hits

Amor, din lille dust!

VD1

 

h, yes, er det Valentine's Day allerede alts? Dagen hvor vi kan hedre den fantastiske, monogame kjrligheten. Denne hytiden kommer som en high five i trynet hver gang, og jeg kan ikke si at verken jeg eller tidligere kjrester har vrt spesielt opptatt av feire med dyre restauranter, blomster og smhorete, rde stringtruser. Det var stt da jeg var 16 liksom, og kom vandrende gjennom kantina med navnet til den nye typen malt inni et hjerte p en t-skjorte (oh, yes I did!).

S ung og naiv savner jeg noen ganger vre... For med rene har ting blitt mer komplisert, og jeg har i skrivende stund veldig liten sans for romantikk og alt det maset om Den Store Kjrligheten. Jeg har nemlig en teori som strider s veldig i mot de som tror at det kun fins Den Rette.

Starten er alltid det beste i verden. Herregud, hvis man kunne holdt p den spenningen nr man ikke vet om crushen din liker deg tilbake engang, da hadde jo alle vrt lykkelig gift, og single mennesker hadde blitt en utryddet art. Det er s morsomt de frste 2-3 ukene, nr man vet s lite om de at man kan sitte i timesvis og tvinne tankene rundt denne nye mystiske personen som plutselig har tatt et skritt inn i livet ditt. Hvem er han? Hva slags familie kommer han fra? Er han flink til kysse? Tenker han like mye p meg som jeg tenker p han?

Det som dessverre ofte skjer nr denne mystiske perioden er over, er at du finner ut at alle de tingene som du spekulerte p var tomme ledetrder. Det blir litt som Don Draper, fler jeg. De har bygd denne sinnsykt komplekse mannen med en mrk fortid som vi aldri fr helt grepet p, men n har vi rast gjennom 7 sesonger og jeg begynner ane at det ikke fins noen god grunn p hvorfor Don oppfrer seg snn mot alle damene sine. Han bare er en douchebag, end of story.

Jeg vil jo selvflgelig gjerne tro p ekte kjrlighet, minst like mye som jeg vil tro p at i r blir det #Sommerkroppen2015. Men overbevist er jeg ikke alts. 3 r er det lengste noen har holdt ut med meg, og det skal vel sies at jeg heller ikke er s begeistret etter ha feiret jul med noen over 3 ganger.

S her er teorien min: Kanskje meningen egentlig er at forhold br foreg i 3-rsintervaller gjennom livet? Mennesker er muligens ikke designet for livslange ekteskap, mener jeg. Alle fordelene med ha barn med 4 forskjellige folk for eksempel (du trenger selvsagt ikke reprodusere med alle du er i forhold med heller, det er helt valgfritt). Barna rullerer, tenk s spennende fle at dere har masse snakke om hver gang man ser dem i 2 dager annenhver uke?!

Det som ogs er veldig fint med 3-rsteorien er at man aldri rekker komme til 3-rskrisa. Man gjr det rett og slett bare slutt nr det blir litt kjedelig og/eller vanskelig! Hvor digg er ikke det? Det betyr et liv med bare oppturer, det! Da snakker vi. Jeg vet at du tenker n "Jammen, hva med nr du blir gammel da? Jeg giftet meg trossalt for sikre fremtiden og ha noen bli gammel sammen!" Slapp av, jeg har tenkt p det ogs.

Nr du blir s gammel og skrukkete at det ikke er bare-bare hooke med en ny, eller at partneren din kanskje bare stryker med fr 3 r er gtt, (det er ogs en realitet!) ja, da flytter vi p kollektiv. Serist, tenk s hyggelig. 80-ra blir de nye 20-ra liksom. Og uansett, let's face it, n som Tinder fins er det jo like lett f seg en date som det er bestille seg en cheeseburger p Maccer'n. Vi lider ingen nd, vi.

S da skler vi ikke for den Store Livslange Kjrligheten, men heller for den korte, lidenskapelige, minneverdige flrten p maks 1095 dager, dere!

2 kommentarer

Skriv en ny kommentar