Fra hverdagen

Sad but true



Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de små tingene. Er det en tanke som slår meg hver eneste kveld når jeg legger meg, så er det det at sengen min er høyt oppe på lista over favoritter i livet. Sad, but true. God mandag!

P.S. Jeg lever!

Hei bloggen, jeg brakk håndleddet da jeg skulle tøffe meg på snowboard for noen uker siden. Kommer noen innlegg snart, må bare få noen til å taste for meg. 

Mens du venter kan du se på dette helt random bildet om stilen på bloggen og hvordan den har endret seg fra start for snart 4 år (!) siden og til nå. Crazy, huh?





Stripete bikini



Ferien er endelig her. Endelig litt tid til å lese og tid til å tenke. Jeg fryder meg over tanken på å ikke jobbe på over en uke. Nå sitter jeg på et tettpakket fly fra Amsterdam. En slank og elegant flyvertinne i 50-årene sprader opp og ned midtgangen som om det var hennes private, teppekledde catwalk. Den tunge parfymen, som hun sikkert har kjøpt på taxfree'n mellom arbeidsøktene, henger igjen bak henne. Noen rustne, skjærende babystemmer uler lenger fremme, og jeg er bare så takknemmelig for at jeg slapp å dele rad med en av dem.

Jeg angrer allerede på klærne jeg pakket i den halvtomme kofferten kvelden i forveien. Med en mørk fortid som ivrig overpakker har jeg prøvd å jobbe imot meg selv og mine dårlige vaner. Det ble likevel til at jeg tok noen dårlige valg, dessverre. 

Jeg ser helt jo klart nå at skinnjakka som henger hjemme i gangen ville kommet mer i bruk enn den stripete bikinien jeg av en eller annen merkelig grunn presterte å rive med meg fem minutter før avreise.

Jaja, det fins vel sikkert et svømmebasseng jeg kan besøke hvis jeg finner ut at jeg på død og liv må bade på min lille juleferie her i Aix-en-Provence.

Livet mitt som B-menneske


Som en blind, nyfødt fugleunge famler jeg i mørket mot den irriterende pipelyden som ikke tar slutt. Jeg gløtter bort på gjenstanden som ligger og maser og dirrer på nattbordet. En glødende skjerm med noe kluss på. Ikke et eneste ord mitt langsynte blikk greier å identifisere uten hjelp av kontaktlinser, men noe tilsier at det er visst på tide å stå opp.

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner utover dagen ettersom timene går. Prosessen med å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er avgjørende for at hjulene i mitt lille kroppsmaskineri settes i gang. En kruttsterk espresso er første steg. Den skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Det er også viktig å bestemme om det skal lages "god kaffe" eller "dårlig kaffe". Her i huset er vi litt snobbete når det gjelder kaffen, så det går mest i førstnevnte.


Noen dager duger også "dårlig kaffe" altså, det avhenger litt av hvor mye tid man har. Etter et kvarters koffeinnytelse er det bare å stille seg foran speilet for så å stirre på noen som ligner på meg. Men med det bleke trynet og det sorte lange håret er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til The Ring-jenta.


Heldigvis er det ingenting en dusj og litt kosmetikk ikke kan fikse. Her kan vi bare glemme #usminket-kampanjen fra Det Nye, altså... Bare så det er sagt. 

Men jeg tror ikke folk forstår hva det innebærer å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Det er utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og det innebærer mange små hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler. Som f.eks når telefonen ringer og vekker deg.


Å skaffe en hårføner er også essentielt, skal du lykkes som ubemerket B-menneske. Vått hår i 11-tiden er IKKE populært, så hvorfor ikke bare ha det som vane å alltid føne håret før man tråkker ut døra en sen formiddag? Vått hår signaliserer nemlig kropssvask som har funnet sted maks for 1 time siden, som igjen assosieres med latskap (med mindre du blir spottet med vått hår på vei ut av Elixia eller SATS, da gjelder ikke denne regelen- pluss at du får et disiplinspoeng for aktivitet før arbeid).


Hvis du møter på bekjente på vei ut en sen formiddag, er det lurt å ha forberedt et par hvite løgner på forhånd. Disse fungerer som regel, men hun husk å variér, slik at du ikke vekker mistanke. Hovedregelen er at du må gi inntrykk av å være godt inne i dagen din, og ha minst 1-2 aktiviteter bak deg.







Selv om mange B-mennesker føler seg ofte mislykket fordi de ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, jeg er flink til å gi meg selv en klapp på skulderen de dagene jeg virkelig utmerker meg. Det er tross alt ikke min feil at jeg ble født som nattugle, og ikke morgenfugl.



For alt er relativt, ikke sant?

Min første charterferie

For mange er charter et familiært ord. Noen av dere har kanskje vokst opp med foreldre som mislikte kulde og mørke like sterkt som besteforeldrene mine, som i mange år flyktet til Lanzarote i seks uker før julesesongen kom og tok Norge med storm. Gran Canaria. Fuerteventura. Mallorca. Siden jeg aldri har vært der, så har jeg et veldig abstrakt forhold til disse stedene. Jeg vet bare det jeg har sett på TV og lest om i bøker. Jeg har blitt fortalt at på en chartertur er det visstnok:

1) Harry. 2) Billig. 3) Masse fulle nordmenn.

For et par år siden fant samboeren og jeg ut at vi ikke orka tanken på å feire jul på Sunnmøre. Det var november, utenfor regnet det som det ikke var noen dag i morgen. Det blåste så mye at strømmen gikk og alle trærne i skogen knakk og internetten ikke funka på flere dager. Uutholdelig med andre ord!

Vi klikket litt rundt på nettet og bestemte at julen skulle tilbringes i Cancun, Mexico. Etter 10 timer på nattbussen til Gardermoen (oh, the joy of living in the middle of nowhere!) var vi spente og glade da vi satt og ventet på at gaten skulle åpne og slippe oss inn i flyet som skulle frakte oss til paradiset.

Det første jeg la merke til var et ektepar som stod foran oss i køen. De så cirka slik ut. Helt seriøst!



Samboeren og jeg så på hverandre med lure, brede smil, men vi sa ingenting. (Istedet sendte vi en snap til alle bekjente, så de kunne gjøre sin egen bedømmelse av radarparet med matchende Marius-gensere og Fjellrävensekker.)

Du skjønner det at når du skal på chartertur er det en ting du må gjøre. Når du pakker kofferten må du huske å pakke bikini/badeshorts, solkrem, sandaler, solbriller og hatt. Det du må legge igjen hjemme derimot er fordommer. Jepp, bare legg de i skuffen til senere bruk, for her gjelder det virkelig å ha et åpent og ukritisk sinn hvis man vil nyte ferien til det maksimale!

På flyet satt vi ved siden av et hyggelig ektepar i 40-årene. Vi var jo nærmest limt ved hofta de neste 11 timene, så en dyp og utfyllende "bli-kjent-samtale" var ikke til å unngå. Mannen fortalte meg at han var uføretrygdet og var en såkalt "naver". Jeg stusset, for han så jo rimelig frisk og rask ut, der han satt med pilsen i den ene hånda og en knæsj ny iPhone i den andre. Han skrøt av at de var på sydenreise minst 6 ganger i året... På Nav sin regning, hah! For en heldiggris.

Som på en organisert skoletur ble vi møtt av smørblide svenske turguider som gjetet oss inn i riktig buss på Cancun flyplass. Vi sa farvel til våre nye, priviligerte venner før vi steg ombord den klamme bussen.

Den følgende morgenen våknet vi til svaiende palmer i vinduskarmen. En øgle viste vei til stranda, der vi tok noen Margaritas servert i myke, rillete plastkrus. Livet er jammen ikke så verst, tenkte jeg da.

Like bortenfor plasket to blondiner i badebassenget og prøvde å ta bilder til det jeg antok var et blogginnlegg. Men det var ikke så lett. Man har jo bare 10 sekunder på å løpe fra selvutløserknappen (uten å skli i svingen) og se helt avslappet (og litt sexy) ut i bassenget. Jeg vurderte å tilby min assistanse, men synes underholdningen var for god, så jeg lot heller være.

 



Senere den kvelden oppdaget vi at de to sympatiske blondinene med de høye røstene og korte skjørtene som er en størrelse eller to for små, bodde på naborommet på hotellet. Kult, tenkte jeg, jeg har alltid lurt på hvordan det er å bo på Paradise Hotel!

Hotellsonen er der det skjer, et lite stykke Norge midt i det karibiske hav. Her kan du omgi deg med det du savner mest i Norge i desember- pudderhvite strender, turkise vann og masse billig mat og alkohol. Alt dette uten å måtte ta stilling til skumle, uforutsigbare utlendinger som kanskje til og med vil rane deg hvis de får muligheten til det.

Hvorfor sette livet i fare ved å sette seg på en buss full av spansktalende innfødte for å oppleve de flotte pyramidene i Chichen Itza, når du heller kan benke deg med 38 andre hyggelige skandinavere og bli navigert gjennom hele opplevelsen i trygge omgivelser av en blid svenske som har lest seg grundig opp på maya-indianerne og aztekerne?

Ferien kom naturligvis til en ende, slik de fleste ting i livet gjør. Vi pakket den bittelille sombreroen vi hadde kjøpt til katten, samt en del andre meksikanske effekter, som vevde tepper og små skjelettmennesker, i koffertene våre. På hotellets parkeringsplass ventet vi på den lyseblå bussen. Der møtte vi på noen kjente fjes fra flyturen nedover. De smilte og bablet i vei om alle de eksotiske ekspedisjonene de hadde vært på. Turer i jungler, bading i underjordiske huler, kajakkpadling i smale elver og nasjonalparker- alt i regi av den joviale Star Tour-gjengen. "Vi har ikke engang vært utenfor hotellsonen på egenhånd, Star Tour har så bra sørvis altså!" skrøt den skrukkete, kopperbrune damen fra Sarpsborg høylytt til sidemann, idet hun stumpet sigaretten og klatret ombord på bussen.

På flyet hjemover traff vi på naverne, de hadde ikke vært like heldige som oss. De bodde nemlig på sitt eget Paradise Hotel i den andre enden av hotellsonen, men mot sin vilje. "De spilte musikk hver eneste kveld! Vi fikk ikke engang sett på Hotell Cæsar i fred på laptopen!" sukket mannen oppgitt, mens han tastet seg gjennom et nivå på Candy Crush Saga og bestilte seg en gratis pils fra flyvertinnen. Jeg ristet på hodet, det er jo helt forkastelig at noen vil spille høy musikk og danse på et hotellrom i Mexico! De skulle holdt seg hjemme de, de hensynsløse beistene. Makan til egoister skal man lete lenge etter! Naveren nikket samtykkende. Han var enig.

Det var godt å komme hjem, med glødende tæn, en masse gode minner og et par ekstra guacamole-kilo på hoftene.

Og de hadde jo rett.

Det var harry, det var billig og det var fullt av nordmenn.

Jeg får ikke sove

Er det en ting jeg virkelig skulle ønske var annerledes med meg så er det min innebygde klokke. Du vet, den som avgjør om du er en morgenfugl som begynner å kvitre så fort solen har tittet over horisonten, flakser smilende til jobb med rosenrøde kinn og en fantastisk glede over en ny dag

-eller-

om du er den som kvikner til i 22-tiden på kvelden, får endelig slitt deg løs fra koffeinrusen (fra de 15 x kaffekoppene du har fylt den trøtte, gjespefylte dagen med) rundt 02-tiden, for så å våkne av at vekkerklokken klasker til deg i trynet 07:15 den følgende morgenen. Jeg har skrevet om dette før og jeg skriver om det igjen, for dette er noe som angår meg i stor grad i visse perioder. Jeg er i en sånn periode.

Når mannen ved min side setter i gang snorkemaskinen circa 30 sekunder etter at samtalen vår er avsluttet og lyset er slått av, blir min frustrasjon bare bittelittegranne mer virkelig.

 

 

Det er stygt å si det, men under søvnmanglende desperasjon får en bevisstløs mann som regel gjennomgå. Det hjelper ikke at han lager lyder som en rusten motorsag. Men han husker jo ingenting av det imorgen uansett.

 

 

Snorkingen er ikke den eneste skurken. For det hender at den uteblir og da er det andre faktorer som spiller inn.

Når jeg ligger i mørket med øynene i taket kommer alle dagens tanker kræsjende inni hverandre som en 40-bil-lang-kjedekollisjon. Det begynner gjerne med en sang på radioen der den siste setningen i refrenget blir hengende på repeat. Og så husker jeg ikke hvordan den fortsetter.

 

 

Fins det noe mer irriterende enn sangtekster som ikke gir noe mening? Der sangeren slurver med orda så du må gjette til deg resten.  Det minner meg om en samtale jeg hadde tidligere idag med min "utenlandske venn", vi så Miley på skjermen, men han skjønte ikke hva regnbuer hadde med saken å gjøre...

 

 

Som et liv som går i revy når det nærmer seg slutten, går dagen som nettopp har vært i høy fart gjennom hjernen før jeg kan få tillatelse til å sove.

Jeg tenker på Nugattimannen som endelig tørte å smake på noe annet enn kneipp med Nugatti, hvordan Hellstrøm egentlig har et godt lag med mennesker og kanskje burde blitt psykolog. Et klipp fra Bloggerne i reklamepausen får meg til å tenke på hvordan alle med Restylane-nebb ser ut som de er i slekt, og hvorfor i all verden er det forbudt med ølreklamer på TV mens ørten forskjellige kasino og gamblingsider får vise seg i beste sendetid?

Jeg ber den lille stemmen i hodet om å holde kjeft, men den vil liksom ikke slutte å ordlegge seg. Den funderer videre på livets mysterier. Kanskje jeg egentlig burde gi opp det kreative frilanslivet og få meg en vanlig kontorjobb? Så kan jeg bare sjekke ut kl 1700, og legge alle arbeidstankene i skuffen på kontoret, istedenfor å ha de med meg i butikken, i bilen, i dusjen og i senga. For når man har den kreative jobben, da jobber man på en måte døgnet rundt uten å tenke over det.

Men en ting er sikkert.

Det er jo på natten alle mine beste idéer blir født. Når tror du jeg kom på å lage denne bloggen liksom?

 

 

Det blir som du gjør det til selv

Det er noen av mine venner som synes det er helt fjernt at jeg har valgt å bosette meg på ei lita bygd på vestlandet. Spesielt etter å ha spandert mesteparten av 20-åra på storbyer som London, L.A. og New York. Hva gjør du der liksom? I førsten spilte jeg turelsker-rollen, mest for å "bli med i gjengen". Jeg har aldri vært spesielt glad i å gå tur, jeg må innrømme det. Er det varmegrader og strand i bildet er det selvfølgelig en helt annen sak, men å gå tur i surt vær og fryse har jeg aldri sett på som "kos".

 

 

Jeg er som en firfisle, i solen bobler blodet i årene og øynene blir smale og myser av lykke. Jeg bare elsker SOL! Så hvordan i all verden har jeg havnet på en liten plass i et lite land der solen er så utrolig ekslusiv? Nei, det var et retorisk spørsmål, men jeg kan prøve å fortelle om hvordan jeg dealer med det å bo på et lite solfattig sted når man savner sol, storbyer og alt som hører med.

Det som er fint med å være kreativ er at man har fantasi, og med litt fantasi blir livet alltid litt lettere å leve. Sånn som akkurat nå. Det er lørdag kveld. På soverommet henger de små sorte kjolene fra både Acne og Calvin Klein på rekke og rad og gråter. På gulvet under de står centimeter etter centimeter med skyhøye hæler og sutrer høylytt. Med beina i kryss på en fluffy hvit dyne sitter jeg med min Apple laptop foran meg og skriver. Håret er surret til et lite rede på toppen av hodet, et glass rødvin på bordet ikke så langt unna.

 

 

Dæven, jeg føler meg akkurat som Carrie Bradshaw. Jeg skal til å tenne en sigarett, men kommer på at jeg ikke røyker. Men jeg skriver -ikke om menn, vel å merke. For er det noe det visstnok ikke er så mye av her i området så er det MENN. Nå lider ikke jeg av mannmangel, så det er ikke noe jeg har merket til selv, men ryktene tilsier at det er ganske så fett å være en kjekk, singel kar på Det Grønne Treet* en promilleholdig lørdag kveld. Det blir jo litt som på Manhattan det, da! Var det ikke mangel på gode menn Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda brukte mesteparten av tv-tiden sin på mellom 1998 og 2004?

*Det Grønne Treet er 1 av hele 2 festlige utesteder her i Volda.

Men hva bruker du tiden din på der du bor? spør de. Går du ut og spiser? Da bare jeg ler jeg. Hah! Restauranter, du liksom! Der halve budsjettet i London gikk til å pynte seg for å spise overprisede tacos etterfulgt av iskalde margaritas, kan jeg med hånda på hjertet si at alle pengene mine går til enten Coop Mega, Kiwi, Rimi eller Rema. Det kommer helt an på hva du skal ha. (Visste du at Bremykt koster 3 kr mer på Coop Mega enn på Rema 1000?)

 

 

Så hva bruker du tiden på hvis du ikke er på restaurant og du ikke er ute og går tur i regnet? Vel.. Jeg har gjort det til en vane å trene regelmessig, så regelmessig at jeg likegodt bare går med treningstøy hele dagen, da slipper jeg å "glemme" at jeg må innom for å trene. Jeg elsker å TRENE! sier jeg til meg selv idet jeg sleper beina opp trappa til senteret. Det som er så fint med å bo på et lite sted er at alle samles på treningssenteret. Der du kanskje ville stukket ut på din lokale pub i storbyen i håp om å treffe noen bekjente, drar du heller på en spinningtime og møter ALLE du kjenner. Litt sånn som på tv-serien Cheers, egentlig.

 

 

Og når vi ikke trener eller møtes mellom hyllene på matbutikken så er vi for det meste hjemme. Jeg elsker også å være hjemme. Det er sikkert derfor det er så mange som har sånne hvite laserkutta trebokstaver som staver "HOME" og lignende i vinduskarmen. Det er ingen spøk. De elsker rett og slett hjemmet sitt.

 

 

Men når alt kommer til alt, så er det dager hvor man bare dør etter en Starbucks Double Caramel Macchiato og en grunn til å kle seg ut i minikjole, sminke seg og slenge på et par hæler...og da setter man faktisk litt ekstra pris på alle de overfladiske tingene man kan kjøpe seg når man endelig tar seg en tur ut av bygda og inn i storbyen.

 

Trettitanker

 

Det er så rart hvordan ting forandrer seg. Jeg husker hvor kjipt det var å ikke være myndig, og alle metodene vi hadde på å skrape tallene på bankkortene våre slik at et 4-tall så ut som et 1-tall. Vi øvde oss på å lyve i tilfelle noen spurte når vi kjøpte en pakke Prince Menthol på deling. "Hvor gammel jeg er? Næææh, nå er jeg så gammel at jeg nesten ikke greier å holde styr på det!" spyttet man ut idet en liten svettedråpe silte nervøst nedover pannen, og et spinnende hjul i hodet prøvde å avgjøre hvilket år man var født i hvis man skulle vært 18 år pluss noen ekstra måneder (sånn for troverdighetspoeng liksom) akkurat den dagen.

Så brått snur det. Jeg tar meg selv i å lyve om at jeg er et par år yngre bare for å få ungdomsbillett på bussen. Jeg blir henrykt når noen gjetter feil på alderen min. Jeg flirer og ler når dama på polet spør meg om leg.

Men nå er tiden inne. Klubben jeg har vært fast medlem i det siste tiåret har plutselig bedt meg om å pent forlate rommet. Du er ikke velkommen her lenger. Du må gå og bli medlem i den andre klubben, der borte, sier de og peker, dit skal du, og der skal du være.

Det er som å være på byen etter et glass for mye og dørvakten spør om ikke du skal "gå deg en liten tur." Du vet at hvis du går ut den døra slipper de deg aldri inn i varmen igjen. Men du smiler, sier at du ikke er så full som det ser ut og går ut med hodet hevet.

Jeg ser på de som står og henger på den andre siden. De ser så store og annerledes ut. Det minner meg om den dagen i barnehagen når du ikke lenger er en av de minste på avdelingen. Sandkassa blir off-limits og du må begynne å lære å legge sammen 2 + 2.  Alt blir mer seriøst. Folk forventer mer av deg. Du kan ikke lenger bare slå noen i hodet med en lastebil av plast, uten at det får konsekvenser. Ansvar. Du må selv ta på deg trusa riktig vei om morgenen, ellers blir dagen din nokså.. grafsende.

Klisjéen om at man ikke kan være sammen med en mann hvis han ikke vil gifte seg/ha barn har blitt en realitet. Vi har ingen tid å miste! Klokka tikker! Jeg burde jo egentlig føle at jeg har oppgradert fra Economy til Business Class, men det føles virkelig ikke sånn ennå. Jeg hadde vel trodd at ting skulle være mer på plass innen jeg fylte 30.

Jeg sitter med følelsen av å lese en god bok der du blir skikkelig glad i karakterene, du forstår så godt hvordan de tenker, de blir en del av livet ditt og du ser på de som gode (fiktive) venner . Brått er du på siste side, selv om du helst skulle hatt 100 til, og du sitter der og glaner i veggen. Alene. 20-årsboken er over, det var en lang og innholdsrik historie. Men det fins ingen flere kapitler nå og det må jeg bare akseptere. På tide å finne en ny bok. Forhåpentligvis, blir 30-boka enda bedre enn den forrige.

PS. Jeg ser at denne historien ble både lengre og mer alvorlig enn jeg hadde tenkt. Jeg skylder på alderen.

Nyter

Ser det er flere som titter innom her og ser om det har skjedd noe, så nå er det snart dags for litt blogging igjen. Jeg er endelig tilbake i Norge og ferien min er egentlig over. Snart klar. Snart.

Boobs

 

Mitt første (bevisste) møte med pupper var på en Barbie-dukke. Jeg samlet på de da jeg var liten, og de ligger fortsatt i en massegrav av plastikk i boden, alle 80 stykker. Kort tid etter ble jeg introdusert for Baywatch. Jeg visste ikke om silikon på denne tiden, men jeg husker jeg tenkte "Jeez, så kult at når man blir voksen så blir puppene så store at de står rett ut!" ...og med det begynte jeg å glede meg litt ekstra til å bli voksen.

Etterhvert som tiden gikk og det ikke skjedde like dramatiske ting på brystkassefronten som jeg hadde håpet på, så begynte jeg å stille spørsmål ved det hele. Hvordan få den ideale kvinnekroppen samfunnet har hinta at jeg burde ha- og hva skjer hvis jeg ikke får den? Det stoppet ikke der.

Ikke lenge etter oppdaget jeg at leggene gjerne kunne gro to til tre hår ut av en pore, mens på hodet var det alltid bare ett- ett veldig tynt hår, i hver pore, som igjen stridet mot det som var forventet av meg som ung kvinne.

 

 

Her sprada Pantene Pro-V damene rundt, med det som tilsvarte ca 15 hoder med hår for meg, på tv som om ingenting var skjedd. Hallo? Er dere klar over at dere satte meg opp for et uoppnåelig, livslangt ønske om urealistisk tjukt og skinnende hår? Takk skal dere ha!

Det hjalp ikke at jentebladene sendte regelmessige blanda signaler. Her snakker vi "du er perfekt som du er" artikler etterfulgt av annonser fra plastisk kirurgi klinikker og Grete Roede-kurs. Å komme i bikiniform er noe jeg har prøvd på i årevis- jeg har ennå ikke fått det til.

 

 

Jeg kan ikke gå så langt som å si at jeg har utviklet spiseforstyrrelser av all denne utseendesfikseringen, men det er selvfølgelig veldig kjedelig når man ikke er spesielt "Large" i det virkelige liv, og må kjøpe den størrelsen til tider for at det skal passe. Men nå til dags holder det ikke å være tynn- man skal helst ikke eldes heller.

Det toppa seg da jeg var i et parfymeri her forleden. En skrukkete og nokså innpåsliten ekspeditør skulle på død og liv selge meg en anti-rynkekrem som kosta mer enn en flybillett med Widerøe. Det fins vel ikke noe verre enn å bli prakka på ting man ikke vil ha, når man egentlig bare har lyst til å titte litt i butikken alene i fred og ro.

 

Slå den du.

Kjære (facebook) venn

Jeg så du hadde lest mailen jeg skrev til deg klokka 13:47, men du svarte ikke. Du er jo så opptatt, det har jeg jo forstått. Så du hadde vært på Ayia Napa i påsken, mora di hadde fått seg en veldig fin bikini. Men er det så lurt av henne å bade så fort etter ansiktsløftningen hun tok i mars? Det bildet av stingene hennes så ikke så godt ut, det er så kjipt med infeksjoner altså. Jeg håper det går bra med henne. Her om dagen vettu, så var jeg på kino og så den filmen du var og så forrige onsdag. Sprøtt at vi begge liker Tarantino! Ser at vi har mye felles, du og jeg.

Så forresten at eldstedattera di mista en tann på mandag, så stor hun har blitt! Jeg syns det virker som det bare var igår at du la ut det bildet av det nyfødte nurket, men det er jo seriøst 5 år siden allerede. Som tida flyr. Hun gleder seg vel til å få seg en lillebror, kan jeg tenke meg... når har du termin igjen? Holdt på å le meg ihjel av den barten du hadde tegna på ultralyden, du har så bra humor ass!

Herregud, jeg begynner å stresse skikkelig med #sommerkroppen, jeg. Det er jo bare 2 måneder til sommeren, hjelp! Du la jo om hele dietten som nyttårsforsett.. kan jeg få spørre deg om hvordan det går? Så før-bildet ditt på Instagram, blir spennende å se etter-bildet om noen uker. Og bare drit i de kommentarene du fikk om strekkmerkene, de er bare misunnelige. Har vurdert å begynne på lavkarbo selv, og jeg ser jo at du er veldig dedikert. (Den baconsausen du la ut bilde av må jeg bare ha oppskriften på, det så digg ut!) Hadde virkelig satt pris på om du delte noen tips med meg. Virker som du har peiling.

Jaja, jeg må nesten på jobb nå. Ta en kaffe en dag? Føler at vi har så mye å ta igjen. Tenk at vi ikke har sett hverandre på 20 år!? Som tida flyr. Sjukt.

Påskegrinchen

De siste ukene har jeg blitt spurt opptil 10 ganger "Hva skal du i påska da?" Og jeg bare..

 

 

Du skjønner at når man er herre over sitt eget frie arbeidsliv er det mange ting som går en hus forbi. En høytid som bytter dato hvert eneste år f.eks, orker jeg bare ikke å forholde meg til. Altfor uforutsigbart, spør du meg. Og der folk vanligvis misunner min frihet til å komme og gå ut av kontoret alt ettersom- vel, da er det kanskje en trøst at det går begge veier. En deadline er en deadline, påske eller ei.

Så da satt jeg her på kontoret da, med en voksende blemme på høyre ringfinger, fordi ingen korrigerte meg da jeg lærte å holde en blyant for første gang i 1987. For hver produktive halvtime belønner jeg meg selv med 5-minutters pauser. Fingrene mine kan taste "f-a-c" fortere enn du trodde var mulig, før Safari gjetter til seg resten og vipper opp newsfeeden.

 

 

Men hva er det jeg ser? Jo, masse slitsomme folk som går på ski, mens de trykker kvikklunsjer og kaffekopper inn i de brede, smilende gapene sine. Jeg er tydeligvis alene om å ikke være ute og nyte det fine været. Den eneste sola jeg har sett idag var i de 6 minuttene det tok å kjøre hjemmefra og til kontoret.

Frilanslivet kan være litt uregelmessig. Man går i ukesvis uten så mye å gjøre, der man endelig får tid til å organisere bokhylla i alfabetisk rekkefølge, vaske innsiden av alle kjøkkenskapene og pønske ut morsomme blogginnlegg (hoho!)- til å plutselig skulle gjøre et 3-måneders prosjekt på litt over en uke. Brått går man fra en 4-dagers arbeidsuke med regelmessige kaffe/sosiale pauser til et 10-dagers endeløst helvete der døgnet består av 85 % dataskjermstirring, 10 % soving og 5 % spising ... og man kan bare glemme å drikke seg full for Jesus sin skyld når dagen er omme, for hjernen fungerer kreativt dårlig i bakrus.

 

 

Nå lurer jeg bare på når de kirkebjellene skal slutte å ringe etter hva føles som en halv evighet, slik at jeg kan finne konsentrasjonen igjen. Om 2 timer får jeg lov til å dra hjem og da skal jeg hvertfall ikke sette meg på Facebook og se på dere gå på ski!

Sånn, det var deilig å få det ut. God påske, dere! Nyt.

Sorg og kjærlighet

 

Det var en gang i tenårene, en deilig sommerdag i juni. Min store kjærlighet gjorde det like godt slutt over en sms og slo av telefonen. Classy. Spørsmålene stilte seg i kø, den ene etter den andre, de var utålmodige og hjernen prøvde så godt den kunne å besvare dem selv. Det ene øyeblikket var jeg rasende. Hvem er det han trodde han var? Hvorfor fikk han bestemme om vi skulle være sammen eller ikke??

 

 

I en 3-ukers periode var jeg full av faen og levde helt på kanten. Jeg kjørte rundt uten bilbelte og tenkte "Hvem faen bryr seg egentlig om jeg lever eller dør?"

Dagene gikk og jeg begynte å drømme frem potensielle scenarioer. En dag så jeg for meg en forferdelig bilulykke, der jeg ligger slengt på asfalten, skrubbsår på kinnet og med en voksende blodpøl under hodet. Mr. X kommer løpende mot meg, knekker sammen foran min veltrente, lidende kropp. Jeg gløtter bort på han. Hånden hans griper min, tårene triller nedover ansiktet hans mens han vugger engstelig frem og tilbake. "....Ja, nå kan du angre... nå..." hvisker jeg hest i det jeg tar et siste åndedrag og blikket stivner. Underleppen hans skjelver, han kaster hendene i været og hulker. Så siger han sammen over meg og angrer så bittert på det som han nå forstår vil være den største feilen han begår i sitt liv.

 

 

Nettene var de verste, da jeg og tankene gikk og la oss og fikk litt for mye uforstyrret tid sammen. I et desperat forsøk på å kvele den endeløse tenkingen en gang for alle gikk jeg inn i baderomsskapet. Jeg slukte i meg alle pillene jeg kom over uten å engang vite hva jeg fikk i meg. Jeg ville bare vekk, få litt fri fra det hele...

 

 

Men jeg var tapper, og kom gjennom den fasen levende også. Det var et lite lysglimt den dagen jeg fikk høre at den nye dama hans var både stygg og feit. Da tenkte jeg at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Ungdommen nå til dags

Jeg har vært en ivrig bloggleser i mange år nå. Jeg tror jammen det er godt over 10 år siden jeg startet min første blogg. Jeg husker at den gang var det vanskelig for meg å utlevere meg selv på Internett... Det var jo sånt vi hadde lært at vi aldri måtte finne på.

Dagen en venninne av meg fortalte meg om Facebook var min første tanke "Hæ, legge ut bilder av meg selv? Så utrolig narsissistisk ting å gjøre!" Men tidene forandrer seg, og før vi visste ordet av det lå det strødd bilder av oss med nyfødte barn på magen, med morkaka fortsatt dinglende i den andre enden, og fester hvor man blacka ut før midnatt og de eneste bevisene for at du i det hele tatt var der er fotografiske.

Også har vi disse ungdommene da. Kostholdsekspertene, moteekspertene, de over-gjennomsnitts-ekshibisjonistiske. Jeg har latt meg forføre av mange av de. Deres vakre ytre, motiverende ord og glamorøse liv gir oss vanlige mennesker en 5-minutters flukt fra hverdagslivet.

Ofte kan kommentarfeltene være mer underholdende enn selve teksten, for man må minne seg selv på at ofte er blogglesere endel yngre (og mindre intelligente!) enn man selv er. Hva folk får seg til å faktisk skrive er jo underbart, spesielt når de skriver forbi hverandre og mistolker den mest åpenbare ironien. Men det er også et par ting jeg har observert som jeg ikke er fullt så begeistret over med denne bloggverdenen og jeg tenker jeg er heldig som er gammel nok til å se på det gjennom kritiske øyne.

Jeg syns det er så sprøtt hvor akseptert det er blitt å vandre rundt med en 22 000 kroners Chanel veske slengt over armen. Jeg husker jeg såvidt turte å gå ut om kvelden den gangen jeg joina den ekslusive Mulberry-klubben med min eneste merkeveske (og den er langt mindre verdt enn denne overhypa klassikeren av en skinnpose.)

Materialismen lever godt i bloggindustrien, men jeg er litt lei nå. Nå har jeg begynt å se meg om etter andre type blogger, blogger der folk ikke slipper unna med å poste et bilde av sitt nyeste innkjøp før de flagrer avgårde på alle sine spennende og hemmelige møter de "ikke kan røpe ennå." Får man ikke litt kreds for å virkelig sette hjernen i drift og kverne ut noe uten å være motivert av kjøping og sponsorer?

Og hvorfor det bare er lavkarbo-bloggere som ikke kjenner den iskalde ettersmaken til Sukrin fortsetter for meg å være et mysterie...

Frilanslivets utfordringer

Dette er ikke noe jeg planla grundig eller har drømt om siden jeg var barn. Det bare ble sånn på en måte. Plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende. Kan vi ta to skritt tilbake? Hvordan ble det sånn? Siden livet ikke kommer med fasit, så må jeg jo nesten bare se om jeg greier å leve av dette da. Men det har sine utfordringer.

For ja, jeg er faktisk en av dem som får litt angst av tanken på å føre mitt eget regnskap. Med mine matematikkferdigheter er det rart jeg i det hele tatt greide å regne meg gjennom videregående og få bestått.

 

 

Jeg er vel som en dyslektiker, bare med tall...Nummerektiker kanskje? Men det gjør ikke noe, jeg skal jo tjene til livets opphold ved å tegne, ikke regne algebra. Jeg husker jeg var ekstremt entusiastisk på første skoledag på moteskolen Esmod...

 

 

..inntil jeg fikk vite at vi måtte konstruere mønster som vi brukte formeler for å beregne. Det ble med det ene året på motedesign. Men da ble en ting bare enda mer sikkert- tegning var mitt kall. Så ferden gikk videre til Kingston University, der jeg endelig fikk drive med det jeg likte best. Tegne, dikte opp historier og dra på temafest. Spol fremover noen år så sitter denne selvstendige næringsdrivende bloggeren og skriver om det hun syns kan være kinkig når man er en frilanser. La oss gå gjennom lista.

 

UTFORDRINGENE

 

1. Å stå opp selv om man ikke har noen avtaler eller bestemte steder å dra

 

 

2.  Å tørre å si NEI

 

 

3. Å ta ansvar for sitt eget regnskap

 

 

5. "Venne"tjenester

 

6. Å alltid være parat

Rosabloggeren

Hei bloggen! Jeg er bare SÅ sliten.. Kom nettopp fra salongen, takk til Frisør Frisør for det nye fine håret! (reklame)

 

 

Så var jeg og søte Molly ute og spiste sushi på Sushi Sushi, og det var bare fantastisk! Jeg er avhengig av California rolls, kunne spist det hver dag.

 

 

Så var jeg på trening med Miabestis og Jannebestis.. jeg løp 20 km idag! Rekord! Tok meg bare 4 timer. Neste mål er 35 km. Ps. Ja, jeg VET jeg har lagt på meg, dere trenger ikke påpeke det! Jeg rakk ikke å trene mer enn 6 dager denne uka, men neste uke er det tilbake til den vanlige rutinen!

 

 

Ikveld skal vi på fest og dette skal jeg ha på meg...SNEAK PEAK!

Sko // PRADA, Ring // YSL, T-shirt // Acne

 

 

(For jeg kan tenke meg at dere kommer til å sjekke denne bloggen hver time til jeg legger ut HELE bildet av meg med antrekket på, ikke sant?)

Forresten, jeg anbefaler denne brusen:

 

 

Den er kjempegod. (adlink)

Kisses!

 

 

(fra photoshooten i helgen!)

Imorgen kommer det et skikkelig langt innlegg om selvtillit etter så mange lesere har ønsket det. Girl power!

Selskapsleker

Er det en ting jeg hater så er det selskapsleker. Åh. Når noen foreslår en runde med stolleken eller et eller annet ballspill som jeg ikke kan reglene til, slår jeg meg vrang som en 13 år gammel jente som nekter å ha gym fordi hun fikk mensen for første gang.

 

Selv om jeg innimellom trår til med en dans på fest, så er jeg nok en av de som trives best sittende ved et bord, med folk som bidrar til interessante samtaler. Vi kom jo for å snakke. Og drikke.

 

 

Det kan delvis ha med valg av fottøy å gjøre og selvfølgelig:

 

 

..men jeg tror det ligger mer bak.

På videregående hadde vi gym med mekken. Det var en sær blanding av norsk ungdom, i ett rom samlet vi kvisete gutter med fett hår i midtskill som likte biler og øl, og et flertall jenter som hadde ambisjoner om å bli alt fra frisører til arkitekter til tenårige alenemødre (jada, du finner dem også på Tegning, Form og Farge skjønner du!)

 

 

Det er en gymtime jeg husker spesielt godt. Vi skulle sitte i ring på gulvet, mens læreren forklarte reglene til en eller annen lek jeg ikke husker navnet på. I hånden hadde han en sammenrullet avis og plutselig slo han meg i bakhodet med den.

 

 

Jeg, som ikke hadde skjønt hva leken gikk ut på, reiste meg forsiktig opp og søkte etter svar i blikket til han Reidar.

Blankt. Her måtte jeg bare gjette meg frem.

Med en bestemt bevegelse snudde jeg mot min høyre og marsjerte langs ryggene til mine medelever som satt der som idioter på linoliumet. Alle var overbevist om at jeg visste hva jeg drev med.

De skulle bare visst.

 

 

For å gjøre en lang historie kort, jeg slo feil person i hodet og satte meg. Det var siste gang gymlæreren spurte meg om å starte opp en lek.

For er det en ting jeg mangler så må det være det genet som gjør at man husker spill og regler. Dømmer du meg hvis jeg forteller deg at jeg ikke husker reglene til et eneste kortspill? At jeg må bli opplært til å spille Gris og Vriåtter som om hver gang var den første?

 

 

Det er sant. Det hører hjemme i den samme skuffen som at jeg ikke har retningssans nok til å finne veien til mål i et 3d dataspill på Playstation. Jeg begynte en gang å spille Silent Hill 4 og ga opp etter å ha gått i ring i 4 uker i strekk. Jeg fant aldri ut hvordan det endte. Jeg vet det forsatt ikke.

hits