blir påmint om alt det fantastiske andre oppnår daglig via sosiale medier gjør ikke saken noe særlig lettere å leve med.



Det er én ting jeg bet meg spesielt merke i under et intervju med de tre hovedrollene i Unge lovende, nemlig det at de ble så skuffa da de skjønte at voksne vet heller ikke hva de driver med.

For meg var det betryggende å høre at vi er flere som har kommet til denne konklusjonen.

Men det er kanskje det livet handler om, at vi er alle like "clueless" og prøver bare å gjøre valg som gir mening for oss selv, og som forhåpentligvis gjør den lille lommen med tid vi har fått utdelt her på kloden til en tilværelse vi kan se tilbake på med et smil om munnen når tiden er ute.

Husk at Unge lovende sesong 2 har premiere på NRK1 fredag 20. januar!

(Og undertegnede gleder seg masse)

 

 

Nyttårs-FOMO

31.12.2016 - 18:23 Ingen kommentarer



Man skulle tro at jo eldre man blir, jo klokere blir man. Men det stemmer jo ikke litt engang! Her er beviset. Selv om jeg har resonnert meg frem tidligere til at nyttårsfesten bare er oppskrytt, antiklimaks og som regel ikke så heftig som man skulle tro og håpe, så greier jeg liksom ikke å legge det fra meg.

Det er fordi jeg lider av... FOMO!

Eller "Fear Of Missing Out" som det så fint heter. Jeg stritter imot, vil ikke være en del av hysteriet, planleggingen og forventningspresset. Men likevel har nyttårsplanene mine hoppet rundt som en nervøs gresshoppe på amfetamin de siste ukene. Seriøst, jeg har snart reist rundt hele landet i mine hypotetiske nyttårsplaner som ikke har blitt noe av. Jeg er sliten og kvelden har ikke engang begynt!

Planene har variert på en skala fra 1 til 10.

#1 - ligge i sengen alene i Oslo og gråte meg i søvn (neida):



#10 - dra til Hemsedal og distrahere meg fra livets harde virkelighet ved å ta meg inn på en 18-mannshytte og ha konstant promille i 72 timer i strekk.

Så fikk vi plutselig lyst til å dra til Sunnmøre for å kjøre snowboard, der skulle snøen visstnok være helt SINNSYK! ...helt til den ikke var det allikevel. (Ikke fikk vi pengene tilbake for hytta vi bestilte heller, så Nyttårsfeiring Volume II skjer en gang i februar...)

Vet ikke hva det er jeg er så innmari redd for å gå glipp av, vi vet alle at uansett hvor mange måneder i forveien du planlegger den hellige nyttårsfesten, så blir det aldri Årets Fest. Så la oss legge forventningene noen hakk lavere da, dere. 

Du skal smette inn i den glitrende kjolen (eller dressebuksa, for de som liker det) som har blitt litt trang etter romjulens overdrevne spiseorgie, så skal du drikke deg litt brisen på noe sprudlende, mens du småprater med sidemann om jobb/utdanning/nyttårsforsetter, en samtale mest sannsynelig ingen av dere vil huske om en uke.

Så nærmer klokken seg midnatt, du slenger på deg en boblejakke og tråkker ned hælene på skoene til en fremmed før du subber ut med de store skoene på verandaen. Der får du en liten fruser som knitrer håpefullt i nøyaktig 8 sekunder før den slukner. Tåken vil gjøre at du ikke ser en dritt av det dyre fyrverkeriet folk har brukt en halv månedslønn på, så går du inn og drikker litt mer, mens du tenker på at du må nyte de siste snusene/røykene, for i morgen "skal du slutte".

Så våkner du opp med hangover 1. januar og tenker det er litt trist at i tillegg til å ta fra oss både den ene og den andre store musikeren/skuespilleren/kjendisen, så skulle 2016 jammen meg også gi deg så få røde dager som overhodet mulig. Bra vi blir kvitt 2016 én gang for alle.

Godt nytt år! 

 

 

Null gaver, null stress

20.12.2016 - 13:40 6 kommentarer

Så var det den tiden nå igjen, julen nærmer seg med store, bestemte skritt og reklameplakatene skriker etter din oppmerksomhet. "KJØP MER!", roper de, mens du stresser avgårde med en lang mental liste over folk du "burde" bruke dine hardttjente penger på. Jeg meldte meg ut av denne kjøpefesten for flere år siden. Tanken på å skulle bruke flere tusener på å kjøpe mer ræl til folk som ikke trenger (eller ønsker seg det) gjør meg litt kvalm. Jeg forventer heller ikke å få så mange gaver, bortsett fra et par unntak her og der, som oftest er et par strikka raggsokker, en krukke med hjemmelaget honning eller et par ferske HB-blyanter. Sånne gaver liker jeg, personlige og nyttige.

Jeg vil heller gi deg en pose med favorittkaffen din, en morsom tegning eller en god flaske rødvin, enn å bidra til det materialistiske hysteriet julen nå har blitt til, selv om det har vel egentlig vært sånn i mange år. Selvsagt, har du barn i familien så forstår jeg at du vil gi dem gaver og opplevelsen du selv hadde i barndommen, men et barn blir ikke gladere av 50 pakker enn 10, eller kanskje 5. Det virker som kvantitet går over kvalitet, og spesielt nå som vi vet at den lille, søte kloden vi okkuperer sliter fordi vi produserer så mye plastdingser og polyesterklær i racerfart, ting som mest sannsynlig ikke vil brytes ned på flere hundre år. 

Nei, æsj, la meg slippe.

Jeg trenger ikke flere "ting", Kom på besøk og gi meg litt av din tid, det er 100 ganger mer verdt enn en stygg pute fra KID eller enda en "morsom" elektronisk duppetitt jeg må lage plass til i skroteskuffen. 

På julaften skal jeg spise en god middag med far og bror. Min bittelille familie. Minus én høyt savnet mamma, som vi sikkert kommer til å gråte en skvett over, for det er det julen handler om. Vi kommer til å pynte oss litt ekstra og lage maten sammen, eller kjenner jeg pappa rett så kommer han til å spille opera på full guffe, mens broren min og jeg regjerer på kjøkkenet.

Og det er jo den klisjéen julen handler om for meg i hvertfall - familie og venner samles for å spise god mat i godt selskap, man får noen fridager til å slappe av og gjøre ting man har lyst til. Vi lever i en tid med overflod, vi har alt vi trenger, og har vi lyst på noe så har vi som regel penger til å kjøpe det selv. Å kjøpe flere ting bare fordi jeg føler jeg må er ikke en del av min julefeiring. 

God jul.

Hilsen Grinchen.

Sad but true

17.10.2016 - 12:12 Ingen kommentarer



Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de små tingene. Er det en tanke som slår meg hver eneste kveld når jeg legger meg, så er det det at sengen min er høyt oppe på lista over favoritter i livet. Sad, but true. God mandag!

Føkk boligmarkedet

14.10.2016 - 07:15 5 kommentarer



Etter å ha tenkt på at jeg sikkert burde prøve å komme meg inn på boligmarkedet de siste syv årene, har jeg endelig fått den gyldne gullbilletten, også kalt Finansieringsbevis, inn til dette hellige paradiset alle snakker så varmt om. Måtte bare utlevere alt av økonomiske hemmeligheter, næringsoppgaver og grumsete pengeinformasjon til banken før jeg fikk klarsignalet om at jeg kunne begynne å se etter leilighet. Hurra!

Jeg begynte først å fantasere om et lite 2-roms krypinn for meg selv, der jeg kunne tilbringe noen minneverdige år av min frie trettiårstilværelse, før en eventuell mann/hund/katt ramler inn i mitt liv og snur alt på hodet. Men ja, to rom burde jeg jo ha. Kanskje en liten balkong også? Ser på bildene at det er mange små, søte balkonger med oppdekte bord som inneholder både croissanter og nytrukket kaffe, fotografert med den videste vinkelen du kan tenke deg. Dette så lovende ut, jeg elsker jo å drikke kaffe på balkonger.

Og spise croissant.

Så begynte jeg å gå på visninger. Det har aldri slått meg før nå, men det å gå på visning er som å ha en ekstra deltidsjobb man ikke får betalt for. Man må hver dag sjekke finn.no og se om det er noe nytt, og så er utfordringen å faktisk huske å møte opp på visningen når den tid kommer.

Men, uff, så naiv jeg har vært i hele mitt liv. Det sies at timing er alt her i livet, og da har jeg muligens valgt det verste tidspunktet i historien for å kjøpe min første leilighet. Boligmarkedet har bokstavelig talt sprengt foran trynet på meg og jeg ser virkelig ikke hvordan jeg skal få presset meg inn i et marked som ikke ønsker meg LITT velkommen en gang. Jeg pleier å like en utfordring altså, men akkurat nå føler jeg litt maktløs og ubrukelig. Senk forventningene, sier de. Jada, svarer jeg, jeg prøver!

For det første må jeg si at jeg er mildt sagt sjokkert over antallet anstendige, voksne mennesker som kryper opp en bratt stige for å legge seg i "køyesengen" sin hver kveld, med maks 40 cm pusterom over ansiktet når de legger seg horisontalt. Dette må da true befolkningen på et vis, for med så mange voksne mennesker som sover i små køyesenger over sine bittesmå Ikea-kjøkken, så fatter jeg ikke hvordan noen i det hele tatt "får" seg noe?

Blir ikke barn av å bo på 17 kvadrat på løkka, for å si det sånn. Og er man singel blir det vel heller ikke spesielt stas med one night stands, der man må ligge side om side og holde hender, eventuelt tafse på hverandre i blinde, fordi alt annet blir vanskelig på grunn av plassmangel. Men noen folk skulle seriøst hatt en stjerne i boka for hvor mange funksjoner kreativiteten har fått trykka inn i et sovemøbel/skap/kommode/kontorplass/kjøkkenhjørne/bad. 



Man må også kunne forstå språket. Jeg leste om en "spennende 2-roms leilighet med sjarmerende løsninger" her om dagen. Det viste seg å være en gammel kebabsjappe som hadde blitt gjort om til en "leilighet". Tipper det er sykt sjarmerende å våkna klokken fire en søndag morgen fordi noen sultne og fulle mennesker står og hamrer på døra og lurer på hvorfor i all verden du har stengt så tidlig.

Denne uken har jeg vært spent tilskuer på tre budrunder. Alt gikk for ca. 700k over takst. Det er så motiverende for oss enslige førstegangskjøpere, altså. Så må man liksom gå i seg selv og virkelig finne ut hva man vil... Bo på 17 kvm innenfor ring 3 og punge ut over 3 mill., eller bo så langt ute at man mister kontakt med hele sivilisasjonen fordi det er et ork å ta banen i én og en halvtime én vei for å rekke den kaffeavtalen i byen klokken 18. 

Og jeg er fullt klar over at det ikke er en menneskerett å bosette seg i egen leilighet i Oslo sentrum, kjære deg som alltid påpeker dette i kommentarfeltet på en boligmarkedsartikkel på en nettavis.

Det hadde bare vært jævlig digg å fått muligheten.

It's complicated

10.10.2016 - 22:56 Ingen kommentarer

Det er ikke mange land i verden som skriver like hyppig om været i sine største, nasjonale aviser som Norge. Sommerværet (les: solen og 20-plussgradene!) er som den ustabile typen/dama du aldri helt får taket på - uforutsigbar, dukker opp uanmeldt når du minst venter det og forteller deg heller aldri hvor lenge besøket varer. Du blir selvsagt veldig glad for besøket, men det tar alltid så brått slutt. Så blir du sittende der alene med lengtende tanker om den deilige tiden dere fikk sammen, med en rumlende sult som aldri blir helt mettet. Ah, den følelsen av å bare ønske seg litt til!

Vi har alle et komplisert forhold til den norske sommeren.

"Sommeren gjør et comeback - utrolig, men sant!" kunne jeg lese i VG-feeden for noen dager siden. De brukte den store fonten, du vet den de bruker når det er skikkelig viktige greier. 


Jeg husker godt hvor rar folk synes jeg var da jeg var på familiebesøk i Portugal i tenårene. Bestemor og bestefar hadde en bakgård med masse trær som ikke slapp inn noe særlig med solstråler, og når ingen kunne kjøre meg til byens badebasseng ble jeg på trass svært kreativ for å oppnå den lekre brunfargen som var så viktig for en fjorten år gammel jente. Brunfarge var tross alt levende bevis på en meget vellykket ferie i sydlige strøk, og kilden til status-poeng ved skolestart.

Solen har en mektig rolle i en nordmanns liv. Er det ikke nok av den, da særlig om vinteren, blir man litt deprimert. Kommer den uanmeldt, kaster man alt man har i hendene og nærmest løper ut døra for årets første (eller siste?) utepils, uavhengig av årstid og temperatur.

En selverklært livsnyter takker aldri nei til utepils i sola!

Får håpe sommeren kommer snart tilbake bare én gang til før den stikker for godt da, om så bare for én dag...

 

Angst på en lørdag

17.04.2016 - 15:55 2 kommentarer



Så tok meg en tur på byen i går da. Var på Angst. Bra navn på et utested, for det er liksom den følelsen som slår meg sterkest når jeg må pløye meg gjennom en svett, alkoholisert folkemengde hver gang jeg må på toalettet som er plassert innerst i lokalet. Jeg har jo egentlig sluttet å gå på byen, orker liksom ikke folk, ser så mange av de hver dag på jobb, vil helst bare være alene i senga med Macbooken på fritiden min.

Vi satt ute, venninna mi og jeg. Det er hyggelig i ca. ti minutter før det kommer to kjekkaser og dumper ned i de ledige stolene ved bordet vårt. Jeg er en høflig, konfliktsky people-pleaser, så kunne selvsagt ikke si annet enn "Jada, de stolene er kjempeledige!" Han ene er jævlig pen, men jeg tror jeg har blitt så klok med alderen, at jeg vet altfor godt allerede at sånne pene gutter må man holde seg langt unna. Vi prater litt tull, jeg viser han pene de nye blå rulleskøytene mine (på et bilde såklart, går ikke på byen med rullerskøyter) og han går inn på Instagramen min og begynner å følge seg selv. Sjarmerende, jeg vet.

Han andre, kameraten til han pene, forteller meg at han er skuespiller, og jeg bare,"Jeg er servitør på Hotell Cæsar, vet du!" så følte han sikkert at vi bondet på et helt nytt nivå. Jeg er ganske flink til å få folk til å tro at vi har en connection, er egentlig derfor jeg måtte slette Tinder til slutt, alle jeg møtte på trodde vi var sjelevenner og det ble litt slitsomt i lengden. 

Etter en halvtime med samtaler der ingen hører hva noen sier, så bestemmer de seg for å gå videre. Like greit, tror de skjønte at det ikke hadde blitt noe på dem allikevel. Jeg puster lettet ut og tar en slurk av ølen min. Vi får vel ikke åpna kjeften for å starte en ny samtale om livets utfordringer engang, før et nytt radarpar kommer og setter seg ved bordet vårt. 

De er polske, får ikke med meg navna, han ene snakka så ræva engelsk og jeg var vel ikke interessert nok til å be han gjenta seg. Det eneste han greide å si til meg var "It saaacks, it saaaacks, my english, it saaaacks." Og jeg bare, "Yes, your English sucks." Jeg var ikke spesielt grei mot noen av de, han ene sa jeg måtte smile mer fordi jeg hadde så vakkert smil, og sånt gjør meg bare så forbanna. Jeg smiler aldri på kommando.

Men de ble sittende og tok ingen hint, uansett hvor mye vi himlet med øya, så vi bare prøvde å fortsette jentekvelden vår så godt vi kunne, selv med to kule sidekicks, han ene med dårlig ånde og han andre med en rumpetaske (!) fylt til randen med polske Marlboro Lights, ved vår side.

Rart med det, polakkene synes tydeligvis at vi var drithyggelige, sikkert på grunn av språkbarrieren, for de ble sittende hele. jævla. kvelden. Det toppet seg da Rumpetask dro meg i armen og bare "Let's dance! Come aaaaaan!" Jeg var ikke spesielt gira på å danse med han. Etter å ha takket nei til dansen på ti forskjellige måter velger jeg heller å mingle litt med alle de fulle, fremmede folka på dansegulvet på vei til do. Det er klamt og ølen skvalper ut litt etter litt, men det er 100 ganger bedre enn å danse med en fremmed mann som gnir tissen sin mot låret ditt, mens han vever de seige fingrene mellom dine, liksom.

Når vi endelig reiser oss for å gå spør han om vi skal kline (!) og jeg bare Nei, nå må du gi deg.

Så dro jeg hjem alene.

 

 

Tom for tegning

14.04.2016 - 21:56 Ingen kommentarer



Helt om dagen, helt om føkkings natten.

Seriøst, å skulle realisere seg selv kreativt på siden, samtidig som man har en stabil inntekt på en kontorjobb som forhåpentligvis vil overbevise banken til å gi deg et boliglån en vakker dag, er ikke en dans på roser. Men sånn har det nå blitt. Jeg har to 100% stillinger, jeg! Disse forbanna ambisjonene, altså.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde så store planer for meg selv. Flytt ut til skogen, finn deg en snill mann og lev av hjemmedyrkede poteter og gulrøtter, liksom, mens resten av verden sliter seg gamle og stapper lommene fulle av pensjonspoeng i det store, travle bylivet, der man forurenser vår lille klode, ett kaffelatte pappkrus med plastlokk av gangen.

Jeg blir ofte litt sliten av bylivet. Synes alt går for fort, men likevel for sakte. Ukene spinner forbi, først er det mandag - og poff! så var det søren meg fredag igjen. Jeg bodde jo tre år på bygda, så det er ganske ironisk at jeg nå sitter her og bare drømmer om en hverdag uten e-post og kollektivtrafikk der alle sitter med knekk i nakken, mens de drukner i det virtuelle, selvopptatte 4G-universet. 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje minne dere på at jeg er her, selv om det i perioder er langt mellom blogginnleggene. Denne vinteren har jeg vært produktiv på de kalde vinterkveldene. Jeg skal faktisk være med å gi ut en bok straks! Mange sene, søvnløse kvelder med hardt arbeid blir snart levert i mine hender i bokform. Det er ganske sykt. Og veldig, veldig spennende. (Mer om det senere.)

Poenget var bare at selv om jeg har masse tanker og skriver de ned, så er jeg litt tom for tegninger akkurat nå.

Men jeg kommer plutselig tilbake. Og da med litt fornyet tegne-energi. Peace out.

hits