Amor, din lille dust!

14.02.2015 - 13:29 2 kommentarer

VD1

 

Åh, yes, er det Valentine's Day allerede altså? Dagen hvor vi kan hedre den fantastiske, monogame kjærligheten. Denne høytiden kommer som en high five i trynet hver gang, og jeg kan ikke si at verken jeg eller tidligere kjærester har vært spesielt opptatt av å feire med dyre restauranter, blomster og småhorete, røde stringtruser. Det var søtt da jeg var 16 liksom, og kom vandrende gjennom kantina med navnet til den nye typen malt inni et hjerte på en t-skjorte (oh, yes I did!).

Så ung og naiv savner jeg noen ganger å være... For med årene har ting blitt mer komplisert, og jeg har i skrivende stund veldig liten sans for romantikk og alt det maset om Den Store Kjærligheten. Jeg har nemlig en teori som strider så veldig i mot de som tror at det kun fins Den Rette.

Starten er alltid det beste i verden. Herregud, hvis man kunne holdt på den spenningen når man ikke vet om crushen din liker deg tilbake engang, da hadde jo alle vært lykkelig gift, og single mennesker hadde blitt en utryddet art. Det er så morsomt de første 2-3 ukene, når man vet så lite om de at man kan sitte i timesvis og tvinne tankene rundt denne nye mystiske personen som plutselig har tatt et skritt inn i livet ditt. Hvem er han? Hva slags familie kommer han fra? Er han flink til å kysse? Tenker han like mye på meg som jeg tenker på han?

Det som dessverre ofte skjer når denne mystiske perioden er over, er at du finner ut at alle de tingene som du spekulerte på var tomme ledetråder. Det blir litt som Don Draper, føler jeg. De har bygd denne sinnsykt komplekse mannen med en mørk fortid som vi aldri får helt grepet på, men nå har vi rast gjennom 7 sesonger og jeg begynner å ane at det ikke fins noen god grunn på hvorfor Don oppfører seg sånn mot alle damene sine. Han bare er en douchebag, end of story.

Jeg vil jo selvfølgelig gjerne tro på ekte kjærlighet, minst like mye som jeg vil tro på at i år blir det #Sommerkroppen2015. Men overbevist er jeg ikke altså. 3 år er det lengste noen har holdt ut med meg, og det skal vel sies at jeg heller ikke er så begeistret etter å ha feiret jul med noen over 3 ganger.

Så her er teorien min: Kanskje meningen egentlig er at forhold bør foregå i 3-årsintervaller gjennom livet? Mennesker er muligens ikke designet for livslange ekteskap, mener jeg. Alle fordelene med å ha barn med 4 forskjellige folk for eksempel (du trenger selvsagt ikke reprodusere med alle du er i forhold med heller, det er helt valgfritt). Barna rullerer, tenk så spennende å føle at dere har masse å snakke om hver gang man ser dem i 2 dager annenhver uke?!

Det som også er veldig fint med 3-årsteorien er at man aldri rekker å komme til 3-årskrisa. Man gjør det rett og slett bare slutt når det blir litt kjedelig og/eller vanskelig! Hvor digg er ikke det? Det betyr et liv med bare oppturer, det! Da snakker vi. Jeg vet at du tenker nå "Jammen, hva med når du blir gammel da? Jeg giftet meg trossalt for å sikre fremtiden og ha noen å bli gammel sammen!" Slapp av, jeg har tenkt på det også.

Når du blir så gammel og skrukkete at det ikke er bare-bare å hooke med en ny, eller at partneren din kanskje bare stryker med før 3 år er gått, (det er også en realitet!) ja, da flytter vi på kollektiv. Seriøst, tenk så hyggelig. 80-åra blir de nye 20-åra liksom. Og uansett, let's face it, nå som Tinder fins er det jo like lett å få seg en date som det er å bestille seg en cheeseburger på Maccer'n. Vi lider ingen nød, vi.

Så da skåler vi ikke for den Store Livslange Kjærligheten, men heller for den korte, lidenskapelige, minneverdige flørten på maks 1095 dager, dere!

2 kommentarer

Sunniva

09.06.2015 kl.00:50

Amen.

Ingrid dos Santos

25.06.2015 kl.23:23

Sunniva Elise: Yey!

Skriv en ny kommentar

hits