Tilbakeblikk på den bittelille tilværelsen

02.09.2013 - 22:43 3 kommentarer

Jada, du er ikke så stor nå heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv nå. Men jeg har faktisk vært enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og måtte flytte rundt en del.

Jeg liker egentlig ikke å bli eldre, og kvier meg litt for å bikke over på den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange år går og gleder seg til å bli større. Nå blir jeg så smigret hver gang noen spør meg om legitimasjon på Vinmonopolet.

 

 

Jeg husker det var utrolig stas å fylle 10 år, da hadde man en to-sifret alder og greier. Så var 13 artig, fordi da var man tenåring. 15 var digg, for da følte man plutselig at det var helt uhørt å bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting før man ble 18 og legal.

Men på vei til 13, 14 og 18 må man også innom 6-årsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 år senere, kan jeg fortsatt huske hvordan jeg var og tenkte som et menneske som kun hadde levd i en håndfull år.

Å være voksen virket så spennende og uoppnåelig, så jeg prøvde så godt jeg kunne å tilvenne meg voksenegenskaper. Som f.eks det å gå med veske.

 

 

Problemet var bare at når man verken har egne nøkler, lommebok, leppestift eller andre voksenting mammaer har i veska, må man være litt kreativ.

 

 

En annen ting jeg husker var litt kjipt, var når voksne ikke orka å forklare meg noe jeg lurte på.

 

 

Et stort mysterie som måtte oppklares raskt var hvordan man blir til. Jeg kan ikke huske nøyaktig når jeg forsto hva menn og kvinner gjorde for å få barn, men jeg trodde lenge at navelen ikke spilte en helt ubetydelig rolle i fødselsprosessen...

 

 

Det som kanskje er rarest med å leve er at man er seg selv hele tiden. Jeg så alltid for meg at det å bli voksen var som en magisk tunnel, hvor du går inn den ene enden, og vips! så er du voksen når du kommer ut igjen. Sånn er det jo ikke.

Man er jo den samme man var den dagen man begynte på skolen eller mistet sin første tann. Herregud, hadde det vært opp til meg så hadde jeg jo fortsatt lekt med Barbie! Men, det kan jeg jo ikke. Jeg er jo godt voksen.

 

3 kommentarer

Ida Sundae

03.09.2013 kl.11:38

Vi skal værra oss sjæl når vi blir 80 og! Sjukt!

Inky

04.09.2013 kl.17:44

Vet! Det er så rart å tenke på....

motionocean

05.09.2013 kl.08:36

Ja, tror nok jeg kjenner meg igjen, jeg...!

Skriv en ny kommentar

hits