hits

januar 2017

Unge lovende GIRLS



En av de store snakkisene det siste ret har vrt NRKs nye TV-serie, Unge lovende. Det er snne ting som gjr meg glad. Ekte mennesker, samtaler som jeg selv kunne hatt med mine venner, ingen anstrengte, kleine stirreseanser ut i lse luften, og minimalt med liksom-frigjort, gapskrattende nakenbading i ferskvann. Unge lovende fr det til virke s naturlig enkelt lage bra, troverdig TV - s hvorfor fins det ikke mer av det?

Kall meg en typisk jente av min generasjon. Ja, jeg innrmmer at jeg likte Sex og singelliv, mest fordi det fltes som den lille venninnegjengen som kunne holde meg med selskap, uansett nr p dgnet. Jeg hadde et nrt forhold til Venner for livet, men jeg tror det er den familire, nittitallsnostalgien som kicker inn mest nr jeg flipper innom en re-run p TV n. Jeg digga Dexter, Mad Men og American Horror Story (frste sesong er s klart best), og Six Feet Under, Weeds og Orange is the New Black... 

Og Girls.

Girls er litt elsk eller hat. Jeg forstr komplekset folk har med Lena Dunham, der hun velter sine usympatiske valker og spisse pupper s hemningslst og ugrasist over skjermen. Hun er ikke egentlig spesielt likandes som person, litt for egoistisk og lat til at man tr innrmme at man identifiserer seg med henne. Men likevel s nr det frem til mange. Og jeg tror, i hvert fall nr jeg snakker for meg selv, at mye av grunnen til at jeg liker Girls og Unge lovende, er at det handler om gutter og jenter i en bestemt aldersgruppe som har store ambisjoner om hva de vil her i livet. Du er kreativ, du er hardtarbeidende, du er unik og du skal ikke bare nye deg med et middelmdig yrke... du skal leve ut alle dine drmmer, for faen! 

Helt til du begynner skjnne tegninga.

Som barn trodde jeg virkelig p folk nr de sa at jeg kunne bli akkurat det jeg ville som voksen. Jeg tenkte at hvis jeg bare jobbet hardt nok for noe, s ville jeg greie det. En fin og naiv liten tanke, som for hvert r man lever, falmer og krymper bittelitte granne. For det kommer en tid, der du lrer  kjenne dine begrensninger, og det er ikke alltid s lett svelge den virkelighetspillen. Det at jeg er fdt med retningssans p lik linje med Christopher Colombus sin, for eksempel, har jeg lrt akseptere og leve med s godt jeg kan (og takk og pris for Google Maps p mobilen). 

Jeg husker godt hvor jvlig jeg synes mattetimene p ungdomskolen var, hvordan lreren pinte meg opp p tavla hver eneste time, for s latterliggjre meg foran klassen mens jeg vitset meg frem til et helt usannsynlig svar. Jeg forstr jo n at han sikkert bare ville lre meg at jeg burde gjre matteleksene mine. Men tall var aldri min greie, det beviste jeg heldigvis bde i norsk- og engelsktimene. N fr jeg betalt for skrive morsomme ting for diverse mediehus i landet.

Jeg har ogs en regnskapsfrer som redder livet mitt hver gang selvangivelsen skal leveres. Og det er jeg veldig fornyd med. (Takk, Grete, I lv u!)



Men det er ogs nr man har ndd en viss alder at man begynner forst at drmmen om leve 100% av kreativiteten, ikke er s realistisk alltid. Kanskje man m ha seg en litt uinteressant dagjobb for betale leia hver mned, eller kanskje man m takke ja til litt kjipe, streite oppdrag for ha mat p bordet. Man gjr det man m for leve.

Jeg kjente meg s godt igjen i Nenne (spoiler alert? jeg referer i hvert fall til en scene i Unge lovende!), der hun vrir seg med utlmodighet nr en serveringsjobb drar ut i morgentimene, mens hun helst vil hjem og skrive ferdig boken sin. Det kribler ofte i fingrene etter dra hjem til min lille hule, der jeg kan stenge alle folk ute og bare leve ut de sm, kreative idene mine som skribles raskt ned i en gul Moleskine. Men jeg minner meg selv ogs p en tid hvor jeg kun hadde det kreative, og det aldri f endene til mtes var heller ikke spesielt inspirerende i lengden, uansett hvor kult det hrtes ut i en "bli-kjent-samtale" p fest.



Tiden vi lever i krever litt for mye av unge, ambisise mennesker. Siden alt har blitt s tilgjengelig - bde av musikk, TV og lesestoff, s har vi kanskje ogs blitt litt for utlmodige? Vi trenger ikke lenger vente en uke p neste episode, vi kan bare trykke oss videre til neste med det samme. Vi trenger ikke lenger vente p kjrligheten - vi kan oppske den p Tinder og g p date samme kveld. Vi har rett og slett drlig tid med alt. Vi vil helst ikke vente p suksessen etter mange rs hardt arbeid, vi vil helst ha den N (mens man fortsatt er ung og lovende, selvsagt). Det at vi hele tiden blir pmint om alt det fantastiske andre oppnr daglig via sosiale medier gjr ikke saken noe srlig lettere leve med.



Det er n ting jeg bet meg spesielt merke i under et intervju med de tre hovedrollene i Unge lovende, nemlig det at de ble s skuffa da de skjnte at voksne vet heller ikke hva de driver med.

For meg var det betryggende hre at vi er flere som har kommet til denne konklusjonen.

Men det er kanskje det livet handler om, at vi er alle like "clueless" og prver bare gjre valg som gir mening for oss selv, og som forhpentligvis gjr den lille lommen med tid vi har ftt utdelt her p kloden til en tilvrelse vi kan se tilbake p med et smil om munnen nr tiden er ute.

Husk at Unge lovende sesong 2 har premiere p NRK1 fredag 20. januar!

(Og undertegnede gleder seg masse)