Fra barndommen

Tilbakeblikk på den bittelille tilværelsen

Jada, du er ikke så stor nå heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv nå. Men jeg har faktisk vært enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og måtte flytte rundt en del.

Jeg liker egentlig ikke å bli eldre, og kvier meg litt for å bikke over på den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange år går og gleder seg til å bli større. Nå blir jeg så smigret hver gang noen spør meg om legitimasjon på Vinmonopolet.

 

 

Jeg husker det var utrolig stas å fylle 10 år, da hadde man en to-sifret alder og greier. Så var 13 artig, fordi da var man tenåring. 15 var digg, for da følte man plutselig at det var helt uhørt å bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting før man ble 18 og legal.

Men på vei til 13, 14 og 18 må man også innom 6-årsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 år senere, kan jeg fortsatt huske hvordan jeg var og tenkte som et menneske som kun hadde levd i en håndfull år.

Å være voksen virket så spennende og uoppnåelig, så jeg prøvde så godt jeg kunne å tilvenne meg voksenegenskaper. Som f.eks det å gå med veske.

 

 

Problemet var bare at når man verken har egne nøkler, lommebok, leppestift eller andre voksenting mammaer har i veska, må man være litt kreativ.

 

 

En annen ting jeg husker var litt kjipt, var når voksne ikke orka å forklare meg noe jeg lurte på.

 

 

Et stort mysterie som måtte oppklares raskt var hvordan man blir til. Jeg kan ikke huske nøyaktig når jeg forsto hva menn og kvinner gjorde for å få barn, men jeg trodde lenge at navelen ikke spilte en helt ubetydelig rolle i fødselsprosessen...

 

 

Det som kanskje er rarest med å leve er at man er seg selv hele tiden. Jeg så alltid for meg at det å bli voksen var som en magisk tunnel, hvor du går inn den ene enden, og vips! så er du voksen når du kommer ut igjen. Sånn er det jo ikke.

Man er jo den samme man var den dagen man begynte på skolen eller mistet sin første tann. Herregud, hadde det vært opp til meg så hadde jeg jo fortsatt lekt med Barbie! Men, det kan jeg jo ikke. Jeg er jo godt voksen.

 

Liten og uallvitende

 

Vi blir født som blanke ark og de første leveårene er det naturlig at man lar nysgjerrigheten ta overhånd. Det tar tid å få oversikt over verden vi har kommet til og det er mange spørsmål som skal besvares. Når du ikke vet bedre må du velge å stole på hva som blir presentert, uansett hvor rart det høres ut... og spesielt hvis det kommer fra en som er eldre enn deg selv.

Da jeg flyttet til Norge ble jeg fort bestis med min jevnaldrende kusine Ida. Hun tok på seg rollen som veiviser i dette fremmede landet og introduserte meg for mange norske selvfølgeligheter.

 

 

Andre ting som jeg hadde vanskelig for å ta innover meg...

 

 

Også er det hele julenisse-opplegget da. (Håper ikke noen der ute fikk seg et skikkelig sjokk nå, forresten) Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang hadde stor tro på at han fantes, men det var en jul jeg var på kanten til å bli overbevist. Det var julemorgen og jeg hadde hengt en strømpe foran peisen kvelden i forveien.

 

 

Foreldrene mine hadde kanskje kommet unna med det, hadde de bare ikke vært så forbanna overentusiastiske da vi begynte å diskutere strømpa med gavene i, og hvordan de hadde havnet der i løpet av natten.

 

 

Ok, jeg innså da at jeg enten hadde dårlig hørsel eller et unaturlig godt sovehjerte og bestemte meg dermed for å pakke ut innholdet i strømpa.

 

 

Men så kom jeg til den siste pakken i bunnen av strømpa. Jeg strakk armen nedi og dro ut en firkantet eske...

 

 

"En Ikea-kopp til meg? Her må det være noe feil...Kanskje nissen har surra litt?", tenkte jeg.

 

 

..og det var i dette øyeblikket jeg og mitt observante blikk for detaljer sluttet å tro på alt jeg ble fortalt - selv av godt voksne folk som burde vite bedre.

Oppdagelsen

Tydeligvis, så var ikke foreldrene mine så veldig opptatt av den tradisjonelle oppdragelsen av et barn, der man fra tidlig av har en liten pekebok av papp med dyra på bondegården og den slags. For jeg, i en alder av 5 år, ble vitne til noe av det rareste jeg hadde sett i desember 1989.

Det var vår første jul i California. Huset vi bodde i var stort og fortsatt ganske tomt for møbler...men kremfargede vegg-til-vegg-tepper hadde vi masse av. I mangel på leker lærte jeg meg å stå på hodet og gjorde dette i mange timer hver dag.

 

Da jeg hadde opparbeidet meg en liten måne på grunn av all gnissingen mot teppet fikk jeg ikke lov til det lenger. Det var trist. Heldigvis var det jul og det var massevis av interessante pakker under treet. Målet var å finne ut av innholdet ved å klemme og riste på presangene.

Men så kom mamma kom inn med den største og mest interessante esken av dem alle. Den var på størrelse med et lite hus. Hun smilte bredt og la den fra seg foran juletreet. Jeg gikk undrende bort til den store esken og tok en titt.

 

 

"En katt, vel!" svarte hun. Men det sa meg liksom ingenting. For hva i all verden var "en katt"? Vi møttes på stuegulvet, "en katt" og jeg. Jeg målte han med blikket, tok inn synet av den bittelille pelskledde raringen som satt foran meg..

 

Og med det ble jeg et selverklært kattemenneske for livet.

Norsk

 

Jeg skal si deg et par ting om språk. Som barn ble jeg lurt med til Norge på ferie.. en ferie som nå har vart i 20 år. (Men det er vel egentlig en helt annen historie!) Norsk var da altså mitt tredje språk som jeg lærte i løpet av mitt korte liv.

Det var relativt fjernt for meg å lære om fylker når jeg ikke engang visste hva et fylke var. Jeg var 9 år og ny i Norge. De første månedene gikk jeg stille i dørene, overhørte samtaler og lagde mentale notater. Plukket opp noen ord her og der, la de i arkivet. I min første geografi-time ble det skrevet "Østfold" på tavla. Jeg førte dette like godt opp på forsiden av kladdeboka mi med en gang - i god tro om at det var navnet på faget.

Det muntlige norske språket er ikke det enkleste å henge seg på. Mange ord ligner på hverandre, noen blir sagt kun i forbindelse med andre ord, hver dialekt har sin lille særegne vri. På hytta på Hvaler lekte vi søskenbarna mye sammen om sommeren. Det var et lite paradis, et stort stykke land ved havet, med skog og hager fylt med bær og frukttrær.

Dagene gikk med til bading, fotball, spikking på verkstedet til bestefar og å spise rips og bringebær. "Skal vi plukke bær??" spurte kusina mi. "Okei, da" sa jeg. "Hvor skal dere?" spurte mamma. "Vi skal plukke bær!" svarte de.

Da er det vel ikke rart at da bestemor spurte meg hva vi hadde gjort idag svarte jeg stolt "Vi har plukket plukkebær!" Preposisjoner var et kapittel for seg selv, og det ble mye fnising og klapp på hodet når jeg først tørte å tale. På stupebrettet ropte jeg til de som ventet bak meg "Jeg tør ikke stupe altså, jeg kan jo se gulvet!"

Stolt leverte jeg min første gloseprøve med alle Aer og Oer streket over som Åer og Øer. Det var jo litt stas å pynte bokstavene med ny drakt. En strek her, en sirkel der. Dette var jo moro! Jeg følte jeg hadde virkelig scora og at jeg viste hvor observant jeg var som utlending. Det var en stor skuffelse å bli fortalt at æ, ø, å var kun for visse anledninger.

20 år senere og jeg føler meg mer norsk enn noe annet. Men jeg innrømmer at det fortsatt er ord jeg ikke får helt til.

Hver gang jeg sier "Engelsviken" er det noen som retter på meg, "Åja, du mener Engelsviken?"

"Ja, jeg gjør vel det da." svarer jeg.

Venninner som er litt annerledes

Man har mange venner som barn. Hvis man er heldig. Noen holder man kontakt med inn i det voksne livet, andre ser man aldri igjen. Jeg har hatt endel venner som jeg aldri har sett igjen.

Natascha, f.eks. Hun bodde i samme boligkomplekset som meg, det med de ferskenfargede husene på Californias kystlinje. Vi visste vel ikke hvor heldige vi var som fikk vokse opp i et slikt nabolag.

Mellom husene snirklet det seg rekker med hvite sementfirkanter som dannet stier, mellom de var det grove, stive gressplener. Toppen av kaka var bassenget, som var et samlested for småbarnsmødre som ville ta igjen på ukebladlesingen mens barna plasket i bassenget. Jeg brukte mye tid der på å øve meg på å være havfrue og forhåpentligvis en dag klare å puste under vann.

Natascha og jeg hadde hver vår Cabbage Patch Kid dukke. Min var en gutt som het Xavier. Jeg husker jeg ble litt skuffet over navnet, den kommer nemlig med fødselattest i esken, så jeg fikk liksom ikke velge.

Natascha var litt eldre enn meg, kanskje 2 eller 3 år, som er ganske mye når man er en kortvokst 6-åring. Jeg beundret henne veldig, og var stolt av at noen som var eldre gadd å henge med meg. En ting jeg husker godt med henne var at den ene hånden hennes var litt annerledes. Tommelen var alltid litt anspent, det var alltid en knekk i håndleddet og hun holdt armen ofte tett mot kroppen. Jeg hadde jo aldri sett noe lignende før, men fordi hun gjorde det, antok jeg at det var kult. Så jeg gjorde det jeg også.

Jeg lærte noen år senere at hun var født med parese i armen.

hits