hits

Fra barndommen

Tilbakeblikk p den bittelille tilvrelsen

Jada, du er ikke s stor n heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv n. Men jeg har faktisk vrt enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og mtte flytte rundt en del.

Jeg liker egentlig ikke bli eldre, og kvier meg litt for bikke over p den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange r gr og gleder seg til bli strre. N blir jeg s smigret hver gang noen spr meg om legitimasjon p Vinmonopolet.

Jeg husker det var utrolig stas fylle 10 r, da hadde man en to-sifret alder og greier. S var 13 artig, fordi da var man tenring. 15 var digg, for da flte man plutselig at det var helt uhrt bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting fr man ble 18 og legal.

Men p vei til 13, 14 og 18 m man ogs innom 6-rsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 r senere, kan jeg fortsatt huske hvordan jeg var og tenkte som et menneske som kun hadde levd i en hndfull r.

vre voksen virket s spennende og uoppnelig, s jeg prvde s godt jeg kunne tilvenne meg voksenegenskaper. Som f.eks det g med veske.

Problemet var bare at nr man verken har egne nkler, lommebok, leppestift eller andre voksenting mammaer har i veska, m man vre litt kreativ.

En annen ting jeg husker var litt kjipt, var nr voksne ikke orka forklare meg noe jeg lurte p.

Et stort mysterie som mtte oppklares raskt var hvordan man blir til. Jeg kan ikke huske nyaktig nr jeg forsto hva menn og kvinner gjorde for f barn, men jeg trodde lenge at navelen ikke spilte en helt ubetydelig rolle i fdselsprosessen...

Det som kanskje er rarest med leve er at man er seg selv hele tiden. Jeg s alltid for meg at det bli voksen var som en magisk tunnel, hvor du gr inn den ene enden, og vips! s er du voksen nr du kommer ut igjen. Snn er det jo ikke.

Man er jo den samme man var den dagen man begynte p skolen eller mistet sin frste tann. Herregud, hadde det vrt opp til meg s hadde jeg jo fortsatt lekt med Barbie! Men, det kan jeg jo ikke. Jeg er jo godt voksen.

Liten og uallvitende

 

Vi blir fdt som blanke ark og de frste leverene er det naturlig at man lar nysgjerrigheten ta overhnd. Det tar tid f oversikt over verden vi har kommet til og det er mange sprsml som skal besvares. Nr du ikke vet bedre m du velge stole p hva som blir presentert, uansett hvor rart det hres ut... og spesielt hvis det kommer fra en som er eldre enn deg selv.

Da jeg flyttet til Norge ble jeg fort bestis med min jevnaldrende kusine Ida. Hun tok p seg rollen som veiviser i dette fremmede landet og introduserte meg for mange norske selvflgeligheter.

 

 

Andre ting som jeg hadde vanskelig for ta innover meg...

 

 

Ogs er det hele julenisse-opplegget da. (Hper ikke noen der ute fikk seg et skikkelig sjokk n, forresten) Jeg kan ikke pst at jeg noen gang hadde stor tro p at han fantes, men det var en jul jeg var p kanten til bli overbevist. Det var julemorgen og jeg hadde hengt en strmpe foran peisen kvelden i forveien.

 

 

Foreldrene mine hadde kanskje kommet unna med det, hadde de bare ikke vrt s forbanna overentusiastiske da vi begynte diskutere strmpa med gavene i, og hvordan de hadde havnet der i lpet av natten.

 

 

Ok, jeg inns da at jeg enten hadde drlig hrsel eller et unaturlig godt sovehjerte og bestemte meg dermed for pakke ut innholdet i strmpa.

 

 

Men s kom jeg til den siste pakken i bunnen av strmpa. Jeg strakk armen nedi og dro ut en firkantet eske...

 

 

"En Ikea-kopp til meg? Her m det vre noe feil...Kanskje nissen har surra litt?", tenkte jeg.

 

 

..og det var i dette yeblikket jeg og mitt observante blikk for detaljer sluttet tro p alt jeg ble fortalt - selv av godt voksne folk som burde vite bedre.

Oppdagelsen

Tydeligvis, s var ikke foreldrene mine s veldig opptatt av den tradisjonelle oppdragelsen av et barn, der man fra tidlig av har en liten pekebok av papp med dyra p bondegrden og den slags. For jeg, i en alder av 5 r, ble vitne til noe av det rareste jeg hadde sett i desember 1989.

Det var vr frste jul i California. Huset vi bodde i var stort og fortsatt ganske tomt for mbler...men kremfargede vegg-til-vegg-tepper hadde vi masse av. I mangel p leker lrte jeg meg st p hodet og gjorde dette i mange timer hver dag.

 

Da jeg hadde opparbeidet meg en liten mne p grunn av all gnissingen mot teppet fikk jeg ikke lov til det lenger. Det var trist. Heldigvis var det jul og det var massevis av interessante pakker under treet. Mlet var finne ut av innholdet ved klemme og riste p presangene.

Men s kom mamma kom inn med den strste og mest interessante esken av dem alle. Den var p strrelse med et lite hus. Hun smilte bredt og la den fra seg foran juletreet. Jeg gikk undrende bort til den store esken og tok en titt.

 

 

"En katt, vel!" svarte hun. Men det sa meg liksom ingenting. For hva i all verden var "en katt"? Vi mttes p stuegulvet, "en katt" og jeg. Jeg mlte han med blikket, tok inn synet av den bittelille pelskledde raringen som satt foran meg..

 

Og med det ble jeg et selverklrt kattemenneske for livet.

Norsk

Jeg skal si deg et par ting om sprk. Som barn ble jeg lurt med til Norge p ferie.. en ferie som n har vart i 20 r. (Men det er vel egentlig en helt annen historie!) Norsk var da alts mitt tredje sprk som jeg lrte i lpet av mitt korte liv.

Det var relativt fjernt for meg lre om fylker nr jeg ikke engang visste hva et fylke var. Jeg var 9 r og ny i Norge.De frste mnedene gikk jeg stille i drene, overhrte samtaler og lagde mentale notater. Plukket opp noen ord her ogder, la de i arkivet. I min frste geografi-time ble det skrevet "stfold" p tavla. Jeg frte dette like godt opp p forsiden av kladdeboka mi med en gang - i god tro om at det var navnet p faget.

Det muntlige norske sprket er ikke det enkleste henge seg p. Mange ord ligner p hverandre, noen blir sagt kun i forbindelse med andre ord, hver dialekt har sin lille sregne vri. P hytta p Hvaler lekte vi sskenbarna mye sammen om sommeren. Det var et lite paradis, et stort stykke land ved havet, med skog og hager fylt med br og frukttrr.

Dagene gikk med til bading, fotball, spikking p verkstedet til bestefar og spise rips og bringebr. "Skal vi plukke br??" spurte kusina mi. "Okei, da" sa jeg. "Hvor skal dere?" spurte mamma. "Vi skal plukke br!" svarte de.

Da er det vel ikke rart at da bestemor spurte meg hva vi hadde gjort idag svarte jeg stolt "Vi har plukket plukkebr!" Preposisjoner var et kapittel for seg selv, og det ble mye fnising og klapp p hodet nr jeg frst trte tale. P stupebrettet ropte jeg til de som ventet bak meg "Jeg tr ikke stupe alts, jeg kan jo se gulvet!"

Stolt leverte jeg min frste gloseprve med alle Aer og Oer streket over som er og er. Det var jo litt stas pynte bokstavene med ny drakt. En strek her, en sirkel der. Dette var jo moro! Jeg flte jeg hadde virkelig scora og at jeg viste hvor observant jeg var som utlending.Det var en stor skuffelse bli fortalt at , , var kun for visse anledninger.

20 r senere og jeg fler meg mer norsk enn noe annet. Men jeg innrmmer at det fortsatt er ord jeg ikke fr helt til.

Hver gang jeg sier "Engelsviken" er det noen som retter p meg, "ja, du menerEngelsviken?"

"Ja, jeg gjr vel det da." svarer jeg.

Venninner som er litt annerledes

Man har mange venner som barn. Hvis man er heldig. Noen holder man kontakt med inn i det voksne livet, andre ser man aldri igjen. Jeg har hatt endel venner som jeg aldri har sett igjen.

Natascha, f.eks. Hun bodde i samme boligkomplekset som meg, det med de ferskenfargede husene p Californias kystlinje. Vi visste vel ikke hvor heldige vi var som fikk vokse opp i et slikt nabolag.

Mellom husene snirklet det seg rekker med hvite sementfirkanter som dannet stier, mellom de var det grove, stive gressplener. Toppen av kaka var bassenget, som var et samlested for smbarnsmdre som ville ta igjen p ukebladlesingen mens barna plasket i bassenget. Jeg brukte mye tid der p ve meg p vre havfrue og forhpentligvis en dag klare puste under vann.

Natascha og jeg hadde hver vr Cabbage Patch Kid dukke. Min var en gutt som het Xavier. Jeg husker jeg ble litt skuffet over navnet, den kommer nemlig med fdselattest i esken, s jeg fikk liksom ikke velge.

Natascha var litt eldre enn meg, kanskje 2 eller 3 r, som er ganske mye nr man er en kortvokst 6-ring. Jeg beundret henne veldig, og var stolt av at noen som var eldre gadd henge med meg.En ting jeg husker godt med henne var at den ene hnden hennes var litt annerledes. Tommelen var alltid litt anspent, det var alltid en knekk i hndleddet og hun holdt armen ofte tett mot kroppen. Jeg hadde jo aldri sett noe lignende fr, men fordi hun gjorde det, antok jeg at det var kult. S jeg gjorde det jeg ogs.

Jeg lrte noen r senere at hun var fdt med parese i armen.