Materialismen lenge leve

21.01.2016 - 16:51 3 kommentarer

Jeg sitter her på det lille rommet mitt på løkka og stirrer ut i luften. Jeg ser på alle tingene som ligger strødd rundt meg. Det er minst syv par sko bare her på gulvet, i en koffert ligger det en haug med klær jeg fortsatt ikke har pakket ut etter siste helgtur. Ting som ble kjøpt for å glede meg en gang i tiden, nå føler jeg bare at de tynger meg ned. Jeg har flyttet seks ganger de siste tolv månedene, og snart skal jeg flytte atter en gang. Hjem, hvor er egentlig det? Er det der du er født? Er det der foreldrene dine bor? Eller der du legger deg akkurat i kveld?

Hvor mange ganger må jeg pakke alt rælet mitt i pappesker og pakke det ut i nok et lite rom leid i et kollektiv i byen? Trenger jeg egentlig tre par Nike joggesko i forskjellige fargekombinasjoner? Eller seks svarte olabukser? Eller 20 forskjellige shades av rosa leppestift?

Jeg har tenkt litt på dette med å kjøpe. Man lærer tidlig at å kjøpe noe er en belønning, man fortjener det, det er litt ekstra "kos" å kjøpe noe til seg selv. Hvorfor er det slik? Det hender jeg ser meg rundt, alle tingene jeg har akkumulert opp gjennom livet mitt, og hvor mye av det jeg faktisk trenger eller bruker.

Det siste året har jeg greid meg fint med innholdet av to fullpakkede kofferter. I en bod på vestlandet et sted er omtrent 80 % av det jeg eier pakket pent ned i pappesker, stablet i høyden. Hva er det jeg egentlig eier igjen? De kassene er fulle av ting jeg mener betyr noe for meg, og dermed har vanskelig for å gi bort, men jeg må innrømme at jeg i skrivende stund ikke kan huske engang hva som er oppi halvparten av de.

Bombardert av reklame. Hvor enn jeg ser er det noen som prøver å få meg til å føle at jeg trenger noe. "Kjøp dette og bli lykkeligere!" Ikke engang Instagram-feeden min får være i fred lenger. Jeg blir sliten. Kan vi ikke fokusere på ting som gir litt mer mening, liksom?

Nå vil jeg leve et enklere liv. Gi bort, sortere, ta noen valg. Gadgets, vekk med det meste. Jeg blir oppriktig frustrert hver gang jeg ser stabler med kakaomaskiner, pølsevarmere og andre tullete oppfinnelser som kun har en liten oppgave. Tenk å ha et kjøkken fullt av maskiner som kun kan brukes til å lage en bestemt matrett? (og hva dette vil si for miljøet fremover om vi fortsetter i dette tempoet er et helt eget innlegg som ligger og ulmer...)

Disse er kun designet for at ensomme kvinner (og menn forsåvidt) med litt for mye fritid til å surfe nettet med Dr. Phil surrende på TV-skjermen i bakgrunnen, skal fylle sin elektroniske handlekurv med dritt som vil gi dem et lite drypp med endorfiner som igjen vil forsvinne før neste reklamepause.

Det er vel kanskje derfor jeg rømmer hver gang julen nærmer seg, for jeg har verken gitt eller kjøpt julegaver i form av materielle ting de siste seks årene, og jeg synes det er helt OK. Er det noe jeg ikke trenger så er det enda en funksjonsløs duppeditt med "Made in China" stemplet på undersiden, som samler støv på hylla. Folk er tomme på innsiden, men denne tomheten kan ikke fylles med mirakuløse apparater som slutter å funke etter et halvt år. Vi må nok jobbe litt hardere for å fylle tomrommet, dessverre. 

Så neste gang du er i butikken og er i ferd med å sveipe Visa-kortet for å betale for den "artige" selvrørende kaffekoppen eller det tiende paret med svarte pumps - still deg selv dette spørsmålet:

Trenger jeg virkelig dette i livet mitt? 

 

 

 

 

3 kommentarer

Anders Lunde

21.01.2016 kl.17:26

Føler det på akkurat samme måte!

Vi kommer til å drukne i plastikk er svaret!

Konge blogg forresten!

Gitte

21.01.2016 kl.19:31

Nytt triks jeg har lært: Se for meg den fine kjolen/sminken/duppeditten i skapet hjemme isteden for i på et stativ / en hylle i en fancy butikk. Plutselig blir gjenstanden langt mindre spennende.

Ingrid dos Santos

03.02.2016 kl.13:49

Gitte: Haha, ja, det var et fint triks! Skal jeg prøve neste gang jeg blir fristet.

Skriv en ny kommentar

hits