januar 2014

Trettitanker

 

Det er så rart hvordan ting forandrer seg. Jeg husker hvor kjipt det var å ikke være myndig, og alle metodene vi hadde på å skrape tallene på bankkortene våre slik at et 4-tall så ut som et 1-tall. Vi øvde oss på å lyve i tilfelle noen spurte når vi kjøpte en pakke Prince Menthol på deling. "Hvor gammel jeg er? Næææh, nå er jeg så gammel at jeg nesten ikke greier å holde styr på det!" spyttet man ut idet en liten svettedråpe silte nervøst nedover pannen, og et spinnende hjul i hodet prøvde å avgjøre hvilket år man var født i hvis man skulle vært 18 år pluss noen ekstra måneder (sånn for troverdighetspoeng liksom) akkurat den dagen.

Så brått snur det. Jeg tar meg selv i å lyve om at jeg er et par år yngre bare for å få ungdomsbillett på bussen. Jeg blir henrykt når noen gjetter feil på alderen min. Jeg flirer og ler når dama på polet spør meg om leg.

Men nå er tiden inne. Klubben jeg har vært fast medlem i det siste tiåret har plutselig bedt meg om å pent forlate rommet. Du er ikke velkommen her lenger. Du må gå og bli medlem i den andre klubben, der borte, sier de og peker, dit skal du, og der skal du være.

Det er som å være på byen etter et glass for mye og dørvakten spør om ikke du skal "gå deg en liten tur." Du vet at hvis du går ut den døra slipper de deg aldri inn i varmen igjen. Men du smiler, sier at du ikke er så full som det ser ut og går ut med hodet hevet.

Jeg ser på de som står og henger på den andre siden. De ser så store og annerledes ut. Det minner meg om den dagen i barnehagen når du ikke lenger er en av de minste på avdelingen. Sandkassa blir off-limits og du må begynne å lære å legge sammen 2 + 2.  Alt blir mer seriøst. Folk forventer mer av deg. Du kan ikke lenger bare slå noen i hodet med en lastebil av plast, uten at det får konsekvenser. Ansvar. Du må selv ta på deg trusa riktig vei om morgenen, ellers blir dagen din nokså.. grafsende.

Klisjéen om at man ikke kan være sammen med en mann hvis han ikke vil gifte seg/ha barn har blitt en realitet. Vi har ingen tid å miste! Klokka tikker! Jeg burde jo egentlig føle at jeg har oppgradert fra Economy til Business Class, men det føles virkelig ikke sånn ennå. Jeg hadde vel trodd at ting skulle være mer på plass innen jeg fylte 30.

Jeg sitter med følelsen av å lese en god bok der du blir skikkelig glad i karakterene, du forstår så godt hvordan de tenker, de blir en del av livet ditt og du ser på de som gode (fiktive) venner . Brått er du på siste side, selv om du helst skulle hatt 100 til, og du sitter der og glaner i veggen. Alene. 20-årsboken er over, det var en lang og innholdsrik historie. Men det fins ingen flere kapitler nå og det må jeg bare akseptere. På tide å finne en ny bok. Forhåpentligvis, blir 30-boka enda bedre enn den forrige.

PS. Jeg ser at denne historien ble både lengre og mer alvorlig enn jeg hadde tenkt. Jeg skylder på alderen.

hits