Unge lovende GIRLS

17.01.2017 - 22:53 4 kommentarer



En av de store snakkisene det siste året har vært NRKs nye TV-serie, Unge lovende. Det er sånne ting som gjør meg glad. Ekte mennesker, samtaler som jeg selv kunne hatt med mine venner, ingen anstrengte, kleine stirreseanser ut i løse luften, og minimalt med liksom-frigjort, gapskrattende nakenbading i ferskvann. Unge lovende får det til å virke så naturlig enkelt å lage bra, troverdig TV - så hvorfor fins det ikke mer av det?

Kall meg en typisk jente av min generasjon. Ja, jeg innrømmer at jeg likte Sex og singelliv, mest fordi det føltes som den lille venninnegjengen som kunne holde meg med selskap, uansett når på døgnet. Jeg hadde et nært forhold til Venner for livet, men jeg tror det er den familiære, nittitallsnostalgien som kicker inn mest når jeg flipper innom en re-run på TV nå. Jeg digga Dexter, Mad Men og American Horror Story (første sesong er så klart best), og Six Feet Under, Weeds og Orange is the New Black... 

Og Girls.

Girls er litt elsk eller hat. Jeg forstår komplekset folk har med Lena Dunham, der hun velter sine usympatiske valker og spisse pupper så hemningsløst og ugrasiøst over skjermen. Hun er ikke egentlig spesielt likandes som person, litt for egoistisk og lat til at man tør å innrømme at man identifiserer seg med henne. Men likevel så når det frem til mange. Og jeg tror, i hvert fall når jeg snakker for meg selv, at mye av grunnen til at jeg liker Girls og Unge lovende, er at det handler om gutter og jenter i en bestemt aldersgruppe som har store ambisjoner om hva de vil her i livet. Du er kreativ, du er hardtarbeidende, du er unik og du skal ikke bare nøye deg med et middelmådig yrke... du skal leve ut alle dine drømmer, for faen! 

Helt til du begynner å skjønne tegninga.

Som barn trodde jeg virkelig på folk når de sa at jeg kunne bli akkurat det jeg ville som voksen. Jeg tenkte at hvis jeg bare jobbet hardt nok for noe, så ville jeg greie det. En fin og naiv liten tanke, som for hvert år man lever, falmer og krymper bittelitte granne. For det kommer en tid, der du lærer å kjenne dine begrensninger, og det er ikke alltid så lett å svelge den virkelighetspillen. Det at jeg er født med retningssans på lik linje med Christopher Colombus sin, for eksempel, har jeg lært å akseptere og leve med så godt jeg kan (og takk og pris for Google Maps på mobilen). 

Jeg husker godt hvor jævlig jeg synes mattetimene på ungdomskolen var, hvordan læreren pinte meg opp på tavla hver eneste time, for så å latterliggjøre meg foran klassen mens jeg vitset meg frem til et helt usannsynlig svar. Jeg forstår jo nå at han sikkert bare ville lære meg at jeg burde gjøre matteleksene mine. Men tall var aldri min greie, det beviste jeg heldigvis både i norsk- og engelsktimene. Nå får jeg betalt for å skrive morsomme ting for diverse mediehus i landet.

Jeg har også en regnskapsfører som redder livet mitt hver gang selvangivelsen skal leveres. Og det er jeg veldig fornøyd med. (Takk, Grete, I løv u!)



Men det er også når man har nådd en viss alder at man begynner å forstå at drømmen om å leve 100% av kreativiteten, ikke er så realistisk alltid. Kanskje man må ha seg en litt uinteressant dagjobb for å betale leia hver måned, eller kanskje man må takke ja til litt kjipe, streite oppdrag for å ha mat på bordet. Man gjør det man må for å leve.

Jeg kjente meg så godt igjen i Nenne (spoiler alert? jeg referer i hvert fall til en scene i Unge lovende!), der hun vrir seg med utålmodighet når en serveringsjobb drar ut i morgentimene, mens hun helst vil hjem og skrive ferdig boken sin. Det kribler ofte i fingrene etter å dra hjem til min lille hule, der jeg kan stenge alle folk ute og bare leve ut de små, kreative idéene mine som skribles raskt ned i en gul Moleskine. Men jeg minner meg selv også på en tid hvor jeg kun hadde det kreative, og det å aldri få endene til å møtes var heller ikke spesielt inspirerende i lengden, uansett hvor kult det hørtes ut i en "bli-kjent-samtale" på fest.



Tiden vi lever i krever litt for mye av unge, ambisiøse mennesker. Siden alt har blitt så tilgjengelig - både av musikk, TV og lesestoff, så har vi kanskje også blitt litt for utålmodige? Vi trenger ikke lenger å vente en uke på neste episode, vi kan bare trykke oss videre til neste med det samme. Vi trenger ikke lenger å vente på kjærligheten - vi kan oppsøke den på Tinder og gå på date samme kveld. Vi har rett og slett dårlig tid med alt. Vi vil helst ikke vente på suksessen etter mange års hardt arbeid, vi vil helst ha den NÅ (mens man fortsatt er ung og lovende, selvsagt). Det at vi hele tiden blir påmint om alt det fantastiske andre oppnår daglig via sosiale medier gjør ikke saken noe særlig lettere å leve med.



Det er én ting jeg bet meg spesielt merke i under et intervju med de tre hovedrollene i Unge lovende, nemlig det at de ble så skuffa da de skjønte at voksne vet heller ikke hva de driver med.

For meg var det betryggende å høre at vi er flere som har kommet til denne konklusjonen.

Men det er kanskje det livet handler om, at vi er alle like "clueless" og prøver bare å gjøre valg som gir mening for oss selv, og som forhåpentligvis gjør den lille lommen med tid vi har fått utdelt her på kloden til en tilværelse vi kan se tilbake på med et smil om munnen når tiden er ute.

Husk at Unge lovende sesong 2 har premiere på NRK1 fredag 20. januar!

(Og undertegnede gleder seg masse)

 

 

4 kommentarer

Marlene

20.01.2017 kl.14:56

Hvordan har jeg ikke visst om denne bloggen før? Der har jeg i alle fall gått glipp av noe. Du skriver godt og morsomt - og illustrasjonene dine er fantastiske! (Du er sikkert vant til å høre det, men kan man bli for vant til komplimenter? Kanskje.. litt avhengig av hvem man er?).

Gleder meg veldig til Unge lovende (i kveld!).

Ingrid dos Santos

23.01.2017 kl.08:29

Marlene: Haha, man kan aldri få nok komplimenter, Marlene! Blir like glad hver gang noen sier noe fint om bloggen, så tusen takk :) Og jeg greide å begrense meg til fire episoder med Unge lovende i får kveld, men tror de siste to ryker i kveld altså.

Mikk Jager

28.06.2017 kl.08:07

Flotte illustrasjoner:) Og det er godt å lese at vi alle strever med mye av det samme her i livet. Da føles det ikke så unormalt på en måte når det knirker i hjertet og man kjenner seg useless. Dream on dreamer;)

Ingrid dos Santos

04.08.2017 kl.00:46

Mikk Jager: Takk for gode ord!

Skriv en ny kommentar

hits