Fra ungdommen

Stilsikker

 

Det trenger ikke gå mer enn et par-tre år før man kan se et bilde av seg selv og tenke "Dust! Hva var det jeg tenkte da jeg tok på meg dette antrekket?!" Nittitallet var en stor tid for slike øyeblikk (jeg tror jeg kan tale for mange her). Mesteparten av barndomsårene mine foregikk da, og det kan familiealbumet vårt virkelig bekrefte.

Jeg husker sommerferien var alltid en kritisk periode for selvfornyelse. Feriene mine ble tilbrakt for det meste hos pappa i California, og når skolestart nærmet seg begynte jeg å planlegge mitt nye image for skoleåret som var i ferd med å starte i Norge. Blanke ark liksom. Den store entréen etter å ha vært vekk i 2 måneder. Hvilken stil skulle jeg satse på denne sesongen?

Det ene året, la oss si det var 1996, handlet alt om sæggebukser og FILA-sko. Det var kun en modell som gjaldt og de kunne ikke være annet enn de sølvfarga. Jeg ser også at spile-bh begynte å snike seg inn i garderoben, selv om behovet for den egentlig ikke var der riktig ennå.

 

 

Året etter var ørene det som fikk mest oppmerksomhet. Jeg oppdaget en butikk som solgte øreringer i alle former og fasonger i USA. Det var da jeg bestemte meg.

 

 

Og jammen skjedde det også.

 

 

Det er kanskje unødvendig å legge til at denne stilen ble fort litt for slitsom å opprettholde.

Det var også flere år jeg prøvde å gjøre det å gå med hodeplagg en naturlig ting. Men det føltes vel aldri helt naturlig.

(Det gjør det fortsatt ikke.)

 

 

Så var det fjortisperioden. Langt hår var ikke lenger så artig. Dette var det virkelige lavpunktet  i mitt 90-talls moteslaveri. Jeg klipte ut et bilde av Drew Barrymore fra TOPP-skoledagboka mi og gikk til frisøren. "SÅNN vil jeg ha det," sa jeg og pekte. Omtrent slik så jeg ut da jeg kom ut.

 

 

Som en påskekylling i motvind. Denne sveisen var forresten overraskende populær blant venninnegjengen også. Oppskriften var altså at du bleka/farget håret til det ble så sprøtt og porøst at den bare sugde til seg hårvoksen som en svamp. Foran skulle det helst ligge klistret mot hodebunnen, mens bakhodet fikk utagere, jo mer vannrett håret sto, jo bedre. Bare lukten av Ren og Klar flytende hårvoks den dag idag gir meg fortsatt gåsehud. *Sukk*

 

 

Men det er mer enn bare klær og hår som kan avsløre hvilket tiår du hører til. Øyenbryn f.eks. Da vi var 13 år, fant vi ut at å barbere øyenbrynene og tegne de opp tynne som spaghetti var egentlig ganske fint. Man så litt overrasket ut til alle tider. Nå til dags har jeg merket at 13-åringer liker den mer fyldige looken. Gjerne litt firkanta i midten, slik at man ser litt bekymret ut hele tiden.

 

 

Men alle trendene kommer og går, år etter år, og det er vel bare et tidsspørsmål før alle ser ned på de usedvanlig rart formede Jeffrey Campbell-skoa sine og olashortsene som dekker bare en kvart av rumpebolla og bare...

 

 

Herregud, takk skal du ha!

Det var noen år i ungdomstiden da jeg var over gjennomsnittlig tøff. Jeg var en av de som følte at jeg måtte skille meg ut, dette gjorde jeg med noen få (men svært effektive) virkemidler.

 

Men ikke tenk at jeg var en pøbel av den grunn. Det er jo der jeg lurte alle. Jeg var pliktoppfyllende, skulka aldri skolen og gjorde alle lekser i tide. Får i ulveklær, liksom. Det var bare at jeg var så innmari kreativ på innsiden at det var veldig viktig at dette også boblet ut på utsiden.

Mamma, som jeg bodde med, var egentlig ganske grei. Hun kritiserte aldri at jeg gikk rundt med hundehalsbånd av svart lakk rundt halsen eller t-skjorter med demoner og dødningshoder. Jeg tror nemlig at punk-fasen min også dro noen gode ting inn i livet vårt.

Det var en deilig solskinnsdag, skoleåret var i ferd med å ta slutt og vi ble sparka ut av den fine leiligheten vi hadde leid i alle år. Det ble bestemt at vi da likegodt kunne kjøpe vårt første hus. I ukene som fulgte dro vi på visning, snuste litt rundt og fant alltid en feil som var en dealbreaker. Det hjalp ikke at noen folk hadde hele stua full av akvarier eller bodde like ved en fabrikk som produserte tranlukt.

Siste dag før sommerferien kom mamma og henta meg på skolen. I det jeg satte meg inn i bilen så hun ned på de hullete strømpene mine og dødningshodet på brystet mitt og rynket på nesa.

Eieren av huset vi skulle se på var kristen. Mannen som også bodde der var en spretten mann, som var over middels begeistret over å få besøk på en helt vanlig tirsdag. Han likte meg visstnok. Og det var jo litt festlig når han dukket opp bak meg når jeg minst ventet det..

 

 

Men uansett, det var et veldig fint hus. Vi la inn bud og vi ventet spent på en telefon fra eiendomsmegleren.

Da hun endelig tok kontakt fikk vi vite at det var kommet inn ett bud til på huset. Hun fortalte at eieren av huset var opptatt av å selge til den som trengte det mest, ikke den som hadde høyeste bud, for hun brydde seg ikke om penger og den slags.

"Altså, den andre personen som har budt er en nyskilt alenemor med 3 barn som bor i campingvogn.. og som akkurat har mistet jobben," advarte hun før det ble stille. "Jeg sier ifra når det er avgjort...Eh, lykke til.."

Og vet du hva?

Hun valgte oss. Tydeligvis var ikke en stakkars arbeidsløs mor til 3 den som trengte å bli reddet mest?

 

 

Når tiden var inne for å overta vårt nye hjem fikk vi en liten gjennomgang av alt det praktiske vi burde vite om huset.

 

hits