hits

mars 2013

Pskegrinchen

De siste ukene har jeg blitt spurt opptil 10 ganger "Hva skal du i pska da?" Og jeg bare..

Du skjnner at nr man er herre over sitt eget frie arbeidsliv er det mange ting som gr en hus forbi. En hytid som bytter dato hvert eneste r f.eks, orker jeg bare ikke forholde meg til. Altfor uforutsigbart, spr du meg. Og der folk vanligvis misunner min frihet til komme og g ut av kontoret alt ettersom- vel, da er det kanskje en trst at det gr begge veier. En deadline er en deadline, pske eller ei.

S da satt jeg her p kontoret da, med en voksende blemme p hyre ringfinger, fordi ingen korrigerte meg da jeg lrte holde en blyant for frste gang i 1987. For hver produktive halvtime belnner jeg meg selv med 5-minutters pauser. Fingrene mine kan taste "f-a-c" fortere enn du trodde var mulig, fr Safari gjetter til seg resten og vipper opp newsfeeden.

Men hva er det jeg ser? Jo, masse slitsomme folk som gr p ski, mens de trykker kvikklunsjer og kaffekopper inn i de brede, smilende gapene sine. Jeg er tydeligvis alene om ikke vre ute og nyte det fine vret. Den eneste sola jeg har sett idag var i de 6 minuttene det tok kjre hjemmefra og til kontoret.

Frilanslivet kan vre litt uregelmessig. Man gr i ukesvis uten s mye gjre, der man endelig fr tid til organisere bokhylla i alfabetisk rekkeflge, vaske innsiden av alle kjkkenskapene og pnske ut morsomme blogginnlegg (hoho!)- til plutselig skulle gjre et 3-mneders prosjekt p litt over en uke. Brtt gr man fra en 4-dagers arbeidsuke med regelmessige kaffe/sosiale pauser til et 10-dagers endelst helvete der dgnet bestr av 85 % dataskjermstirring, 10 % soving og 5 % spising ... og man kan bare glemme drikke seg full for Jesus sin skyld nr dagen er omme, for hjernen fungerer kreativt drlig i bakrus.

N lurer jeg bare p nr de kirkebjellene skal slutte ringe etter hva fles som en halv evighet, slik at jeg kan finne konsentrasjonen igjen. Om 2 timer fr jeg lov til dra hjem og da skal jeg hvertfall ikke sette meg p Facebook og se p dere g p ski!

Snn, det var deilig f det ut.God pske, dere! Nyt.

Herregud, takk skal du ha!

Det var noen r i ungdomstiden da jeg var over gjennomsnittlig tff. Jeg var en av de som flte at jeg mtte skille meg ut, dette gjorde jeg med noen f (men svrt effektive) virkemidler.

Men ikke tenk at jeg var en pbel av den grunn. Det er jo der jeg lurte alle. Jeg var pliktoppfyllende, skulka aldri skolen og gjorde alle lekser i tide. Fr i ulveklr, liksom. Det var bare at jeg var s innmari kreativ p innsiden at det var veldig viktig at dette ogs boblet ut p utsiden.

Mamma, som jeg bodde med, var egentlig ganske grei. Hun kritiserte aldri at jeg gikk rundt med hundehalsbnd av svart lakk rundt halsen eller t-skjorter med demoner og ddningshoder. Jeg tror nemlig at punk-fasen min ogs dro noen gode ting inn i livet vrt.

Det var en deilig solskinnsdag, skoleret var i ferd med ta slutt og vi ble sparka ut av den fine leiligheten vi hadde leid i alle r. Det ble bestemt at vi da likegodt kunne kjpe vrt frste hus. I ukene som fulgte dro vi p visning, snuste litt rundt og fant alltid en feil som var en dealbreaker. Det hjalp ikke at noen folk hadde hele stua full av akvarier eller bodde like ved en fabrikk som produserte tranlukt.

Siste dag fr sommerferien kom mamma og henta meg p skolen. I det jeg satte meg inn i bilen s hun ned p de hullete strmpene mine og ddningshodet p brystet mitt og rynket p nesa.

Eieren av huset vi skulle se p var kristen. Mannen som ogs bodde der var en spretten mann, som var over middels begeistret over f besk p en helt vanlig tirsdag. Han likte meg visstnok. Og det var jo litt festlig nr han dukket opp bak meg nr jeg minst ventet det..

Men uansett, det var et veldig fint hus. Vi la inn bud og vi ventet spent p en telefon fra eiendomsmegleren.

Da hun endelig tok kontakt fikk vi vite at det var kommet inn ett bud til p huset. Hun fortalte at eieren av huset var opptatt av selge til den som trengte det mest, ikke den som hadde hyeste bud, for hun brydde seg ikke om penger og den slags.

"Alts, den andre personen som har budt er en nyskilt alenemor med 3 barn som bor i campingvogn.. og som akkurat har mistet jobben," advarte hun fr det ble stille. "Jeg sier ifra nr det er avgjort...Eh, lykke til.."

Og vet du hva?

Hun valgte oss. Tydeligvis var ikke en stakkars arbeidsls mor til 3 den som trengte bli reddet mest?

Nr tiden var inne for overta vrt nye hjem fikk vi en liten gjennomgang av alt det praktiske vi burde vite om huset.

Oppdagelsen

Tydeligvis, s var ikke foreldrene mine s veldig opptatt av den tradisjonelle oppdragelsen av et barn, der man fra tidlig av har en liten pekebok av papp med dyra p bondegrden og den slags. For jeg, i en alder av 5 r, ble vitne til noe av det rareste jeg hadde sett i desember 1989.

Det var vr frste jul i California. Huset vi bodde i var stort og fortsatt ganske tomt for mbler...men kremfargede vegg-til-vegg-tepper hadde vi masse av. I mangel p leker lrte jeg meg st p hodet og gjorde dette i mange timer hver dag.

 

Da jeg hadde opparbeidet meg en liten mne p grunn av all gnissingen mot teppet fikk jeg ikke lov til det lenger. Det var trist. Heldigvis var det jul og det var massevis av interessante pakker under treet. Mlet var finne ut av innholdet ved klemme og riste p presangene.

Men s kom mamma kom inn med den strste og mest interessante esken av dem alle. Den var p strrelse med et lite hus. Hun smilte bredt og la den fra seg foran juletreet. Jeg gikk undrende bort til den store esken og tok en titt.

 

 

"En katt, vel!" svarte hun. Men det sa meg liksom ingenting. For hva i all verden var "en katt"? Vi mttes p stuegulvet, "en katt" og jeg. Jeg mlte han med blikket, tok inn synet av den bittelille pelskledde raringen som satt foran meg..

 

Og med det ble jeg et selverklrt kattemenneske for livet.

Sorg og kjrlighet

 

Det var en gang i tenrene, en deilig sommerdag i juni. Min store kjrlighet gjorde det like godt slutt over en sms og slo av telefonen. Classy. Sprsmlene stilte seg i k, den ene etter den andre, de var utlmodige og hjernen prvde s godt den kunne besvare dem selv. Det ene yeblikket var jeg rasende. Hvem er det han trodde han var? Hvorfor fikk han bestemme om vi skulle vre sammen eller ikke??

 

 

I en 3-ukers periode var jeg full av faen og levde helt p kanten. Jeg kjrte rundt uten bilbelte og tenkte "Hvem faen bryr seg egentlig om jeg lever eller dr?"

Dagene gikk og jeg begynte drmme frem potensielle scenarioer. En dag s jeg for meg en forferdelig bilulykke, der jeg ligger slengt p asfalten, skrubbsr p kinnet og med en voksende blodpl under hodet. Mr. X kommer lpende mot meg, knekker sammen foran min veltrente, lidende kropp. Jeg gltter bort p han. Hnden hans griper min, trene triller nedover ansiktet hans mens han vugger engstelig frem og tilbake. "....Ja, n kan du angre... n..." hvisker jeg hest i det jeg tar et siste ndedrag og blikket stivner. Underleppen hans skjelver, han kaster hendene i vret og hulker. S siger han sammen over meg og angrer s bittert p det som han n forstr vil vre den strste feilen han begr i sitt liv.

 

 

Nettene var de verste, da jeg og tankene gikk og la oss og fikk litt for mye uforstyrret tid sammen. I et desperat forsk p kvele den endelse tenkingen en gang for alle gikk jeg inn i baderomsskapet. Jeg slukte i meg alle pillene jeg kom over uten engang vite hva jeg fikk i meg. Jeg ville bare vekk, f litt fri fra det hele...

 

 

Men jeg var tapper, og kom gjennom den fasen levende ogs. Det var et lite lysglimt den dagen jeg fikk hre at den nye dama hans var bde stygg og feit. Da tenkte jeg at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Om meg


Jeg heter Ingrid dos Santos og det er jeg som skriver og tegner her p Alt Ordner Seg. Jeg kommer fra Fredrikstad, har bodd ganske mange r i utlandet, men har endelig kommet meg til Oslo, der jeg trives overraskende godt.

Ellers synes jeg det er morsomt skrive om livets motgang med en liten dose svart humor og masse ironi. Jeg er veldig glad i katter, svart kaffe, solskinn, en bra WiFi connection og taco, og synes at folk som bruker mange ord for si veldig lite er skikkelig kjedelige. 

Jeg er grafisk designer, illustratr og tekstforfatter og hjemmesiden min finner du her. Jeg illustrerer ogs barnebker og du finner min frste bok Skriv genialt! (Aschehoug forlag) som kom ut vren 2016 her: (trykk p bildet)

 

 

 

 

 

 

 




 

 

Jeg har ogs en ny bok som kommer ut i mai 2017:



 

Og her er et lite intervju Nettavisen gjorde med meg i forbindelse med lansering av bloggen.

Kontakt: ingrid@altordnerseg.no

Ungdommen n til dags

Jeg har vrt en ivrig bloggleser i mange r n. Jeg tror jammen det er godt over 10 r siden jeg startet min frste blogg. Jeg husker at den gang var det vanskelig for meg utlevere meg selv p Internett... Det var jo snt vi hadde lrt at vi aldri mtte finne p.

Dagen en venninne av meg fortalte meg om Facebook var min frste tanke "H, legge ut bilder av meg selv? S utrolig narsissistisk ting gjre!" Men tidene forandrer seg, og fr vi visste ordet av det l det strdd bilder av oss med nyfdte barn p magen, med morkaka fortsatt dinglende i den andre enden, og fester hvor man blacka ut fr midnatt og de eneste bevisene for at du i det hele tatt var der er fotografiske.

Ogs har vi disse ungdommene da. Kostholdsekspertene, moteekspertene, de over-gjennomsnitts-ekshibisjonistiske. Jeg har latt meg forfre av mange av de. Deres vakre ytre, motiverende ord og glamorse liv gir oss vanlige mennesker en 5-minutters flukt fra hverdagslivet.

Ofte kan kommentarfeltene vre mer underholdende enn selve teksten, for man m minne seg selv p at ofte er blogglesere endel yngre (og mindre intelligente!) enn man selv er. Hva folk fr seg til faktisk skrive er jo underbart, spesielt nr de skriver forbi hverandre og mistolker den mest penbare ironien. Men det er ogs et par ting jeg har observert som jeg ikke er fullt s begeistret over med denne bloggverdenen og jeg tenker jeg er heldig som er gammel nok til se p det gjennom kritiske yne.

Jeg syns det er s sprtt hvor akseptert det er blitt vandre rundt med en 22 000 kroners Chanel veske slengt over armen. Jeg husker jeg svidt turte g ut om kvelden den gangen jeg joina den ekslusive Mulberry-klubben med min eneste merkeveske (og den er langt mindre verdt enn denne overhypa klassikeren av en skinnpose.)

Materialismen lever godt i bloggindustrien, men jeg er litt lei n. N har jeg begynt se meg om etter andre type blogger, blogger der folk ikke slipper unna med poste et bilde av sitt nyeste innkjp fr de flagrer avgrde p alle sine spennende og hemmelige mter de "ikke kan rpe enn." Fr man ikke litt kreds for virkelig sette hjernen i drift og kverne ut noe uten vre motivert av kjping og sponsorer?

Og hvorfor det bare er lavkarbo-bloggere som ikke kjenner den iskalde ettersmaken til Sukrin fortsetter for meg vre et mysterie...

Frilanslivets utfordringer

Dette er ikke noe jeg planla grundig eller har drmt om siden jeg var barn. Det bare ble snn p en mte. Plutselig var jeg selvstendig nringsdrivende. Kan vi ta to skritt tilbake? Hvordan ble det snn? Siden livet ikke kommer med fasit, s m jeg jo nesten bare se om jeg greier leve av dette da. Men det har sine utfordringer.

For ja, jeg er faktisk en av dem som fr litt angst av tanken p fre mitt eget regnskap. Med mine matematikkferdigheter er det rart jeg i det hele tatt greide regne meg gjennom videregende og f besttt.

 

 

Jeg er vel som en dyslektiker, bare med tall...Nummerektiker kanskje? Men det gjr ikke noe, jeg skal jo tjene til livets opphold ved tegne, ikke regne algebra. Jeg husker jeg var ekstremt entusiastisk p frste skoledag p moteskolen Esmod...

 

 

..inntil jeg fikk vite at vi mtte konstruere mnster som vi brukte formeler for beregne. Det ble med det ene ret p motedesign. Men da ble en ting bare enda mer sikkert- tegning var mitt kall. S ferden gikk videre til Kingston University, der jeg endelig fikk drive med det jeg likte best. Tegne, dikte opp historier og dra p temafest. Spol fremover noen r s sitter denne selvstendige nringsdrivende bloggeren og skriver om det hun syns kan vre kinkig nr man er en frilanser. La oss g gjennom lista.

 

UTFORDRINGENE

 

1. st opp selv om man ikke har noen avtaler eller bestemte steder dra

 

 

2.   trre si NEI

 

 

3. ta ansvar for sitt eget regnskap

 

 

5. "Venne"tjenester

 

6. alltid vre parat

Norsk

Jeg skal si deg et par ting om sprk. Som barn ble jeg lurt med til Norge p ferie.. en ferie som n har vart i 20 r. (Men det er vel egentlig en helt annen historie!) Norsk var da alts mitt tredje sprk som jeg lrte i lpet av mitt korte liv.

Det var relativt fjernt for meg lre om fylker nr jeg ikke engang visste hva et fylke var. Jeg var 9 r og ny i Norge.De frste mnedene gikk jeg stille i drene, overhrte samtaler og lagde mentale notater. Plukket opp noen ord her ogder, la de i arkivet. I min frste geografi-time ble det skrevet "stfold" p tavla. Jeg frte dette like godt opp p forsiden av kladdeboka mi med en gang - i god tro om at det var navnet p faget.

Det muntlige norske sprket er ikke det enkleste henge seg p. Mange ord ligner p hverandre, noen blir sagt kun i forbindelse med andre ord, hver dialekt har sin lille sregne vri. P hytta p Hvaler lekte vi sskenbarna mye sammen om sommeren. Det var et lite paradis, et stort stykke land ved havet, med skog og hager fylt med br og frukttrr.

Dagene gikk med til bading, fotball, spikking p verkstedet til bestefar og spise rips og bringebr. "Skal vi plukke br??" spurte kusina mi. "Okei, da" sa jeg. "Hvor skal dere?" spurte mamma. "Vi skal plukke br!" svarte de.

Da er det vel ikke rart at da bestemor spurte meg hva vi hadde gjort idag svarte jeg stolt "Vi har plukket plukkebr!" Preposisjoner var et kapittel for seg selv, og det ble mye fnising og klapp p hodet nr jeg frst trte tale. P stupebrettet ropte jeg til de som ventet bak meg "Jeg tr ikke stupe alts, jeg kan jo se gulvet!"

Stolt leverte jeg min frste gloseprve med alle Aer og Oer streket over som er og er. Det var jo litt stas pynte bokstavene med ny drakt. En strek her, en sirkel der. Dette var jo moro! Jeg flte jeg hadde virkelig scora og at jeg viste hvor observant jeg var som utlending.Det var en stor skuffelse bli fortalt at , , var kun for visse anledninger.

20 r senere og jeg fler meg mer norsk enn noe annet. Men jeg innrmmer at det fortsatt er ord jeg ikke fr helt til.

Hver gang jeg sier "Engelsviken" er det noen som retter p meg, "ja, du menerEngelsviken?"

"Ja, jeg gjr vel det da." svarer jeg.