Forhold, dating og sex

Forpliktelser er for tapere



Vet du hva jeg liker? Udefinerte forhold. For hvor fett er det ikke å leke kjærester med en man liker skikkelig godt, men ikke få noen av godene som en kjæreste får? Forpliktelser ass, verste jeg vet! Det er SÅ slitsomt å ha forpliktelser til noen, for tenk om de skulle finne på å forlange noe av lille, frie meg? Nei, nei. Jeg vil være fri - som en fugl, der jeg flakser med de små, patetiske vingene mine for å ikke styrte i bakken.

Jeg vil helst flakse fra det ene udefinerte forholdet til det andre. Det kaller jeg frihet. Og når noen begynner å forlange noe av meg så er det bare å si takk for meg og hadet bra, du fortjener mye bedre enn meg! Jeg sa jo at vi ikke var på vei til å bli kjærester. Haha, hører du dårlig? Det at jeg har ligget med deg, chattet med deg i timesvis flere kvelder i uka, kjørt langt for å henge med deg eller kjøpt julegave til deg har ingenting å si. Dette visste du fra starten, din dumming.



Dette skal være et enkelt og ukomplisert forhold, det vi har i mellom oss. Vi kan henge og kose oss gløgg ihjel i hverandres selskap, men vi er to frie individer som i hvertfall ikke er i et forhold og som lever uten noen forpliktelser overfor hverandre, så å hooke opp med andre er også helt OK. Vi skylder hverandre ikke en goddamnshit. Serr, jeg blir ikke sjalu engang. Du er den mannen jeg tenker MEST på altså, av alle de andre mennene jeg tenker på, så er du liksom nummer én. La oss si at jeg tenker på Mann 2 og Mann 3 i cirka tjue minutter til sammen per dag, så tenker jeg på deg minst tretti minutter per dag. Og du er jo ikke kjæresten min, så dette må du bare akseptere. Vi forlanger ingenting av hverandre liksom. Og det er digg.

Og kanskje det fineste med dette flotte, udefinerte forholdet, vet du hva det er?

Det er så spennende at jeg aldri vet om du hooker opp med andre når du ikke er sammen med meg i helgene. Jeg liker å leve på kanten, vet du. Synes det gir livet litt ekstra fart og spenning. Uvitenhet er gøy! Adrenalinkick som treffer rett hjem i mellomgulvet som et trippel karatespark på speed når det gjøres skikkelig riktig. 

Så skål til alle dere der ute som er i herlige, udefinerte forhold! Dere er jammen heldige.


 

Instagram er det nye Tinder

Nå har jeg vært singel i nøyaktig ett år, dette feiret jeg selvsagt med en stor kake med masse glasur på, for jeg kan melde at det har vært et helvetes innholdsrikt år! Litt turbulent, det må jeg innrømme, det var jo en utfordring å gå fra den kjente, trygge samboertilværelsen til å plutselig måtte flytte tilbake på kollektiv og legge seg ut på kjøttmarkedet igjen. Men det går greit, jeg lever jo fortsatt, gjør jeg ikke? Jeg har uansett lært masse, både om meg selv og om livet generelt, så jeg tenkte jeg kunne dele litt av min visdom. 

Tinder var gøy i førsten, men det ble fort gammelt. Det som først var en fin liten app man kunne trykke seg inn på når man kjedet seg litt (på do) eller trengte litt bekreftelse, ble for meg en heseblesende, tidskrevende hobby, der jeg følte altfor mange fremmede mennesker ville ha et lite "uforpliktende" jafs av den dyrebare tiden min. Det var liksom først da jeg forsto hvor kort livet var.

Hver gang jeg ser en fyr på trikken på vei til vorspiel en fredag kveld, der han sitter og flikker uskyldige jentefjes til høyre og venstre, som om han var Gud, med et cocky smil om munnen og et par promille i blodet, da får jeg litt lyst til å spy. Denne kyniske holdningen til dating og menneskerelasjoner har jeg fått nok av, og det er derfor jeg rett og slett måtte melde meg ut. Stopp karusellen, jeg vil av!

En annen ting som plaget meg med Tinder (og Happn og, forsåvidt) var at den kutter vekk den første biten av et forhold- nemlig det spennende, første møtet. Vet ikke hvordan det er med dere, men de folka jeg har falt hardest for er de jeg møtte på da jeg minst ventet det. Det kan være alt fra han litt rare fyren du gikk på ungdomsskolen og aldri snakket med, som plutselig dukker opp på reunion og viser seg å være skikkelig kul og interessant i voksen alder. Eller en random slektning av en venninne som du ikke engang visste fantes. 

Og uansett, smart som jeg, så er jeg alltid et steg foran når det gjelder sånt. Men jeg deler gjerne hemmeligheten med dere, for så hyggelig er jeg.

Jeg har nemlig oppdaget noe som ikke mange vet. Instagram er jo ti ganger bedre for sjekking! For det første er det mye enklere å finne den typen man liker, gjennom blant annet hashtags. Liker du jenter som røyker weed, driver med yoga og har tribaltatoveringer? #weed #tattoo #yogagirl = tada! Med geotagging kan du til og med se hvor de bor, så å spane litt på ditt neste offer før første tilnærming er veldig gjennomførlig. Eller kanskje du er svak for små, skjeggete menn med sørlands-dialekt og katt! Say no more: #kristiansand #quartfestival2015 #catlover #hipster. Vær så god.

Teknologien nå til dags er jo ganske utrolig. Tar en tur ut på løkka nå, jeg. You know where to find me. #shortgirl #akuaku #ipa #rocknroll

 

 

Den kjipe sannheten

Dette er til dere som ikke skjønner en goddamnshit, der dere sitter og tenker på en spesiell person dagen lang, sjekker mobilen hvert tiende minutt for å se om de har sett din siste Facebook-melding, eller lurer på hvorfor de mistet interessen i dine daglige gjøremål på My Story helt uten forvarsel. Har du gjort noe galt, tenker du, mens du går gjennom gamle chatsamtaler og tekstmeldinger, og prøver å analysere hver setning til en dypere, underliggende betydning.

Crushing er så kjedelig når man ikke vet om det er gjensidig.

Jeg tenker på alle de millionene med sangtekster som handler om kjærlighet, og sitter igjen med at det er fryktelig mange mennesker som har kastet bort altfor mye tid og energi på denne gåten. Vet du hvorfor? Fordi det ikke fins så mange nyanser som man så hardt prøver å tro at det er.

Det er faktisk ganske svart og hvitt. Og litt kjipt.

Eller:

Disse løgnene forteller vi oss selv og alle våre venninner når vi prøver å løse denne mystiske gåten. Men vet du hva? Når jeg liker noen skikkelig godt så kan jeg være midt i et svalestup ut fra 10-meter'n på Frognerbadet, jeg kan ha akkurat blitt bæsjet på midt i trynet av en hensynsløs måke eller ha 1005 e-poster som jeg må besvare innen de neste to timene- men jeg finner da fortsatt tid til å svare på én tekstmelding! Det tar deg hva, maks ti sekunder å skrive et par ord og et lite blunkefjes? Kanskje til og med en liten smiley med et slengkyss hvis du virkelig mener alvor. 


Så, lurer du på om han/hun liker deg, sånn helt seriøst? Det er mange måter å oppdage om noen egentlig liker deg på. Her er noen eksempler.

Dere møtes, kanskje på en fest eller i en eller annen hip, sosial setting, og fyrer i gang et nytt og glohett forhold. Du vet, der man sliter med å holde hendene vekk fra hverandre, og det bruser som en ristet colaboks i årene hver gang man kysser. Man kan ligge og kline til den samme Spotifylista med fjortismusikk på repeat i timesvis, og søvn blir plutselig ikke så viktig, selv om man skal opp tidlig dagen etter.

Ukene går, den staselige ny-fasen er i ferd med å sakte, men sikkert ebbe ut til null - dette er det kritiske "make-or-break" punktet, forresten. Blir det et forhold ut av denne hete flingen, så er det ca. nå du vil få dette bekreftet.

Men ofte så blir det til at man plutselig ikke treffes hver eneste kveld, men kanskje hver tredje, så hver femte, så plutselig har det gått to uker siden dere hang sist. Du spør om dere skal finne på noe over en tekstmelding. "Jada! Vi kan finne på noe en dag, vettu!:)" er svaret du får. Du blir glad og litt håpefull, dumme meg, tenker du, alt skjedde jo i hodet mitt. Trikset er nemlig å spille med og si ja, men aldri tidsfeste et møte. På denne måten slipper man å konfrontere personen, og lar de heller lure seg i hjel i noen uker før de forhåpentligvis skjønner tegninga selv. Det kalles å "fase noen ut". 

Man kan ofte sitte og lure lenger enn man burde, spesielt fordi det å bli avvist eller ikke få oppmerksomhet fra noen man liker, bare forsterker de følelsene man allerede har. Lemmy fra Motörhead hadde helt rett da han sang "The chase is better than the catch", og ofte er jakten så lang og kampen så hard, at man aldri kommer helt over det. Seriøst, det er folk som jeg ikke fikk for 11 år siden som fortsatt gir meg sommerfugler når vi møtes tilfeldigvis på butikken. Latterlig, jeg vet. De "uoppnåelige" får en slags heltestatus i hodet ditt og det er ganske kjedelig å leve med noen ganger.

Det er jo ganske trist å tenke på at de fleste kjærlighetssanger er skrevet av en stakkars taper som sitter og griner over gitaren sin, mens personen han synger om knapt vet at han eksisterer. Er det så romantisk å digge noen som gir fullstendig faen i deg? Jeg synes ikke det.

Det rare er at med en gang noen ikke viser den interessen de en gang viste, så blir du plutselig så mye mer interessert i å fange den på nytt. Her kommer jaktinstinktet frem igjen. Akkurat idét personen er i ferd med å komme over deg må du huke tak i de på nytt, rive hjertet deres i filler, tygge litt på det akkurat nok til at det blir godt og seigt, så spytter man det ut på det harde, våte fortauet og lar det stå til. På' n igjen. Iskaldt, jeg vet. Men er det ikke litt tilfredstillende å ha en liten fanklubb etter seg til enhver tid?

Så, det jeg egentlig prøver å si er at hvis du virkelig liker noen, så er det beste du kan gjøre for å få de interessert, å bare ignorere de totalt. Digger de deg, så ignorerer de deg tilbake... Er det "meant to be" så kommer skjebnen og gjør sin greie uansett... tror jeg? 

Når jeg tenker etter er det nesten litt utrolig at det blir noe av forhold og ekteskap i disse dager, med så mange spill, kyniske apps og vanskelige regler som det er i nåtidens überkomplekse dating game.

Lykke til, da. Alt ordner seg vel til slutt...

 

hits