Aktuelt

Nyttårs-FOMO



Man skulle tro at jo eldre man blir, jo klokere blir man. Men det stemmer jo ikke litt engang! Her er beviset. Selv om jeg har resonnert meg frem tidligere til at nyttårsfesten bare er oppskrytt, antiklimaks og som regel ikke så heftig som man skulle tro og håpe, så greier jeg liksom ikke å legge det fra meg.

Det er fordi jeg lider av... FOMO!

Eller "Fear Of Missing Out" som det så fint heter. Jeg stritter imot, vil ikke være en del av hysteriet, planleggingen og forventningspresset. Men likevel har nyttårsplanene mine hoppet rundt som en nervøs gresshoppe på amfetamin de siste ukene. Seriøst, jeg har snart reist rundt hele landet i mine hypotetiske nyttårsplaner som ikke har blitt noe av. Jeg er sliten og kvelden har ikke engang begynt!

Planene har variert på en skala fra 1 til 10.

#1 - ligge i sengen alene i Oslo og gråte meg i søvn (neida):



#10 - dra til Hemsedal og distrahere meg fra livets harde virkelighet ved å ta meg inn på en 18-mannshytte og ha konstant promille i 72 timer i strekk.

Så fikk vi plutselig lyst til å dra til Sunnmøre for å kjøre snowboard, der skulle snøen visstnok være helt SINNSYK! ...helt til den ikke var det allikevel. (Ikke fikk vi pengene tilbake for hytta vi bestilte heller, så Nyttårsfeiring Volume II skjer en gang i februar...)

Vet ikke hva det er jeg er så innmari redd for å gå glipp av, vi vet alle at uansett hvor mange måneder i forveien du planlegger den hellige nyttårsfesten, så blir det aldri Årets Fest. Så la oss legge forventningene noen hakk lavere da, dere. 

Du skal smette inn i den glitrende kjolen (eller dressebuksa, for de som liker det) som har blitt litt trang etter romjulens overdrevne spiseorgie, så skal du drikke deg litt brisen på noe sprudlende, mens du småprater med sidemann om jobb/utdanning/nyttårsforsetter, en samtale mest sannsynelig ingen av dere vil huske om en uke.

Så nærmer klokken seg midnatt, du slenger på deg en boblejakke og tråkker ned hælene på skoene til en fremmed før du subber ut med de store skoene på verandaen. Der får du en liten fruser som knitrer håpefullt i nøyaktig 8 sekunder før den slukner. Tåken vil gjøre at du ikke ser en dritt av det dyre fyrverkeriet folk har brukt en halv månedslønn på, så går du inn og drikker litt mer, mens du tenker på at du må nyte de siste snusene/røykene, for i morgen "skal du slutte".

Så våkner du opp med hangover 1. januar og tenker det er litt trist at i tillegg til å ta fra oss både den ene og den andre store musikeren/skuespilleren/kjendisen, så skulle 2016 jammen meg også gi deg så få røde dager som overhodet mulig. Bra vi blir kvitt 2016 én gang for alle.

Godt nytt år! 

 

 

Null gaver, null stress

Så var det den tiden nå igjen, julen nærmer seg med store, bestemte skritt og reklameplakatene skriker etter din oppmerksomhet. "KJØP MER!", roper de, mens du stresser avgårde med en lang mental liste over folk du "burde" bruke dine hardttjente penger på. Jeg meldte meg ut av denne kjøpefesten for flere år siden. Tanken på å skulle bruke flere tusener på å kjøpe mer ræl til folk som ikke trenger (eller ønsker seg det) gjør meg litt kvalm. Jeg forventer heller ikke å få så mange gaver, bortsett fra et par unntak her og der, som oftest er et par strikka raggsokker, en krukke med hjemmelaget honning eller et par ferske HB-blyanter. Sånne gaver liker jeg, personlige og nyttige.

Jeg vil heller gi deg en pose med favorittkaffen din, en morsom tegning eller en god flaske rødvin, enn å bidra til det materialistiske hysteriet julen nå har blitt til, selv om det har vel egentlig vært sånn i mange år. Selvsagt, har du barn i familien så forstår jeg at du vil gi dem gaver og opplevelsen du selv hadde i barndommen, men et barn blir ikke gladere av 50 pakker enn 10, eller kanskje 5. Det virker som kvantitet går over kvalitet, og spesielt nå som vi vet at den lille, søte kloden vi okkuperer sliter fordi vi produserer så mye plastdingser og polyesterklær i racerfart, ting som mest sannsynlig ikke vil brytes ned på flere hundre år. 

Nei, æsj, la meg slippe.

Jeg trenger ikke flere "ting", Kom på besøk og gi meg litt av din tid, det er 100 ganger mer verdt enn en stygg pute fra KID eller enda en "morsom" elektronisk duppetitt jeg må lage plass til i skroteskuffen. 

På julaften skal jeg spise en god middag med far og bror. Min bittelille familie. Minus én høyt savnet mamma, som vi sikkert kommer til å gråte en skvett over, for det er det julen handler om. Vi kommer til å pynte oss litt ekstra og lage maten sammen, eller kjenner jeg pappa rett så kommer han til å spille opera på full guffe, mens broren min og jeg regjerer på kjøkkenet.

Og det er jo den klisjéen julen handler om for meg i hvertfall - familie og venner samles for å spise god mat i godt selskap, man får noen fridager til å slappe av og gjøre ting man har lyst til. Vi lever i en tid med overflod, vi har alt vi trenger, og har vi lyst på noe så har vi som regel penger til å kjøpe det selv. Å kjøpe flere ting bare fordi jeg føler jeg må er ikke en del av min julefeiring. 

God jul.

Hilsen Grinchen.

Føkk boligmarkedet



Etter å ha tenkt på at jeg sikkert burde prøve å komme meg inn på boligmarkedet de siste syv årene, har jeg endelig fått den gyldne gullbilletten, også kalt Finansieringsbevis, inn til dette hellige paradiset alle snakker så varmt om. Måtte bare utlevere alt av økonomiske hemmeligheter, næringsoppgaver og grumsete pengeinformasjon til banken før jeg fikk klarsignalet om at jeg kunne begynne å se etter leilighet. Hurra!

Jeg begynte først å fantasere om et lite 2-roms krypinn for meg selv, der jeg kunne tilbringe noen minneverdige år av min frie trettiårstilværelse, før en eventuell mann/hund/katt ramler inn i mitt liv og snur alt på hodet. Men ja, to rom burde jeg jo ha. Kanskje en liten balkong også? Ser på bildene at det er mange små, søte balkonger med oppdekte bord som inneholder både croissanter og nytrukket kaffe, fotografert med den videste vinkelen du kan tenke deg. Dette så lovende ut, jeg elsker jo å drikke kaffe på balkonger.

Og spise croissant.

Så begynte jeg å gå på visninger. Det har aldri slått meg før nå, men det å gå på visning er som å ha en ekstra deltidsjobb man ikke får betalt for. Man må hver dag sjekke finn.no og se om det er noe nytt, og så er utfordringen å faktisk huske å møte opp på visningen når den tid kommer.

Men, uff, så naiv jeg har vært i hele mitt liv. Det sies at timing er alt her i livet, og da har jeg muligens valgt det verste tidspunktet i historien for å kjøpe min første leilighet. Boligmarkedet har bokstavelig talt sprengt foran trynet på meg og jeg ser virkelig ikke hvordan jeg skal få presset meg inn i et marked som ikke ønsker meg LITT velkommen en gang. Jeg pleier å like en utfordring altså, men akkurat nå føler jeg litt maktløs og ubrukelig. Senk forventningene, sier de. Jada, svarer jeg, jeg prøver!

For det første må jeg si at jeg er mildt sagt sjokkert over antallet anstendige, voksne mennesker som kryper opp en bratt stige for å legge seg i "køyesengen" sin hver kveld, med maks 40 cm pusterom over ansiktet når de legger seg horisontalt. Dette må da true befolkningen på et vis, for med så mange voksne mennesker som sover i små køyesenger over sine bittesmå Ikea-kjøkken, så fatter jeg ikke hvordan noen i det hele tatt "får" seg noe?

Blir ikke barn av å bo på 17 kvadrat på løkka, for å si det sånn. Og er man singel blir det vel heller ikke spesielt stas med one night stands, der man må ligge side om side og holde hender, eventuelt tafse på hverandre i blinde, fordi alt annet blir vanskelig på grunn av plassmangel. Men noen folk skulle seriøst hatt en stjerne i boka for hvor mange funksjoner kreativiteten har fått trykka inn i et sovemøbel/skap/kommode/kontorplass/kjøkkenhjørne/bad. 



Man må også kunne forstå språket. Jeg leste om en "spennende 2-roms leilighet med sjarmerende løsninger" her om dagen. Det viste seg å være en gammel kebabsjappe som hadde blitt gjort om til en "leilighet". Tipper det er sykt sjarmerende å våkna klokken fire en søndag morgen fordi noen sultne og fulle mennesker står og hamrer på døra og lurer på hvorfor i all verden du har stengt så tidlig.

Denne uken har jeg vært spent tilskuer på tre budrunder. Alt gikk for ca. 700k over takst. Det er så motiverende for oss enslige førstegangskjøpere, altså. Så må man liksom gå i seg selv og virkelig finne ut hva man vil... Bo på 17 kvm innenfor ring 3 og punge ut over 3 mill., eller bo så langt ute at man mister kontakt med hele sivilisasjonen fordi det er et ork å ta banen i én og en halvtime én vei for å rekke den kaffeavtalen i byen klokken 18. 

Og jeg er fullt klar over at det ikke er en menneskerett å bosette seg i egen leilighet i Oslo sentrum, kjære deg som alltid påpeker dette i kommentarfeltet på en boligmarkedsartikkel på en nettavis.

Det hadde bare vært jævlig digg å fått muligheten.

It's complicated

Det er ikke mange land i verden som skriver like hyppig om været i sine største, nasjonale aviser som Norge. Sommerværet (les: solen og 20-plussgradene!) er som den ustabile typen/dama du aldri helt får taket på - uforutsigbar, dukker opp uanmeldt når du minst venter det og forteller deg heller aldri hvor lenge besøket varer. Du blir selvsagt veldig glad for besøket, men det tar alltid så brått slutt. Så blir du sittende der alene med lengtende tanker om den deilige tiden dere fikk sammen, med en rumlende sult som aldri blir helt mettet. Ah, den følelsen av å bare ønske seg litt til!

Vi har alle et komplisert forhold til den norske sommeren.

"Sommeren gjør et comeback - utrolig, men sant!" kunne jeg lese i VG-feeden for noen dager siden. De brukte den store fonten, du vet den de bruker når det er skikkelig viktige greier. 


Jeg husker godt hvor rar folk synes jeg var da jeg var på familiebesøk i Portugal i tenårene. Bestemor og bestefar hadde en bakgård med masse trær som ikke slapp inn noe særlig med solstråler, og når ingen kunne kjøre meg til byens badebasseng ble jeg på trass svært kreativ for å oppnå den lekre brunfargen som var så viktig for en fjorten år gammel jente. Brunfarge var tross alt levende bevis på en meget vellykket ferie i sydlige strøk, og kilden til status-poeng ved skolestart.

Solen har en mektig rolle i en nordmanns liv. Er det ikke nok av den, da særlig om vinteren, blir man litt deprimert. Kommer den uanmeldt, kaster man alt man har i hendene og nærmest løper ut døra for årets første (eller siste?) utepils, uavhengig av årstid og temperatur.

En selverklært livsnyter takker aldri nei til utepils i sola!

Får håpe sommeren kommer snart tilbake bare én gang til før den stikker for godt da, om så bare for én dag...

 

Angst på en lørdag



Så tok meg en tur på byen i går da. Var på Angst. Bra navn på et utested, for det er liksom den følelsen som slår meg sterkest når jeg må pløye meg gjennom en svett, alkoholisert folkemengde hver gang jeg må på toalettet som er plassert innerst i lokalet. Jeg har jo egentlig sluttet å gå på byen, orker liksom ikke folk, ser så mange av de hver dag på jobb, vil helst bare være alene i senga med Macbooken på fritiden min.

Vi satt ute, venninna mi og jeg. Det er hyggelig i ca. ti minutter før det kommer to kjekkaser og dumper ned i de ledige stolene ved bordet vårt. Jeg er en høflig, konfliktsky people-pleaser, så kunne selvsagt ikke si annet enn "Jada, de stolene er kjempeledige!" Han ene er jævlig pen, men jeg tror jeg har blitt så klok med alderen, at jeg vet altfor godt allerede at sånne pene gutter må man holde seg langt unna. Vi prater litt tull, jeg viser han pene de nye blå rulleskøytene mine (på et bilde såklart, går ikke på byen med rullerskøyter) og han går inn på Instagramen min og begynner å følge seg selv. Sjarmerende, jeg vet.

Han andre, kameraten til han pene, forteller meg at han er skuespiller, og jeg bare,"Jeg er servitør på Hotell Cæsar, vet du!" så følte han sikkert at vi bondet på et helt nytt nivå. Jeg er ganske flink til å få folk til å tro at vi har en connection, er egentlig derfor jeg måtte slette Tinder til slutt, alle jeg møtte på trodde vi var sjelevenner og det ble litt slitsomt i lengden. 

Etter en halvtime med samtaler der ingen hører hva noen sier, så bestemmer de seg for å gå videre. Like greit, tror de skjønte at det ikke hadde blitt noe på dem allikevel. Jeg puster lettet ut og tar en slurk av ølen min. Vi får vel ikke åpna kjeften for å starte en ny samtale om livets utfordringer engang, før et nytt radarpar kommer og setter seg ved bordet vårt. 

De er polske, får ikke med meg navna, han ene snakka så ræva engelsk og jeg var vel ikke interessert nok til å be han gjenta seg. Det eneste han greide å si til meg var "It saaacks, it saaaacks, my english, it saaaacks." Og jeg bare, "Yes, your English sucks." Jeg var ikke spesielt grei mot noen av de, han ene sa jeg måtte smile mer fordi jeg hadde så vakkert smil, og sånt gjør meg bare så forbanna. Jeg smiler aldri på kommando.

Men de ble sittende og tok ingen hint, uansett hvor mye vi himlet med øya, så vi bare prøvde å fortsette jentekvelden vår så godt vi kunne, selv med to kule sidekicks, han ene med dårlig ånde og han andre med en rumpetaske (!) fylt til randen med polske Marlboro Lights, ved vår side.

Rart med det, polakkene synes tydeligvis at vi var drithyggelige, sikkert på grunn av språkbarrieren, for de ble sittende hele. jævla. kvelden. Det toppet seg da Rumpetask dro meg i armen og bare "Let's dance! Come aaaaaan!" Jeg var ikke spesielt gira på å danse med han. Etter å ha takket nei til dansen på ti forskjellige måter velger jeg heller å mingle litt med alle de fulle, fremmede folka på dansegulvet på vei til do. Det er klamt og ølen skvalper ut litt etter litt, men det er 100 ganger bedre enn å danse med en fremmed mann som gnir tissen sin mot låret ditt, mens han vever de seige fingrene mellom dine, liksom.

Når vi endelig reiser oss for å gå spør han om vi skal kline (!) og jeg bare Nei, nå må du gi deg.

Så dro jeg hjem alene.

 

 

Det forbanna hysteriet



Er det bare meg, eller har det rabla for den generelle norske befolkningen? Eier ikke folk litt viljestyrke eller evne til å ikke la seg rive med av sånne medieskapte hysterier? Jeg snakker selvfølgelig om da jeg skulle en tur på Coop i går, for å handle inn litt snacks og godis til dagens hjemmekontorøkt med kollegaer. "Kanskje litt smågodt til kaffen hadde gjort seg?" tenkte jeg, i det jeg slepte den digre handlekurven på størrelse med en liten, rød campingvogn etter meg mellom butikkhyllene.

Men det kunne jeg bare glemme.

For etter å ha fått annonsert i alle riksdekkende medier at smågodtkrigen hadde presset prisen helt ned til latterlige 2,90 kroner per hekto, så kunne jeg vel bare takke meg selv for at jeg ikke hadde tatt meg tid til å løpe om kapp med naboen og fylle ryggsekken til randen med salte fisker, lakriskritt og sure hodeskaller i forrige uke. Det var faktisk ikke mer enn et par sånne kjipe, hvite og oransje rundinger med myntesjokolade i midten igjen, men hvem er det som liker dem, egentlig? 

Det er vanskelig å huske tilbake til tiden før sosiale medier, jeg har tross alt vært trofast medlem av Facebook-klubben i ni år. (Herregud.) Men, seriøst, var det sånn før sosiale medier og? Jeg føler at med jevne mellomrom, så er det et eller annet som gjør at folk går amok og mister alt som heter fornuft. Og da er spesielt på Fjasboka jeg får denne masete, og som regel uviktige informasjonen tredd nedover hodet opp til flere ganger daglig, i en ubestemt periode.

I gamle dager var det selvfølgelig litt morsomt, da de få naïve menneskene som gikk på årets aprilsnarr troppet opp på Rema 1000 med plastbøtte, i tro om at de skulle få melke sin egen ku, eller da de (trolig) samme folka kom for å fylle en bøtte med vin på polet, for så å stille litt røde i mosen på forsiden av lokalavisa på 2. april, med en god dose selvironi og et skjevt smil om munnen, med ei lita plastbøtte dinglende ved sin side.

Før internett var det rett og slett vanskeligere å ta en bakgrunnssjekk før man dro ut på ekspedisjon, dere er unnskyldt.


Nå til dags føler jeg at det hele tiden er noe som "tar av" på nettet. Jevnlig blir en og annen artikkel eller video delt som pesten på Facebook. Delt av én venn, så tre, så femten, så tjuefem - som gjør at jeg til slutt må sjekke den ut (mot min vilje), bare for å se "what the fuss is all about".

Jeg hater å følge strømmen. Jeg kan nesten ikke se på TV-serier lenger, fordi det er så mange som maser daglig om hva jeg burde se/høre/lese på. Game of Thrones. Making a Murderer. Bla, bla, bla. Kanskje når hypen har lagt seg, så kan jeg se på det jeg vil i fred og ro - i mitt eget tempo. 

Det er kanskje derfor jeg stort sett ikke er tilhenger av høytider, merkedager og medieskapte fenomener. Er det Den Internasjonale Pannekake-dagen, sier du? Da lager jeg hjemmelaget pizza med fetaost og pepperoni på pur faen. Har julemarsipanen meldt sin ankomst i butikken og vi er fortsatt i oktober? Så fint, den marsipanen skal ikke bli med MEG hjem med det første. Det var en dobbel kommersiell hurra da Valentine's Day og morsdag havnet på samme søndag i år, må jeg si. En fin, liten påminnelse om alt jeg ikke har her i verden, takk skal du faen meg ha.

Dere tjente dessverre ikke én krone på meg den dagen.

Og jeg skal ikke engang begynne å uttale meg om hva jeg synes om Black Friday. For kjære, lille Norge, du trenger ikke slurpe i deg alle amerikanske komersielle merkedager. Halloween er på en måte mer enn nok, spør du meg.

Jeg synes bare det er så merkelig hvordan folk er så lett påvirkelige og lar seg rive med av den ene kjøpefesten etter den andre, bare fordi de leser om det i nettavisa. Kanskje jeg endrer mening en vakker dag, men for nå, så er det JEG som bestemmer om jeg har lyst til å spise meg kvalm på sjokolade - uavhengig av om den er hjerteformet/eggeformet/nisseformet. Ikke PR- og reklamebyråene. Ikke kapitalistene. Ikke Jesus.
JEG bestemmer.

(God påske.)

Materialismen lenge leve

Jeg sitter her på det lille rommet mitt på løkka og stirrer ut i luften. Jeg ser på alle tingene som ligger strødd rundt meg. Det er minst syv par sko bare her på gulvet, i en koffert ligger det en haug med klær jeg fortsatt ikke har pakket ut etter siste helgtur. Ting som ble kjøpt for å glede meg en gang i tiden, nå føler jeg bare at de tynger meg ned. Jeg har flyttet seks ganger de siste tolv månedene, og snart skal jeg flytte atter en gang. Hjem, hvor er egentlig det? Er det der du er født? Er det der foreldrene dine bor? Eller der du legger deg akkurat i kveld?

Hvor mange ganger må jeg pakke alt rælet mitt i pappesker og pakke det ut i nok et lite rom leid i et kollektiv i byen? Trenger jeg egentlig tre par Nike joggesko i forskjellige fargekombinasjoner? Eller seks svarte olabukser? Eller 20 forskjellige shades av rosa leppestift?

Jeg har tenkt litt på dette med å kjøpe. Man lærer tidlig at å kjøpe noe er en belønning, man fortjener det, det er litt ekstra "kos" å kjøpe noe til seg selv. Hvorfor er det slik? Det hender jeg ser meg rundt, alle tingene jeg har akkumulert opp gjennom livet mitt, og hvor mye av det jeg faktisk trenger eller bruker.

Det siste året har jeg greid meg fint med innholdet av to fullpakkede kofferter. I en bod på vestlandet et sted er omtrent 80 % av det jeg eier pakket pent ned i pappesker, stablet i høyden. Hva er det jeg egentlig eier igjen? De kassene er fulle av ting jeg mener betyr noe for meg, og dermed har vanskelig for å gi bort, men jeg må innrømme at jeg i skrivende stund ikke kan huske engang hva som er oppi halvparten av de.

Bombardert av reklame. Hvor enn jeg ser er det noen som prøver å få meg til å føle at jeg trenger noe. "Kjøp dette og bli lykkeligere!" Ikke engang Instagram-feeden min får være i fred lenger. Jeg blir sliten. Kan vi ikke fokusere på ting som gir litt mer mening, liksom?

Nå vil jeg leve et enklere liv. Gi bort, sortere, ta noen valg. Gadgets, vekk med det meste. Jeg blir oppriktig frustrert hver gang jeg ser stabler med kakaomaskiner, pølsevarmere og andre tullete oppfinnelser som kun har en liten oppgave. Tenk å ha et kjøkken fullt av maskiner som kun kan brukes til å lage en bestemt matrett? (og hva dette vil si for miljøet fremover om vi fortsetter i dette tempoet er et helt eget innlegg som ligger og ulmer...)

Disse er kun designet for at ensomme kvinner (og menn forsåvidt) med litt for mye fritid til å surfe nettet med Dr. Phil surrende på TV-skjermen i bakgrunnen, skal fylle sin elektroniske handlekurv med dritt som vil gi dem et lite drypp med endorfiner som igjen vil forsvinne før neste reklamepause.

Det er vel kanskje derfor jeg rømmer hver gang julen nærmer seg, for jeg har verken gitt eller kjøpt julegaver i form av materielle ting de siste seks årene, og jeg synes det er helt OK. Er det noe jeg ikke trenger så er det enda en funksjonsløs duppeditt med "Made in China" stemplet på undersiden, som samler støv på hylla. Folk er tomme på innsiden, men denne tomheten kan ikke fylles med mirakuløse apparater som slutter å funke etter et halvt år. Vi må nok jobbe litt hardere for å fylle tomrommet, dessverre. 

Så neste gang du er i butikken og er i ferd med å sveipe Visa-kortet for å betale for den "artige" selvrørende kaffekoppen eller det tiende paret med svarte pumps - still deg selv dette spørsmålet:

Trenger jeg virkelig dette i livet mitt? 

 

 

 

 

Jeg, Superoptimisten



Ah, du deilige, etterlengtede sommer. Som vi har ventet på deg. Hver vintermorgen tenkte jeg på deg, da jeg mot min vilje sto opp i mørket og dro på jobb (i mørket), mens jeg hakket ulykkelige tenner og prøvde å tenke at vinteren egentlig ikke var så verst. Det var en mørk tid i mitt liv (bokstavelig talt). Men som vintre flest gjør, så tok den heldigvis slutt. Og med en diffus og litt udefinerbar vår i mellom, så var det plutselig juni.

Denne sommeren har jeg jobbet hver bidige dag, fra 9:00 til 17:00, innesperret på et kontor, limt foran en skjerm, og vet du hva? Det er HELT greit. Ingen ferie på meg, liksom. Men det er greit, sier jeg jo. Vet du hvorfor? Det er fordi jeg er så forbanna positiv. Jeg velger å se det positive i enhver situasjon og det gjør meg til Superoptimisten.

Været. Alle elsker å snakke om været. Ja, det plaska ned som bare det i går kveld. Asfalten som heller nedover i en slakk bakke utenfor soveromsvinduet mitt lignet en ivrig miniatyrelv, og lystrakten som flommet ut fra nærmeste gatelys kunne fortelle at det rett og slett bøtta ned. De fleste satt sikkert med en stor klump i halsen og tårer i øynene mens de oppdaterte Facebook-statusen sin atter en gang: "Et-eller-annet skikkelig surt om drittværet i Norge om sommeren". I mens satt jeg her og bare gledet meg vilt over dette. For jeg har nemlig....

Kollektivtransporten. Den ene dagen hvor det ikke regner, men luftfuktigheten minner litt om å gå rundt i et tyrkisk bad. En mann med armhuler i min nesehøyde insisterer på å presse seg langt inn i min intimsone på veien hjem fra jobb på 54-bussen. Vi står tett og det er bare så mange sekunder jeg greier å holde pusten før jeg må ta et nytt drag av den stramme, svetteinfesterte luften foran mitt ansikt.

Selvfølgelig er ikke dette en situasjon jeg ønsker å være i, men hva kan jeg gjøre? Stå der og måpe og synes synd på meg selv? Nei, jeg tar saken i egne hender. Jeg går så langt som å si at dette er min store sjans til å gjøre dagens gode gjerning!

Effektivitet. Det er mange av dere, kjære Facebookvenner, som har behov for å poste bilder av de deformerte tærne deres på en strand i Hellas, halvveis dyppet nedi et turkist badebasseng i LA eller med nye skinnsandaler på et-eller-annet brosteinbelagt fortau i Sør-Europa. Jeg skjønner at føttene dine har det fint på ferie. Selvfølgelig hadde jeg ikke takket nei til en uke på Manhattan hvor jeg kunne spradet rundt i 10 cm hæler, mens jeg supet i meg en iskald Frappucino og rocka nye solbriller med utslått hår.

Men mens føttene dine (og resten av kroppen din forhåpentligvis) er ute og soler seg, bruker penger og nyter livets glade dager, er mine føtter pakket pent inni et par røde Converse på et kontor i Oslo sentrum. Der er de med på å tjene penger til livets opphold, og bidrar til en god økonomi og stabilt døgnrytme til undertegnede. Og DET er undervurdert. Når helgen kommer er de også ekstra glade for å tre på seg noen stilettos og ta seg en øl på løkka.

Så, sommeren var vel kanskje ikke akkurat slik jeg hadde drømt om, barbeint med stekende sol, sommerflørter, bading, strandliv og ferie.

Men det er jo ikke verdens undergang. Det er alltid noe positivt hvis man leter litt.







 

Sosiale greier

Hei, people. En liten melding fra meg til deg. Først vil jeg takke alle mine lesere, gamle og nye, som titter innom her iblant, det gjør meg så glad! Vært litt stille her den siste tiden. Det er vel en blanding av sommermoro pluss at jeg jobber med nytt materiale. Men skulle du få lyst til å se hva jeg driver med ellers så kan du følge meg på diverse sosiale medier. Vi snakkes plutselig.

God helg!

FACEBOOK

 

INSTAGRAM

 

TWITTER



Mitt (hypotetiske) utdrikningslag



Utdrikningslag er jo et merkelig fenomen. Nå som vi er i sommermånedene, går det ikke mange helger uten at jeg får øye på en kommende brud med sine beste venner (og noen random kollegaer og, sikkert) på slep.

Rebusløp. Bli kledd ut som en dust. Spørrekonkurranser som gjør at man må snakke foran mange folk alene. Stolleken. Gjettekonkurranser hvor man må ha psyko-hukommelse hvis man skal huske hver eneste lille anekdote med hver av sine 18 venninner, for så å gjette hvem som har laget den personlige gaven som skal minne om denne lille anekdoten. Jeg tenker at det er da det virkelig kommer frem hvem som er ens ekte venner.

Her er en liten pekepinn til dere der ute, hvis dere skulle plutselig finne dere i en situasjon hvor jeg måtte drikkes ut snarest.

Ja takk: Tusenfryd, gjerne på en solskinnsdag i juli, etterfulgt av en hagefest med masse prosecco, margaritas og whiskey sours. Og mat. Masse god mat.

Nei takk: Hoppe ut av fly med en fallskjerm som får plass i en liten ryggsekk som eneste sikring til livet videre, etterfulgt av 50-spørsmålsquiz som innebærer masse historiske milepæler i form av årstall og konger med masse Xer og Ver etter navnet sitt.

Ja takk: En spontantur til New York med hotell booket i SoHo, spise på masse små, rare restauranter som rommer maks 15 personer av gangen, shopping i vintage-butikker. Kanskje en konsert med Eagles of Death Metal med backstage pass så jeg kan gå og ta en selfie på fanget til Josh Homme? Innafor.

Nei takk: Fjelltur hvor man må gå i 3 timer i oppoverbakke i 10 minus, gjerne uten forvarsel om kleskode, så derfor dukker jeg opp uvitende i gårsdagens antrekk som inkluderer 10 cm stilettohæl av det dyreste slaget, for så å knekke frem et ekkelt fruktfat som alle slurper og smatter i seg, etterfulgt av stafett hvor man må bytte på å løpe tur med et egg som balanserer på en spiseskje. For å toppe det hele må vi ligge i et lite telt, gjerne 5 og 5, og våkner på morgenen med morraånde i form av frostrøyk fordi det er snøstorm. Yay!

Jeg høres kanskje litt kjip ut, men nå har jeg levd med meg selv i mange nok år at jeg har sluttet å late som når jeg ikke liker noe som alle andre elsker. Kortspill. Brettspill. Selskapsleker. Smalltalk. Brune klær. Aldri vært noen fan, dessverre.

Det samme gjelder quiz. Selvfølgelig er det gøy når man vinner, men jeg føler meg alltid litt ekstra dum etter en quiz. Jeg er ikke velsignet med god hukommelse når det gjelder årstall - SORRY. Tall har aldri vært min sterke side. (Ord, derimot?)

Men aller først, så bør kanskje noen fri til meg. Bare en tanke...

IKKE ROSA

Det er fortsatt litt komisk for meg å bli definert som en blogger, nettopp fordi dette er et ekstremt ladet ord i vår tid. Nå om dagen går det sjelden en fest uten at en av mine venninner må introdusere bloggen i samme setning som meg. Det er litt sånn her:

Og jeg bare:







Og at folk kaster penger etter meg mens jeg blir sponset i "hue og ræva" av alle mulige firmaer...

Livet mitt er morsommere enn ditt



Det slo meg plutselig her en dag, at ifølge Instagram så lever alle vennene mine så fantastiske, interessante liv. De reiser til palmer og kritthvite strender, drikker fargerike cocktails med små papirparasoller i storbyer og klatrer snøkledde fjell med rosenrøde kinn og Fjellräven-sekker på ryggen. De drar på byen med alle de vakre vennene de har og danser under glitrende discokuler, smiler og ler, tar selfies på jentedoen med andenebb-lepper og tar hoppebilder i parken. De er disiplinerte og trener 6 dager i uken, året rundt. Og så leser de hardt til eksamen i ukesvis, for så å unne seg et stilig velfotografert måltid på den lokale sushibaren.

Et image skapes av å dele bilder fra livet sitt. Hæ, visste du ikke det? Mener du helt ærlig at du bare deler tilfeldige bilder fra hverdagen din, mens det ikke slår deg at livet ditt kan virke imponerende innholdsrikt, over gjennomsnittet interessant, sporty og kultivert? Og ikke minst SUNT?? Ok, greit. Men siden vi først er i gang, her er noen bilder fra en HELT VANLIG dag i min Instagram-feed, da.

Til frokost spiste jeg en skive hjemmelaget grovbrød (Mormors oppskrift, forresten) med mager leverpostei og et glass skummet melk.

#cleaneating #suntoggodt #sommerkroppen2015


...så tok jeg en entur på treningssenteret for å ta den daglige treningsøkten, tok bare 2 timer i dag, pleier å bruke 3, men jeg var litt støl. "Persa" på alle øvelser, da.

Fy faen, jeg er god. #nopain #nogain #fitforlife

Men da jeg var ferdig så hadde jeg så mye energi at jeg dro likegodt ut og gikk en lang tur (5 mil!) for å trekke litt frisk fjelluft og lagre noen gode minner av fjord og furuskog på minnebrikka (også på min egen minnebrikke, nemlig hjernen).

#utpåturaldrisur #norsk #friluftsliv #fitgirl #lovelife









I'm lovin' it

Det hender jeg drar og besøker venner fra gamle dager, folk jeg hang sammen med da jeg gikk på videregående. Folk som fant den store kjærligheten før de fylte 25. Som gjerne er gift, har 2-3 barn og voksent hus. Stasjonsvogn. Kanskje en hund eller en liten hamster som jogger forvirret rundt i hjulet sitt. Glinsende lyskroner i taket og helvetes inspirerende sitater på pynteputene i sofaen. Alt er skikkelig på stell. Så kommer jeg, da. Uten mann. Uten barn. Frilanseren. Bor i kollektiv. Eier ikke nåla i veggen. Har ikke katt engang, selv om jeg har sykt lyst på. "Det ordner seg for deg og, skal du se!" sier de. "Den rette finnes der ute, kommer når du minst venter det!" sier andre.

Men jeg bare:

Folk i forhold har en idé om at alle single er ulykkelige. At de mangler noen, sin bedre halvdel. Sjelesvennen. At alt vil ordne seg når de finner denne personen som skal fylle et kolossalt hull i livet til den single stakkaren. Herregud, for et ansvar denne uvitende, fremtidige livspartneren skal få dumpet i fanget, tenker jeg da. 

Men i motsetning til dette har jeg også møtt et annet menneskeslag. Single, desperate mennesker som stresser noe helt vannvittig med sin solostatus. Som må poengtere dette titt og ofte, helst helt på eget initiativ. Og med en unaturlig, nærmest hysterisk dose selvironi.



Eller:



Og:


Andre bruker singelstatusen som et taktisk sjekketriks.

Andre er bare ikke klare for skumle forpliktelser.



Men, så egentlig...



Eller?

Perks med en tegneblogg

Altså, først: 



Endelig noen fordeler rosabloggerne aldri vil ha over sånne som meg (tegnebloggeren, vet du). 

Jeg kan bli høyere når jeg føler for det. 




Og tynnere...




 Og få meg masse tatoveringer jeg aldri vil angre på.

  

Ri på en enhjørning til jobb hver dag.






 Bli verdensmester i hva som helst uten å øve noe særlig.




 Hva mer kan jeg gjøre som en vanlig "toppblogger" ikke kan, tro? Legg igjen en kommentar.

Jeg tegner de beste forslagene!

 

 

5 i Oslo

Etter 3 år på bygda var det å flytte tilbake til Oslo igjen en liten fest i seg selv. Tenk å kunne velge fra flere enn 2 restauranter, 1 bar og 3 kaféer! Her har du en slags anmeldelse fra de stedene det hender jeg bruker fredagskvelden på. Rekkefølgen er helt tilfeldig. Jeg er heller ikke sponset på noen som helst måte. Drikk med måte, folkens, det fins tross alt en dag i morgen. 

God helg!

 


 

1. Torggata Botaniske

Adresse: Torggata 17B, 0183 Oslo

Her kan du drikke skummelt-gode cocktails i jungelen og føle deg frem i mørket til toalettet. Som å juice med en dæsj sprit oppi.



 

 

2. Angst

Adresse: Torggata 11, 0181 Oslo

  Hipster hangout. Kul kunst på veggen. Mye skjegg. Blomster i taket. Hippe DJs.




 

3. Kniven

Adresse: Bernt Ankers gate 5, 0183 Oslo

Som å ramle inn i en Nemi-stripe. For de som setter pris på det. Jeg har forsåvidt bare ramlet inn her en gang, sånn for nostalgiens skyld. (Har en mørk ungdomstid som wannabe rockchick, skjønner du)






 4. Syng

Adresse: Nedre gate 7, inngang fra Akerselva

Nesten litt redd for å dra hit etter å ha drukket noe som helst. Seriøst, dørvaktene går rundt og kaster ut alle som ser ut til å ha det litt gøy/har litt promille. Men havner ofte her uten at jeg helt kan forklare hvorfor, så det er nok fordi det egentlig er ganske hyggelig her allikevel.

 

 

5. Champagneria

Adresse: Frognerveien 2, 0257 Oslo

Masse bobler (duh) og digg mat. Hvis du er lei av IPA og skjeggete menn på løkka, så drar du hit.





 

Utradisjonell



Gratulerer med dagen, folkens! Må si jeg er litt misunnelig på alle dere som har superfine bunader å ha på i dag. Familien min var dessverre aldri opptatt av slike tradisjoner, så her må jeg improvisere litt (kjører bare den lille sorte, den slår aldri feil). Og når vi først er i gang med det utradisjonelle, slår roomien og jeg likegodt til med amerikanske pannekaker og alt som hører med til frokost. Håper dere får en fin dag. Krysser fingrene for sol. Hurra!

 

Den usminkede sannheten



Med andre ord, fint at dere kjører sminke-og-retusjeringsløse bilder, Det Nye. Det er et kult tiltak jeg kan støtte. Men jeg personlig føler meg fortsatt mer medgjørlig med en dæsj concealer og litt maskara. Vi kan ikke alle våkne opp og se ut som Jenny Skavlan, liksom.

 

Den nye folkesykdommen



Hei dere, vi har et problem. Eller, kanskje ikke alle har kommet seg så langt som det første steget- nemlig å erkjenne at man har et alvorlig problem, men jeg føler vi er mange nå og blir bare fler for hver dag som går. Jeg føler det er min plikt i samfunnet å ta opp slike vanskelige temaer som ingen andre tør snakke høyt om.

Men først, tilbakeblikk på en kveld på byen for noen uker tilbake.

Det var konsert, et såkalt "Hip Hop-event" faktisk, og nå som jeg bor i storbyen og ikke på bygda, så tenkte jeg at det ville være festlig å delta. Et par venninner og jeg dro ut etter noen glass hjemme, og ble skikkelig glade da vi fant ut at de hadde droppa garderoben, som betydde at vi måtte slepe rundt på vinterjakkene våre på dansegulvet hele kvelden. Bare dét var en skikkelig pangstart på kvelden, må jeg si!


Vi presset oss frem gjennom et hav som bestod av 50/50 mennesker og boblejakker. Det var trangt, men plutselig var vi helt foran- og det var jo ganske ålreit. Gutta kom på scenen og starta showet. Men jeg så jo nesten ingenting, fordi det var en VEGG med snapchats som blokkerte utsikten.

Det så circa sånn ut:


Det var da det slo meg hvordan ting har forandret siden første gang jeg var på denne typen konsert (Eminem, Oslo Spektrum, 2001- hvis du lurte.)

Mine tanker går til alle de stakkars uskyldige, edrue snapchatvennene til disse menneskene, som på ingen måte har bedt om å få en 15 sekunders drittsnutt med trommehinneknasende volum og null kontekst bankende inn på mobilskjermen klokka 2:13 en tidlig søndag morgen. Men fordi jeg påpeker dette betyr det på ingen måte at jeg er bedre selv!

I det siste har jeg tatt meg selv i å gripe etter telefonen hver gang jeg gjør noe som føles minneverdig... og det er ganske kjipt å innrømme. Det er ikke noe jeg er stolt av. Hva skjedde meg å leve i øyeblikket liksom, uten å ta et bilde og dele det med noen andre enn deg selv?

Her har du en burger du ikke får spise eller lukte i virkeligheten:



Eller hva med denne fabelaktige tidstyven, her er 7 snikskrytesekunder av ditt liv du aldri får tilbake, kompis!


En til. Dette vil virkelig berike livet ditt. Jeg lover.



Neida!

Men jeg tar det opp fordi jeg er klar over situasjonen og føler det er rom for forbedring. Jeg føler det er en sykdom som kan sikkert kureres med litt soulsearching. Skulle man hatt en mental sjekkliste før man trykket send? Still deg selv noen kritiske spørsmål før du sender dritten din til snap-publikumet.

-Er dette egentlig morsomt for noen andre enn meg selv?

-Hadde jeg blitt glad hvis jeg fikk denne snappen?

-Kan jeg stå for dette når jeg våkner i morgen og ikke husker hva jeg sendte?

-Kan denne My Storyen sees av både Tante Gro, den 7 år gamle kusina og den nye crushen uten at noen blir skikkelig skremt?


Jeg har også utviklet denne tabellen som en slags retningslinje.


Og hvis du tror du kan imponere meg med snaps fra det überspennende livet ditt så bevis det:




 

Meningen med Liker



Kanskje jeg bør satse på en karriere som den nye SoMe-eksperten? For jeg har, som jeg ser når jeg blar meg bakover i arkivet, mange sterke meninger om livet på sosiale medier. I dag f.eks. har jeg reflektert litt på hva en Like kan bety. For du er vel ikke så naiv at du tror at folk bare ser noe du har delt eller skrevet og virkelig likt den, og dermed trykket på tommel-opp-knappen? I så fall må du tro om igjen, for det ligger mange skjulte budskap i dette fenomenet.

Det fins mange grunner til å like ting på Facebook. Jeg har delt det inn i 5 hovedkategorier. Husk at dette er kun en teori, og er på ingen måte vitenskapelig bevist (ennå!).

1. Jeg er hypp på deg-like

Lurer du på hvem eksen holder på med? Du kan jo selvsagt bare spørre direkte, men det er jo mye bedre å gjøre litt sneaky research på egenhånd. Er det ett navn som liker alt han/hun gjør på nett? Da er det garantert noe på gang. Eller det er like før.

2. Sympati-like

Om det er den gamle tanta som nettopp har kava seg baklengs i blinde inn på Facer'n med sine 11 venner, og ved et uhell skriver en lang (og kanskje litt for personlig) julehilsen til en venninne på sin egen vegg, eller den litt rare klassekompisen fra barneskolen som bare legger ut konspirasjonsteorier og "legaliser cannabis i Norge" artikler om hverandre, så kan det faktisk være hyggelig å klemme til med en liten like. Du liker nødvendigvis ikke å røyke pot selv eller føler at den lange skildringen om hennes 6 barnebarn og siste fastlegebesøk til tante Maggie angår deg, men med dette sier du "JEG SER DEG!" og kanskje akkurat det lille klikket med pekefinger'n din har gjort dagen deres litt bedre. En god gjerning, med andre ord.

3. Beundrings-like

Innrøm det, noen folk du er venner med er du litt stolt av å kjenne. Om det er favorittforfatteren din som du møtte på en boklansering og manna deg opp til å "legge til som venn" (og hoppa i taket med glede da de faktisk takket JA), eller om det bare er den kule jenta med det pene smilet og den sinnsykt gode musikksmaken som du møtte på bursdagsfest i helgen... Du vil jo at de skal føle at du deltar, nå som du er en del av livet deres, du også. Her er jeg, liksom! Jeg er helt enig med deg når det gjelder den Brennpunkt-episoden om matproduksjon! Jeg liker også kattunger som ramler baklengs inn i en joggesko! Jeg liker at du sto på langrenn i helgen! Så lik den siste oppdateringen eller det nye profilbildet, så er du garantert innafor. Kanskje de tilogmed husker hva du heter neste gang dere møtes tilfeldig på fest?

4. Imagebyggende-like

Vil du at folk skal synes du er spesielt opptatt av miljøet eller kanskje at du er en skikkelig hardbarka feminist? Da er et lite Like på de riktige statuser, artikler og sider, med på å bygge opp dette imaget. Genialt, ikke sant?

5. Oppriktig-like

Her er det ingen skjulte agendaer eller taktiske spill. Du liker rett og slett det som ble lagt ut. Hurra!

 

Forspranget

Yes, endelig. Nå er den her. Viktig Høytid Vol. II, også kalt Påske. Jeg har ikke et sekund å miste. Nå som dere drar ut på hytta/fjellet, hjem til familien eller til syden, skal jeg bruke tiden min godt. Dere kan bare sitte der i Kari Traa superullundertøyet deres foran den knitrende peisen, mens dere propper i dere palmeoljemarinerte sjokoladeegg fra Freia, fylt av kvalmende seig krem som dere graver ut med en skitten pekefinger med litt for lang negl.

Jeg skal utnytte dette lille forspranget, mens resten av samfunnet står på pause. Jeg har nøyaktig 6 dager på meg til å komme ovenpå igjen. Planen er slik:

Hver morgen skal jeg trene styrke i 1 time, etterfulgt av 1 time med kondisjonstrening, kanskje løpe litt på mølla eller rundt Sognsvann (kommer litt an på været). Dette er for å få et lite forsprang på #sommerkroppen selvfølgelig. Og så skal jeg gjøre vanndrikking til en ekstremt hyppig vane, få i meg rundt 5 liter om dagen. En liten detox kan man vel kalle det. Alt jeg putter i munnen skal være über-økologisk, altså ikke bare litt økologisk, men så sunt at du blir nesten 3 år yngre bare av å se på den lille agurkskiven som hviler fredelig på knekkebrødet. Så kan alle de taperne som legger ut bilder av overfylte påskeegg bare gå og legge seg egentlig, du er en godt voksen person, spis marsipan og smågodt når du vil for faen, og ikke la en godt markedsført høytid tvinge deg til å gjøre ting fordi du føler at du må for å bli godtatt av samfunnet. Jesus. (Pun intended!)

Så skal jeg gå på visning og finne de fineste leilighetene i Oslo by, der jeg kan vinne budrunden i fred og ro uten noe konkurranse, mens dere stropper på dere skiene og pakker enda flere kalorier i form av Kvikk lunsj og kakao inn i Fjellräven-sekkene, før dere kaster dere i en klynge foran iPhonen og tar 14 selfies med solbriller på. Ut på tur, aldri sur!

Mens dere om kveldene samler dere for å løse påskenøttene på TV, ja, da skal jeg begynne å skrive på den romanen jeg har planlagt det siste halvåret. Den er så å si ferdig, i hodet mitt vel å merke, må bare få den ut på skjermen. Når den er ferdig nedtastet, dvs. kanskje rundt kl 13 på Påskeaften, da skal jeg endelig designe nye visittkort. Må smi mens jernet er varmt, vet du. Ny hjemmeside, nytt image. Skal også lage meg en fet ny logo. Uke 15 skal starte med et brak, det skal jeg love deg.

Så, når alle de 16 familiemedlemmene dine samles rundt middagsbordet for å spise lammestek eller hva det nå er dere spiser, dere med store, happy og ukompliserte kjernefamilier, da tenker jeg at jeg skriver et par blogginnlegg om Tinder og utfordringene singellivet i storbyen byr på. Få ut frustrasjonen, vet du. Det er jo da man er mest kreativ!

Men nå må jeg nesten avslutte, butikkene stenger visstnok når man minst venter det i disse dager, og jeg må jo rekke å kjøpe inn rikelige mengder med proviant til den tilsynelatende mest produktive uken min i hele år.

God påske da, dere. Kos dere gløgg i hjel!

Amor, din lille dust!

VD1

 

Åh, yes, er det Valentine's Day allerede altså? Dagen hvor vi kan hedre den fantastiske, monogame kjærligheten. Denne høytiden kommer som en high five i trynet hver gang, og jeg kan ikke si at verken jeg eller tidligere kjærester har vært spesielt opptatt av å feire med dyre restauranter, blomster og småhorete, røde stringtruser. Det var søtt da jeg var 16 liksom, og kom vandrende gjennom kantina med navnet til den nye typen malt inni et hjerte på en t-skjorte (oh, yes I did!).

Så ung og naiv savner jeg noen ganger å være... For med årene har ting blitt mer komplisert, og jeg har i skrivende stund veldig liten sans for romantikk og alt det maset om Den Store Kjærligheten. Jeg har nemlig en teori som strider så veldig i mot de som tror at det kun fins Den Rette.

Starten er alltid det beste i verden. Herregud, hvis man kunne holdt på den spenningen når man ikke vet om crushen din liker deg tilbake engang, da hadde jo alle vært lykkelig gift, og single mennesker hadde blitt en utryddet art. Det er så morsomt de første 2-3 ukene, når man vet så lite om de at man kan sitte i timesvis og tvinne tankene rundt denne nye mystiske personen som plutselig har tatt et skritt inn i livet ditt. Hvem er han? Hva slags familie kommer han fra? Er han flink til å kysse? Tenker han like mye på meg som jeg tenker på han?

Det som dessverre ofte skjer når denne mystiske perioden er over, er at du finner ut at alle de tingene som du spekulerte på var tomme ledetråder. Det blir litt som Don Draper, føler jeg. De har bygd denne sinnsykt komplekse mannen med en mørk fortid som vi aldri får helt grepet på, men nå har vi rast gjennom 7 sesonger og jeg begynner å ane at det ikke fins noen god grunn på hvorfor Don oppfører seg sånn mot alle damene sine. Han bare er en douchebag, end of story.

Jeg vil jo selvfølgelig gjerne tro på ekte kjærlighet, minst like mye som jeg vil tro på at i år blir det #Sommerkroppen2015. Men overbevist er jeg ikke altså. 3 år er det lengste noen har holdt ut med meg, og det skal vel sies at jeg heller ikke er så begeistret etter å ha feiret jul med noen over 3 ganger.

Så her er teorien min: Kanskje meningen egentlig er at forhold bør foregå i 3-årsintervaller gjennom livet? Mennesker er muligens ikke designet for livslange ekteskap, mener jeg. Alle fordelene med å ha barn med 4 forskjellige folk for eksempel (du trenger selvsagt ikke reprodusere med alle du er i forhold med heller, det er helt valgfritt). Barna rullerer, tenk så spennende å føle at dere har masse å snakke om hver gang man ser dem i 2 dager annenhver uke?!

Det som også er veldig fint med 3-årsteorien er at man aldri rekker å komme til 3-årskrisa. Man gjør det rett og slett bare slutt når det blir litt kjedelig og/eller vanskelig! Hvor digg er ikke det? Det betyr et liv med bare oppturer, det! Da snakker vi. Jeg vet at du tenker nå "Jammen, hva med når du blir gammel da? Jeg giftet meg trossalt for å sikre fremtiden og ha noen å bli gammel sammen!" Slapp av, jeg har tenkt på det også.

Når du blir så gammel og skrukkete at det ikke er bare-bare å hooke med en ny, eller at partneren din kanskje bare stryker med før 3 år er gått, (det er også en realitet!) ja, da flytter vi på kollektiv. Seriøst, tenk så hyggelig. 80-åra blir de nye 20-åra liksom. Og uansett, let's face it, nå som Tinder fins er det jo like lett å få seg en date som det er å bestille seg en cheeseburger på Maccer'n. Vi lider ingen nød, vi.

Så da skåler vi ikke for den Store Livslange Kjærligheten, men heller for den korte, lidenskapelige, minneverdige flørten på maks 1095 dager, dere!

Karpe diem, baby!

KD1

 

Er det en ting som får huden min til å krype litt, så er det sånne "inspirerende" bilder som det tyter over av her på internettet for tiden. Føler de kom omtrent samtidig som Tumblr meldte sin ankomst. Du vet, bilder fulle av rosa skyer, stjernestøvfilter, lettkledde hipsterjenter med blomsterkrans og olashorts, solnedganger... så, et eller annet sitat om tid og kjærlighet, og topp gjerne det hele med en enhjørning eller regnbue, sånn for sikkerhets skyld.

Helt seriøst, vil du virkelig leve hver dag som det var den siste? Er du klar over hvor stressende det hadde vært? Jeg hadde jo bare gått rundt hele dagen og grint, kanskje maksa ut MasterCarden på noen sinnsyke designerplagg jeg ikke har råd til (siden det ikke blir mitt problem f.o.m. i morgen uansett), for så å trykke trynet fullt av taco, kaffe og sjokoladekake, mens jeg imellom slafsende munnfull tok avskjed med alle mine beste venner og familie. Så hadde jeg blitt så deprimert over den lange listen med ting jeg ikke fikk gjort at jeg hadde gått og lagt meg i ren protest. Våkne neste morgen og gjenta- for et fantastisk liv. Not.

 

KD2

 

Jeg synes heller vi skal begynne å fokusere på det som er viktig. Nemlig å gi litt faen. Drit i å "Dream big", ta heller og nyt at du våknet i dag og IKKE var forkjøla for eksempel... For den dagen du våkner og er så tett i nesa at du bare kan puste med munnen, og alt du spiser smaker luft- ja, da kan du bare drømme om hvor fint det var å være frisk.

Jeg leser hver dag om hvordan ungdommer blir syke av prestasjonsangst. De skal være flinke i alle fag på skolen, se bra ut, ha masse venner, generere hundrevis av "likes" på Instagram, vite hva de skal gjøre når de blir store, og rett og slett bare være supermålrettet i livet i en alder av 14 år. Er det ikke på tide med en revolusjon? Gå og smugrøyk bak hjørnet på skolebygget nå, liksom! Do it! Så blir du forhåpentligvis så kvalm at du aldri begynner å røyke. Det er jo sånt man skal lære av i tenårene. Prøve, feile og lære noe.

Da jeg satt og stressa over jobbrelaterte ting her om dagen, var det en venn som huka tak i meg og sa: "Du, husk at bare er en jobb." Og vet du hva? Han hadde så rett. Greit at man skal ha ambisjoner, men når du blir deppa fordi du føler at du aldri strekker til eller gjør det bra nok, så er det noe galt med hvordan du tenker. Nyt heller at sola skinner for første gang på 5 uker når du sklir til jobb en morgen (for det is-teppet i Oslo den siste måneden har mildt sagt vært et lite helvete) eller at du endelig tok deg tid til å sy noen ekstrasting på den dinglende knappen på ytterjakken, etter å ha blitt påmint om at den var løs og snart vil falle av hver gang du tar jakken på for å gå ut et sted. De små gledene i livet...

Istedet for å hele tiden ha blikket festet så langt frem i tiden og tenke at du alltid kunne jobbet hardere, vært litt bedre, nådd litt høyere opp, at du glemmer den dagen du er i akkurat nå. Grip heller dagen i dag, for det er den eneste dagen du kan gjøre noe med. Resten kommer jo uansett senere. Ok, greit, jeg gir meg over og kan innrømme at noen sitater kanskje har litt sannhet i seg.

Så da avslutter jeg bare ved å si:

 

KDB

Årets siste og kjipeste fest

KF1

 

Jeg vet ikke hvor dette med at "Årets Fest er den siste kvelden i året" kommer fra, for det legger sykt mye press på et tidsrom på ca. 8 timer. 8 timer, dere! Hva er det man kan utrette på 8 timer som skal måle seg mot resten av de andre 364 kveldene som har vært, liksom?

Som regel starter det med at man stresser med hvor man skal tilbringe denne fabelaktige kvelden. Man vil jo velge de kuleste vennene og helst i et lokale som gjør seg godt på Instagram-feeden. Er du bedt på fest med badebasseng i hagen, så drar du dit! Er du så uheldig at det kun er familien som har lyst til å være sammen med deg, så kan du spille "familiekjær-kortet". Det er også ganske populært. Er det kjipt der du er, så drar du videre... Har du ikke brukt 35 % av kvelden på å transportere deg selv fra en fest til en annen, så kan du takke deg sjæl hvis du har det kjedelig. Da har du rett og slett ikke prøvd hardt nok.

Antrekket er også viktig. Drit i å skille deg ut på nyttårsaften, alle SKAL ha paljetter i en eller annen form inkludert i antrekket. Helst gull eller sølv, men blått og svart er også OK. Rødt hører ikke hjemme etter 26 desember, sorry. Med mindre du har tenkt å forføre en mann, men da må du også ha matchende nisselue. Og sånne sandaler med røde boadunfjær på. Er du skikkelig oppmerksomhetssyk så anbefaler jeg hvitt, helst litt gjennomsiktig. Slår sjeldent feil.

Drikke er også ganske avgjørende. Champagne (sjampanje?) er helt riktig, men har du dårlig råd er også prosecco og cava akseptabelt. Dropp ølen hvis du har veldig trang kjole med paljetter på, balloony er ikke en bra look til fotoalbumet. Just sayin'.

Ellers kan jeg melde at fyrverkeri er livsfarlig, derfor nyter jeg synet trygt fra innenfor husets vinduer, men det er selvsagt opp til deg. Vil du risikere å bli den blinde, tannløse førstesidenyheten på VG 1. januar fordi du tok imot en kinaputt i god tro om at det var siste trekket på en joint idét den sprengte? Nei, jeg trodde ikke det, altså.

Jeg kan også fortelle deg at INGEN har det gøy på nyttårsaften, uansett hvor kule bilder med frusere, blinkende ølbriller og fancye margaritas de poster. Det hele er et spill for galleriet.

Det beste du kan gjøre er å se fremover, og bare tenke at dette er året du skal bli tynn, jogge hver morgen, begynne å juice, finne mannen/kvinnen i ditt liv, slutte å røyke/snuse, få drømmejobben og i det heletatt bare bli kjempelykkelig. Nyttårsforsetter, hurra!

Så ringes vi i mars 2015 og ser hvordan det står til...

Godt nytt år!

hits