Angst på en lørdag

17.04.2016 - 15:55 2 kommentarer



Så tok meg en tur på byen i går da. Var på Angst. Bra navn på et utested, for det er liksom den følelsen som slår meg sterkest når jeg må pløye meg gjennom en svett, alkoholisert folkemengde hver gang jeg må på toalettet som er plassert innerst i lokalet. Jeg har jo egentlig sluttet å gå på byen, orker liksom ikke folk, ser så mange av de hver dag på jobb, vil helst bare være alene i senga med Macbooken på fritiden min.

Vi satt ute, venninna mi og jeg. Det er hyggelig i ca. ti minutter før det kommer to kjekkaser og dumper ned i de ledige stolene ved bordet vårt. Jeg er en høflig, konfliktsky people-pleaser, så kunne selvsagt ikke si annet enn "Jada, de stolene er kjempeledige!" Han ene er jævlig pen, men jeg tror jeg har blitt så klok med alderen, at jeg vet altfor godt allerede at sånne pene gutter må man holde seg langt unna. Vi prater litt tull, jeg viser han pene de nye blå rulleskøytene mine (på et bilde såklart, går ikke på byen med rullerskøyter) og han går inn på Instagramen min og begynner å følge seg selv. Sjarmerende, jeg vet.

Han andre, kameraten til han pene, forteller meg at han er skuespiller, og jeg bare,"Jeg er servitør på Hotell Cæsar, vet du!" så følte han sikkert at vi bondet på et helt nytt nivå. Jeg er ganske flink til å få folk til å tro at vi har en connection, er egentlig derfor jeg måtte slette Tinder til slutt, alle jeg møtte på trodde vi var sjelevenner og det ble litt slitsomt i lengden. 

Etter en halvtime med samtaler der ingen hører hva noen sier, så bestemmer de seg for å gå videre. Like greit, tror de skjønte at det ikke hadde blitt noe på dem allikevel. Jeg puster lettet ut og tar en slurk av ølen min. Vi får vel ikke åpna kjeften for å starte en ny samtale om livets utfordringer engang, før et nytt radarpar kommer og setter seg ved bordet vårt. 

De er polske, får ikke med meg navna, han ene snakka så ræva engelsk og jeg var vel ikke interessert nok til å be han gjenta seg. Det eneste han greide å si til meg var "It saaacks, it saaaacks, my english, it saaaacks." Og jeg bare, "Yes, your English sucks." Jeg var ikke spesielt grei mot noen av de, han ene sa jeg måtte smile mer fordi jeg hadde så vakkert smil, og sånt gjør meg bare så forbanna. Jeg smiler aldri på kommando.

Men de ble sittende og tok ingen hint, uansett hvor mye vi himlet med øya, så vi bare prøvde å fortsette jentekvelden vår så godt vi kunne, selv med to kule sidekicks, han ene med dårlig ånde og han andre med en rumpetaske (!) fylt til randen med polske Marlboro Lights, ved vår side.

Rart med det, polakkene synes tydeligvis at vi var drithyggelige, sikkert på grunn av språkbarrieren, for de ble sittende hele. jævla. kvelden. Det toppet seg da Rumpetask dro meg i armen og bare "Let's dance! Come aaaaaan!" Jeg var ikke spesielt gira på å danse med han. Etter å ha takket nei til dansen på ti forskjellige måter velger jeg heller å mingle litt med alle de fulle, fremmede folka på dansegulvet på vei til do. Det er klamt og ølen skvalper ut litt etter litt, men det er 100 ganger bedre enn å danse med en fremmed mann som gnir tissen sin mot låret ditt, mens han vever de seige fingrene mellom dine, liksom.

Når vi endelig reiser oss for å gå spør han om vi skal kline (!) og jeg bare Nei, nå må du gi deg.

Så dro jeg hjem alene.

 

 

Tom for tegning

14.04.2016 - 21:56 Ingen kommentarer



Helt om dagen, helt om føkkings natten.

Seriøst, å skulle realisere seg selv kreativt på siden, samtidig som man har en stabil inntekt på en kontorjobb som forhåpentligvis vil overbevise banken til å gi deg et boliglån en vakker dag, er ikke en dans på roser. Men sånn har det nå blitt. Jeg har to 100% stillinger, jeg! Disse forbanna ambisjonene, altså.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde så store planer for meg selv. Flytt ut til skogen, finn deg en snill mann og lev av hjemmedyrkede poteter og gulrøtter, liksom, mens resten av verden sliter seg gamle og stapper lommene fulle av pensjonspoeng i det store, travle bylivet, der man forurenser vår lille klode, ett kaffelatte pappkrus med plastlokk av gangen.

Jeg blir ofte litt sliten av bylivet. Synes alt går for fort, men likevel for sakte. Ukene spinner forbi, først er det mandag - og poff! så var det søren meg fredag igjen. Jeg bodde jo tre år på bygda, så det er ganske ironisk at jeg nå sitter her og bare drømmer om en hverdag uten e-post og kollektivtrafikk der alle sitter med knekk i nakken, mens de drukner i det virtuelle, selvopptatte 4G-universet. 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje minne dere på at jeg er her, selv om det i perioder er langt mellom blogginnleggene. Denne vinteren har jeg vært produktiv på de kalde vinterkveldene. Jeg skal faktisk være med å gi ut en bok straks! Mange sene, søvnløse kvelder med hardt arbeid blir snart levert i mine hender i bokform. Det er ganske sykt. Og veldig, veldig spennende. (Mer om det senere.)

Poenget var bare at selv om jeg har masse tanker og skriver de ned, så er jeg litt tom for tegninger akkurat nå.

Men jeg kommer plutselig tilbake. Og da med litt fornyet tegne-energi. Peace out.

Det forbanna hysteriet

20.03.2016 - 09:00 9 kommentarer



Er det bare meg, eller har det rabla for den generelle norske befolkningen? Eier ikke folk litt viljestyrke eller evne til å ikke la seg rive med av sånne medieskapte hysterier? Jeg snakker selvfølgelig om da jeg skulle en tur på Coop i går, for å handle inn litt snacks og godis til dagens hjemmekontorøkt med kollegaer. "Kanskje litt smågodt til kaffen hadde gjort seg?" tenkte jeg, i det jeg slepte den digre handlekurven på størrelse med en liten, rød campingvogn etter meg mellom butikkhyllene.

Men det kunne jeg bare glemme.

For etter å ha fått annonsert i alle riksdekkende medier at smågodtkrigen hadde presset prisen helt ned til latterlige 2,90 kroner per hekto, så kunne jeg vel bare takke meg selv for at jeg ikke hadde tatt meg tid til å løpe om kapp med naboen og fylle ryggsekken til randen med salte fisker, lakriskritt og sure hodeskaller i forrige uke. Det var faktisk ikke mer enn et par sånne kjipe, hvite og oransje rundinger med myntesjokolade i midten igjen, men hvem er det som liker dem, egentlig? 

Det er vanskelig å huske tilbake til tiden før sosiale medier, jeg har tross alt vært trofast medlem av Facebook-klubben i ni år. (Herregud.) Men, seriøst, var det sånn før sosiale medier og? Jeg føler at med jevne mellomrom, så er det et eller annet som gjør at folk går amok og mister alt som heter fornuft. Og da er spesielt på Fjasboka jeg får denne masete, og som regel uviktige informasjonen tredd nedover hodet opp til flere ganger daglig, i en ubestemt periode.

I gamle dager var det selvfølgelig litt morsomt, da de få naïve menneskene som gikk på årets aprilsnarr troppet opp på Rema 1000 med plastbøtte, i tro om at de skulle få melke sin egen ku, eller da de (trolig) samme folka kom for å fylle en bøtte med vin på polet, for så å stille litt røde i mosen på forsiden av lokalavisa på 2. april, med en god dose selvironi og et skjevt smil om munnen, med ei lita plastbøtte dinglende ved sin side.

Før internett var det rett og slett vanskeligere å ta en bakgrunnssjekk før man dro ut på ekspedisjon, dere er unnskyldt.


Nå til dags føler jeg at det hele tiden er noe som "tar av" på nettet. Jevnlig blir en og annen artikkel eller video delt som pesten på Facebook. Delt av én venn, så tre, så femten, så tjuefem - som gjør at jeg til slutt må sjekke den ut (mot min vilje), bare for å se "what the fuss is all about".

Jeg hater å følge strømmen. Jeg kan nesten ikke se på TV-serier lenger, fordi det er så mange som maser daglig om hva jeg burde se/høre/lese på. Game of Thrones. Making a Murderer. Bla, bla, bla. Kanskje når hypen har lagt seg, så kan jeg se på det jeg vil i fred og ro - i mitt eget tempo. 

Det er kanskje derfor jeg stort sett ikke er tilhenger av høytider, merkedager og medieskapte fenomener. Er det Den Internasjonale Pannekake-dagen, sier du? Da lager jeg hjemmelaget pizza med fetaost og pepperoni på pur faen. Har julemarsipanen meldt sin ankomst i butikken og vi er fortsatt i oktober? Så fint, den marsipanen skal ikke bli med MEG hjem med det første. Det var en dobbel kommersiell hurra da Valentine's Day og morsdag havnet på samme søndag i år, må jeg si. En fin, liten påminnelse om alt jeg ikke har her i verden, takk skal du faen meg ha.

Dere tjente dessverre ikke én krone på meg den dagen.

Og jeg skal ikke engang begynne å uttale meg om hva jeg synes om Black Friday. For kjære, lille Norge, du trenger ikke slurpe i deg alle amerikanske komersielle merkedager. Halloween er på en måte mer enn nok, spør du meg.

Jeg synes bare det er så merkelig hvordan folk er så lett påvirkelige og lar seg rive med av den ene kjøpefesten etter den andre, bare fordi de leser om det i nettavisa. Kanskje jeg endrer mening en vakker dag, men for nå, så er det JEG som bestemmer om jeg har lyst til å spise meg kvalm på sjokolade - uavhengig av om den er hjerteformet/eggeformet/nisseformet. Ikke PR- og reklamebyråene. Ikke kapitalistene. Ikke Jesus.
JEG bestemmer.

(God påske.)

Instagram er det nye Tinder

12.02.2016 - 12:10 6 kommentarer

Nå har jeg vært singel i nøyaktig ett år, dette feiret jeg selvsagt med en stor kake med masse glasur på, for jeg kan melde at det har vært et helvetes innholdsrikt år! Litt turbulent, det må jeg innrømme, det var jo en utfordring å gå fra den kjente, trygge samboertilværelsen til å plutselig måtte flytte tilbake på kollektiv og legge seg ut på kjøttmarkedet igjen. Men det går greit, jeg lever jo fortsatt, gjør jeg ikke? Jeg har uansett lært masse, både om meg selv og om livet generelt, så jeg tenkte jeg kunne dele litt av min visdom. 

Tinder var gøy i førsten, men det ble fort gammelt. Det som først var en fin liten app man kunne trykke seg inn på når man kjedet seg litt (på do) eller trengte litt bekreftelse, ble for meg en heseblesende, tidskrevende hobby, der jeg følte altfor mange fremmede mennesker ville ha et lite "uforpliktende" jafs av den dyrebare tiden min. Det var liksom først da jeg forsto hvor kort livet var.

Hver gang jeg ser en fyr på trikken på vei til vorspiel en fredag kveld, der han sitter og flikker uskyldige jentefjes til høyre og venstre, som om han var Gud, med et cocky smil om munnen og et par promille i blodet, da får jeg litt lyst til å spy. Denne kyniske holdningen til dating og menneskerelasjoner har jeg fått nok av, og det er derfor jeg rett og slett måtte melde meg ut. Stopp karusellen, jeg vil av!

En annen ting som plaget meg med Tinder (og Happn og, forsåvidt) var at den kutter vekk den første biten av et forhold- nemlig det spennende, første møtet. Vet ikke hvordan det er med dere, men de folka jeg har falt hardest for er de jeg møtte på da jeg minst ventet det. Det kan være alt fra han litt rare fyren du gikk på ungdomsskolen og aldri snakket med, som plutselig dukker opp på reunion og viser seg å være skikkelig kul og interessant i voksen alder. Eller en random slektning av en venninne som du ikke engang visste fantes. 

Og uansett, smart som jeg, så er jeg alltid et steg foran når det gjelder sånt. Men jeg deler gjerne hemmeligheten med dere, for så hyggelig er jeg.

Jeg har nemlig oppdaget noe som ikke mange vet. Instagram er jo ti ganger bedre for sjekking! For det første er det mye enklere å finne den typen man liker, gjennom blant annet hashtags. Liker du jenter som røyker weed, driver med yoga og har tribaltatoveringer? #weed #tattoo #yogagirl = tada! Med geotagging kan du til og med se hvor de bor, så å spane litt på ditt neste offer før første tilnærming er veldig gjennomførlig. Eller kanskje du er svak for små, skjeggete menn med sørlands-dialekt og katt! Say no more: #kristiansand #quartfestival2015 #catlover #hipster. Vær så god.

Teknologien nå til dags er jo ganske utrolig. Tar en tur ut på løkka nå, jeg. You know where to find me. #shortgirl #akuaku #ipa #rocknroll

 

 

Redd den norske kvinne!

01.02.2016 - 07:22 2 kommentarer

Det er et program som jeg ser på TV iblant... Det handler om to sprudlende, britiske kvinner, som av en eller annen merkelig grunn har forvillet seg inn i en vilkårlig norsk by eller tettsted, forskjellig for hver episode, så klart. På slep har de et kamerateam. De peiler seg inn på slitne kvinner med grilldress, tights og/eller piercing i øyenbrynet. Kvinner som har poser under øynene, mens de famler apatisk mellom butikkhyllene og ser ut som de ikke har tatt en dusj på kanskje ett år. Hva er greia?

De henvender seg til Sliten Kvinne, som på gebrokken norwenglish kan fortelle at hun har syv barn og liksom... har glemt seg selv litt oppi det hele. Sorry, dette får meg til å tenke på alle de gangene damer med nyfødt unge bare, "Har ikke dusja på en uke! Alle klærne mine lukter spy!", så gløtter jeg bort på Fotballfrue, som har rukket å krølle sine 60 cm lange extensions, sminke seg og lakke neglene, før hun slenger på seg et par stilettos, knipser et outfitbilde og setter seg i bilen med ungen spent i sikkerhet, iført en søt, liten blondekjole.

Jeg har jo ikke barn, så for meg er dette misvisende og mildt sagt forvirrende. Hva er rett, da? Får jeg - eller får jeg IKKE - tid til å dusje, kle på meg og se nogenlunde fresh ut når en kid popper ut av meg?! Det er litt viktig at noen svarer meg på dette, det er nemlig ganske avgjørende for om jeg i det hele tatt kan tenke meg å reprodusere. 

Men tilbake til de britiske damene. Trinny og Susannah heter de visstnok. Nå har de dratt med seg kvinnen inn i et lokale, som jeg aldri har helt skjønt, for det ser ut som det samme lokalet uansett hvor i landet de befinner seg? Det minner litt om Brødrene Dal, du vet det teltet de har som er så lite på utsiden, men så kommer du inn og det er på størrelse med en 2-etasjers villa med peis og det hele! Det er jo ganske usannsynlig da. Og litt kult.

Det er mye å lære av disse kloke kvinnene.

For det første, når du ser en dårlig kledd kvinne på gaten, så må du for all del ikke tenke at hun "bare" har dårlig smak. Forklaringen er nemlig mye mer kompleks enn det ser ut til ved første øyekast. Den dårlige klessmaken er refleksjonen av en dyptliggende, traumatisk hendelse i barndommen, enten det er å ha blitt forlatt i matbutikken når hun var ute og handlet med mamma i en alder av tre år, eller at familiekatten deres ble påkjørt da de var ute og lekte gjemsel. Gråtkvalt forklarer hun at på grunn av denne hendelsen har hun aldri helt mestret å matche en bukse med en passende genser, samtidig som hun får på seg litt mascara, foundation og leppestift. 

Heldigvis, så er redningen ikke langt unna. Det er bare noen enkle grep som skal til!

Visste du for eksempel at alle kvinner i Norge har en fantastisk midje? Dette har Trinny og Susannah lært oss. Alt du trenger å gjøre for å fremheve denne midjen er å ta et tykt belte og snurpe det inn i livet. Drit i om det tyter noen fettvalker over/under, så lenge denne midjen har fått oppmerksomheten den så sårt fortjener, så er man langt på vei til et bedre liv. Bokstavelig talt.

Nestemann som får hjelpe den triste gråmusa av et kvinnfolk er make-up artist og frisør - hurra! Her er det om å gjøre å gi ho mor en skikkelig millenniums-sveis, som jeg liker å kalle det. Du vet, sånne kvinner som er litt gærne og liker å oppdatere hårfargen hver sjette uke? En liten lilla stripe her, en liten gradering der. De fleste har også godt av å fremheve øyenfargen sin med en plommefarget øyenskygge. Rart hvordan plomme får frem det beste i ethvert kvinneøye.

Det hele avsluttes med en kjempefest, der kvinnen med det nye utseendet får vakle nedover catwalken for å avsløre hennes nye og forbedrede ytre for alle venner, familie og sikkert noen statister som er plukket fra gata for å fylle lokalet. 

Cirka her kommer barna hennes og mumler noe litt småpinlig på norwenglish inn i mikrofonen, mens de tørker snørr og tårer på skulderen til pappa, som vi ser også er relativt blank i øya. At mamma har på seg noe annet enn en sliten, loslitt joggebukse med knær ER for all del noe å felle en tåre eller to over, skjønner det.

Nei, nå må jeg nesten gi meg, blir så rørt av sånne livsforandrende programmer... like før tastaturet drukner i tårer her jeg sitter.

Gleder meg til neste episode!

 

Materialismen lenge leve

21.01.2016 - 16:51 3 kommentarer

Jeg sitter her på det lille rommet mitt på løkka og stirrer ut i luften. Jeg ser på alle tingene som ligger strødd rundt meg. Det er minst syv par sko bare her på gulvet, i en koffert ligger det en haug med klær jeg fortsatt ikke har pakket ut etter siste helgtur. Ting som ble kjøpt for å glede meg en gang i tiden, nå føler jeg bare at de tynger meg ned. Jeg har flyttet seks ganger de siste tolv månedene, og snart skal jeg flytte atter en gang. Hjem, hvor er egentlig det? Er det der du er født? Er det der foreldrene dine bor? Eller der du legger deg akkurat i kveld?

Hvor mange ganger må jeg pakke alt rælet mitt i pappesker og pakke det ut i nok et lite rom leid i et kollektiv i byen? Trenger jeg egentlig tre par Nike joggesko i forskjellige fargekombinasjoner? Eller seks svarte olabukser? Eller 20 forskjellige shades av rosa leppestift?

Jeg har tenkt litt på dette med å kjøpe. Man lærer tidlig at å kjøpe noe er en belønning, man fortjener det, det er litt ekstra "kos" å kjøpe noe til seg selv. Hvorfor er det slik? Det hender jeg ser meg rundt, alle tingene jeg har akkumulert opp gjennom livet mitt, og hvor mye av det jeg faktisk trenger eller bruker.

Det siste året har jeg greid meg fint med innholdet av to fullpakkede kofferter. I en bod på vestlandet et sted er omtrent 80 % av det jeg eier pakket pent ned i pappesker, stablet i høyden. Hva er det jeg egentlig eier igjen? De kassene er fulle av ting jeg mener betyr noe for meg, og dermed har vanskelig for å gi bort, men jeg må innrømme at jeg i skrivende stund ikke kan huske engang hva som er oppi halvparten av de.

Bombardert av reklame. Hvor enn jeg ser er det noen som prøver å få meg til å føle at jeg trenger noe. "Kjøp dette og bli lykkeligere!" Ikke engang Instagram-feeden min får være i fred lenger. Jeg blir sliten. Kan vi ikke fokusere på ting som gir litt mer mening, liksom?

Nå vil jeg leve et enklere liv. Gi bort, sortere, ta noen valg. Gadgets, vekk med det meste. Jeg blir oppriktig frustrert hver gang jeg ser stabler med kakaomaskiner, pølsevarmere og andre tullete oppfinnelser som kun har en liten oppgave. Tenk å ha et kjøkken fullt av maskiner som kun kan brukes til å lage en bestemt matrett? (og hva dette vil si for miljøet fremover om vi fortsetter i dette tempoet er et helt eget innlegg som ligger og ulmer...)

Disse er kun designet for at ensomme kvinner (og menn forsåvidt) med litt for mye fritid til å surfe nettet med Dr. Phil surrende på TV-skjermen i bakgrunnen, skal fylle sin elektroniske handlekurv med dritt som vil gi dem et lite drypp med endorfiner som igjen vil forsvinne før neste reklamepause.

Det er vel kanskje derfor jeg rømmer hver gang julen nærmer seg, for jeg har verken gitt eller kjøpt julegaver i form av materielle ting de siste seks årene, og jeg synes det er helt OK. Er det noe jeg ikke trenger så er det enda en funksjonsløs duppeditt med "Made in China" stemplet på undersiden, som samler støv på hylla. Folk er tomme på innsiden, men denne tomheten kan ikke fylles med mirakuløse apparater som slutter å funke etter et halvt år. Vi må nok jobbe litt hardere for å fylle tomrommet, dessverre. 

Så neste gang du er i butikken og er i ferd med å sveipe Visa-kortet for å betale for den "artige" selvrørende kaffekoppen eller det tiende paret med svarte pumps - still deg selv dette spørsmålet:

Trenger jeg virkelig dette i livet mitt? 

 

 

 

 

P.S. Jeg lever!

18.01.2016 - 16:23 Ingen kommentarer

Hei bloggen, jeg brakk håndleddet da jeg skulle tøffe meg på snowboard for noen uker siden. Kommer noen innlegg snart, må bare få noen til å taste for meg. 

Mens du venter kan du se på dette helt random bildet om stilen på bloggen og hvordan den har endret seg fra start for snart 4 år (!) siden og til nå. Crazy, huh?





Stripete bikini

21.12.2015 - 22:29 Ingen kommentarer



Ferien er endelig her. Endelig litt tid til å lese og tid til å tenke. Jeg fryder meg over tanken på å ikke jobbe på over en uke. Nå sitter jeg på et tettpakket fly fra Amsterdam. En slank og elegant flyvertinne i 50-årene sprader opp og ned midtgangen som om det var hennes private, teppekledde catwalk. Den tunge parfymen, som hun sikkert har kjøpt på taxfree'n mellom arbeidsøktene, henger igjen bak henne. Noen rustne, skjærende babystemmer uler lenger fremme, og jeg er bare så takknemmelig for at jeg slapp å dele rad med en av dem.

Jeg angrer allerede på klærne jeg pakket i den halvtomme kofferten kvelden i forveien. Med en mørk fortid som ivrig overpakker har jeg prøvd å jobbe imot meg selv og mine dårlige vaner. Det ble likevel til at jeg tok noen dårlige valg, dessverre. 

Jeg ser helt jo klart nå at skinnjakka som henger hjemme i gangen ville kommet mer i bruk enn den stripete bikinien jeg av en eller annen merkelig grunn presterte å rive med meg fem minutter før avreise.

Jaja, det fins vel sikkert et svømmebasseng jeg kan besøke hvis jeg finner ut at jeg på død og liv må bade på min lille juleferie her i Aix-en-Provence.

hits