hits

Min første charterferie

20.10.2014 - 18:07 2 kommentarer

For mange er charter et familiært ord. Noen av dere har kanskje vokst opp med foreldre som mislikte kulde og mørke like sterkt som besteforeldrene mine, som i mange år flyktet til Lanzarote i seks uker før julesesongen kom og tok Norge med storm. Gran Canaria. Fuerteventura. Mallorca. Siden jeg aldri har vært der, så har jeg et veldig abstrakt forhold til disse stedene. Jeg vet bare det jeg har sett på TV og lest om i bøker. Jeg har blitt fortalt at på en chartertur er det visstnok:

1) Harry. 2) Billig. 3) Masse fulle nordmenn.

For et par år siden fant samboeren og jeg ut at vi ikke orka tanken på å feire jul på Sunnmøre. Det var november, utenfor regnet det som det ikke var noen dag i morgen. Det blåste så mye at strømmen gikk og alle trærne i skogen knakk og internetten ikke funka på flere dager. Uutholdelig med andre ord!

Vi klikket litt rundt på nettet og bestemte at julen skulle tilbringes i Cancun, Mexico. Etter 10 timer på nattbussen til Gardermoen (oh, the joy of living in the middle of nowhere!) var vi spente og glade da vi satt og ventet på at gaten skulle åpne og slippe oss inn i flyet som skulle frakte oss til paradiset.

Det første jeg la merke til var et ektepar som stod foran oss i køen. De så cirka slik ut. Helt seriøst!



Samboeren og jeg så på hverandre med lure, brede smil, men vi sa ingenting. (Istedet sendte vi en snap til alle bekjente, så de kunne gjøre sin egen bedømmelse av radarparet med matchende Marius-gensere og Fjellrävensekker.)

Du skjønner det at når du skal på chartertur er det en ting du må gjøre. Når du pakker kofferten må du huske å pakke bikini/badeshorts, solkrem, sandaler, solbriller og hatt. Det du må legge igjen hjemme derimot er fordommer. Jepp, bare legg de i skuffen til senere bruk, for her gjelder det virkelig å ha et åpent og ukritisk sinn hvis man vil nyte ferien til det maksimale!

På flyet satt vi ved siden av et hyggelig ektepar i 40-årene. Vi var jo nærmest limt ved hofta de neste 11 timene, så en dyp og utfyllende "bli-kjent-samtale" var ikke til å unngå. Mannen fortalte meg at han var uføretrygdet og var en såkalt "naver". Jeg stusset, for han så jo rimelig frisk og rask ut, der han satt med pilsen i den ene hånda og en knæsj ny iPhone i den andre. Han skrøt av at de var på sydenreise minst 6 ganger i året... På Nav sin regning, hah! For en heldiggris.

Som på en organisert skoletur ble vi møtt av smørblide svenske turguider som gjetet oss inn i riktig buss på Cancun flyplass. Vi sa farvel til våre nye, priviligerte venner før vi steg ombord den klamme bussen.

Den følgende morgenen våknet vi til svaiende palmer i vinduskarmen. En øgle viste vei til stranda, der vi tok noen Margaritas servert i myke, rillete plastkrus. Livet er jammen ikke så verst, tenkte jeg da.

Like bortenfor plasket to blondiner i badebassenget og prøvde å ta bilder til det jeg antok var et blogginnlegg. Men det var ikke så lett. Man har jo bare 10 sekunder på å løpe fra selvutløserknappen (uten å skli i svingen) og se helt avslappet (og litt sexy) ut i bassenget. Jeg vurderte å tilby min assistanse, men synes underholdningen var for god, så jeg lot heller være.

 



Senere den kvelden oppdaget vi at de to sympatiske blondinene med de høye røstene og korte skjørtene som er en størrelse eller to for små, bodde på naborommet på hotellet. Kult, tenkte jeg, jeg har alltid lurt på hvordan det er å bo på Paradise Hotel!

Hotellsonen er der det skjer, et lite stykke Norge midt i det karibiske hav. Her kan du omgi deg med det du savner mest i Norge i desember- pudderhvite strender, turkise vann og masse billig mat og alkohol. Alt dette uten å måtte ta stilling til skumle, uforutsigbare utlendinger som kanskje til og med vil rane deg hvis de får muligheten til det.

Hvorfor sette livet i fare ved å sette seg på en buss full av spansktalende innfødte for å oppleve de flotte pyramidene i Chichen Itza, når du heller kan benke deg med 38 andre hyggelige skandinavere og bli navigert gjennom hele opplevelsen i trygge omgivelser av en blid svenske som har lest seg grundig opp på maya-indianerne og aztekerne?

Ferien kom naturligvis til en ende, slik de fleste ting i livet gjør. Vi pakket den bittelille sombreroen vi hadde kjøpt til katten, samt en del andre meksikanske effekter, som vevde tepper og små skjelettmennesker, i koffertene våre. På hotellets parkeringsplass ventet vi på den lyseblå bussen. Der møtte vi på noen kjente fjes fra flyturen nedover. De smilte og bablet i vei om alle de eksotiske ekspedisjonene de hadde vært på. Turer i jungler, bading i underjordiske huler, kajakkpadling i smale elver og nasjonalparker- alt i regi av den joviale Star Tour-gjengen. "Vi har ikke engang vært utenfor hotellsonen på egenhånd, Star Tour har så bra sørvis altså!" skrøt den skrukkete, kopperbrune damen fra Sarpsborg høylytt til sidemann, idet hun stumpet sigaretten og klatret ombord på bussen.

På flyet hjemover traff vi på naverne, de hadde ikke vært like heldige som oss. De bodde nemlig på sitt eget Paradise Hotel i den andre enden av hotellsonen, men mot sin vilje. "De spilte musikk hver eneste kveld! Vi fikk ikke engang sett på Hotell Cæsar i fred på laptopen!" sukket mannen oppgitt, mens han tastet seg gjennom et nivå på Candy Crush Saga og bestilte seg en gratis pils fra flyvertinnen. Jeg ristet på hodet, det er jo helt forkastelig at noen vil spille høy musikk og danse på et hotellrom i Mexico! De skulle holdt seg hjemme de, de hensynsløse beistene. Makan til egoister skal man lete lenge etter! Naveren nikket samtykkende. Han var enig.

Det var godt å komme hjem, med glødende tæn, en masse gode minner og et par ekstra guacamole-kilo på hoftene.

Og de hadde jo rett.

Det var harry, det var billig og det var fullt av nordmenn.

2 kommentarer

m.

21.10.2014 kl.14:19

Haha, huff. Håper dere hadde det fint til tross for billig, harry og fullt av nordmenn! Forresten, sombrero til katten <3 for et syn det må være.

Inky

21.10.2014 kl.16:15

Hehe, katten synes det var litt ydmykende, men gurimalla så underholdende! :D

Skriv en ny kommentar