hits

Fra ungdommen

Stilsikker

Det trenger ikke g mer enn et par-tre r fr man kan se et bilde av seg selv og tenke "Dust! Hva var det jeg tenkte da jeg tok p meg dette antrekket?!" Nittitallet var en stor tid for slike yeblikk (jeg tror jeg kan tale for mange her). Mesteparten av barndomsrene mine foregikk da, og det kan familiealbumet vrt virkelig bekrefte.

Jeg husker sommerferien var alltid en kritisk periode for selvfornyelse. Feriene mine ble tilbrakt for det meste hos pappa i California, og nr skolestart nrmet seg begynte jeg planlegge mitt nye image for skoleret som var i ferd med starte i Norge. Blanke ark liksom. Den store entren etter ha vrt vekk i 2 mneder. Hvilken stil skulle jeg satse p denne sesongen?

Det ene ret, la oss si det var 1996, handlet alt om sggebukser og FILA-sko. Det var kun en modell som gjaldt og de kunne ikke vre annet enn de slvfarga. Jeg ser ogs at spile-bh begynte snike seg inn i garderoben, selv om behovet for den egentlig ikke var der riktig enn.

ret etter var rene det som fikk mest oppmerksomhet. Jeg oppdaget en butikk som solgte reringer i alle former og fasonger i USA. Det var da jeg bestemte meg.

Og jammen skjedde det ogs.

Det er kanskje undvendig legge til at denne stilen ble fort litt for slitsom opprettholde.

Det var ogs flere r jeg prvde gjre det g med hodeplagg en naturlig ting. Men det fltes vel aldri helt naturlig.

(Det gjr det fortsatt ikke.)

S var det fjortisperioden. Langt hr var ikke lenger s artig. Dette var det virkelige lavpunktet i mitt 90-talls moteslaveri. Jeg klipte ut et bilde av Drew Barrymore fra TOPP-skoledagboka mi og gikk til frisren. "SNN vil jeg ha det," sa jeg og pekte. Omtrent slik s jeg ut da jeg kom ut.

Som en pskekylling i motvind. Denne sveisen var forresten overraskende populr blant venninnegjengen ogs. Oppskriften var alts at du bleka/farget hret til det ble s sprtt og porst at den bare sugde til seg hrvoksen som en svamp. Foran skulle det helst ligge klistret mot hodebunnen, mens bakhodet fikk utagere, jo mer vannrett hret sto, jo bedre. Bare lukten av Ren og Klar flytende hrvoks den dag idag gir meg fortsatt gsehud. *Sukk*

Men det er mer enn bare klr og hr som kan avslre hvilket tir du hrer til. yenbryn f.eks. Da vi var 13 r, fant vi ut at barbere yenbrynene og tegne de opp tynne som spaghetti var egentlig ganske fint. Man s litt overrasket ut til alle tider.N til dags har jeg merket at 13-ringer liker den mer fyldige looken. Gjerne litt firkanta i midten, slik at man ser litt bekymret ut hele tiden.

Men alle trendene kommer og gr, r etter r, og det er vel bare et tidssprsml fr alle ser ned p de usedvanlig rart formede Jeffrey Campbell-skoa sine og olashortsene som dekker bare en kvart av rumpebolla og bare...

Herregud, takk skal du ha!

Det var noen r i ungdomstiden da jeg var over gjennomsnittlig tff. Jeg var en av de som flte at jeg mtte skille meg ut, dette gjorde jeg med noen f (men svrt effektive) virkemidler.

Men ikke tenk at jeg var en pbel av den grunn. Det er jo der jeg lurte alle. Jeg var pliktoppfyllende, skulka aldri skolen og gjorde alle lekser i tide. Fr i ulveklr, liksom. Det var bare at jeg var s innmari kreativ p innsiden at det var veldig viktig at dette ogs boblet ut p utsiden.

Mamma, som jeg bodde med, var egentlig ganske grei. Hun kritiserte aldri at jeg gikk rundt med hundehalsbnd av svart lakk rundt halsen eller t-skjorter med demoner og ddningshoder. Jeg tror nemlig at punk-fasen min ogs dro noen gode ting inn i livet vrt.

Det var en deilig solskinnsdag, skoleret var i ferd med ta slutt og vi ble sparka ut av den fine leiligheten vi hadde leid i alle r. Det ble bestemt at vi da likegodt kunne kjpe vrt frste hus. I ukene som fulgte dro vi p visning, snuste litt rundt og fant alltid en feil som var en dealbreaker. Det hjalp ikke at noen folk hadde hele stua full av akvarier eller bodde like ved en fabrikk som produserte tranlukt.

Siste dag fr sommerferien kom mamma og henta meg p skolen. I det jeg satte meg inn i bilen s hun ned p de hullete strmpene mine og ddningshodet p brystet mitt og rynket p nesa.

Eieren av huset vi skulle se p var kristen. Mannen som ogs bodde der var en spretten mann, som var over middels begeistret over f besk p en helt vanlig tirsdag. Han likte meg visstnok. Og det var jo litt festlig nr han dukket opp bak meg nr jeg minst ventet det..

Men uansett, det var et veldig fint hus. Vi la inn bud og vi ventet spent p en telefon fra eiendomsmegleren.

Da hun endelig tok kontakt fikk vi vite at det var kommet inn ett bud til p huset. Hun fortalte at eieren av huset var opptatt av selge til den som trengte det mest, ikke den som hadde hyeste bud, for hun brydde seg ikke om penger og den slags.

"Alts, den andre personen som har budt er en nyskilt alenemor med 3 barn som bor i campingvogn.. og som akkurat har mistet jobben," advarte hun fr det ble stille. "Jeg sier ifra nr det er avgjort...Eh, lykke til.."

Og vet du hva?

Hun valgte oss. Tydeligvis var ikke en stakkars arbeidsls mor til 3 den som trengte bli reddet mest?

Nr tiden var inne for overta vrt nye hjem fikk vi en liten gjennomgang av alt det praktiske vi burde vite om huset.