mars 2013

Påskegrinchen

De siste ukene har jeg blitt spurt opptil 10 ganger "Hva skal du i påska da?" Og jeg bare..

 

 

Du skjønner at når man er herre over sitt eget frie arbeidsliv er det mange ting som går en hus forbi. En høytid som bytter dato hvert eneste år f.eks, orker jeg bare ikke å forholde meg til. Altfor uforutsigbart, spør du meg. Og der folk vanligvis misunner min frihet til å komme og gå ut av kontoret alt ettersom- vel, da er det kanskje en trøst at det går begge veier. En deadline er en deadline, påske eller ei.

Så da satt jeg her på kontoret da, med en voksende blemme på høyre ringfinger, fordi ingen korrigerte meg da jeg lærte å holde en blyant for første gang i 1987. For hver produktive halvtime belønner jeg meg selv med 5-minutters pauser. Fingrene mine kan taste "f-a-c" fortere enn du trodde var mulig, før Safari gjetter til seg resten og vipper opp newsfeeden.

 

 

Men hva er det jeg ser? Jo, masse slitsomme folk som går på ski, mens de trykker kvikklunsjer og kaffekopper inn i de brede, smilende gapene sine. Jeg er tydeligvis alene om å ikke være ute og nyte det fine været. Den eneste sola jeg har sett idag var i de 6 minuttene det tok å kjøre hjemmefra og til kontoret.

Frilanslivet kan være litt uregelmessig. Man går i ukesvis uten så mye å gjøre, der man endelig får tid til å organisere bokhylla i alfabetisk rekkefølge, vaske innsiden av alle kjøkkenskapene og pønske ut morsomme blogginnlegg (hoho!)- til å plutselig skulle gjøre et 3-måneders prosjekt på litt over en uke. Brått går man fra en 4-dagers arbeidsuke med regelmessige kaffe/sosiale pauser til et 10-dagers endeløst helvete der døgnet består av 85 % dataskjermstirring, 10 % soving og 5 % spising ... og man kan bare glemme å drikke seg full for Jesus sin skyld når dagen er omme, for hjernen fungerer kreativt dårlig i bakrus.

 

 

Nå lurer jeg bare på når de kirkebjellene skal slutte å ringe etter hva føles som en halv evighet, slik at jeg kan finne konsentrasjonen igjen. Om 2 timer får jeg lov til å dra hjem og da skal jeg hvertfall ikke sette meg på Facebook og se på dere gå på ski!

Sånn, det var deilig å få det ut. God påske, dere! Nyt.

Herregud, takk skal du ha!

Det var noen år i ungdomstiden da jeg var over gjennomsnittlig tøff. Jeg var en av de som følte at jeg måtte skille meg ut, dette gjorde jeg med noen få (men svært effektive) virkemidler.

 

Men ikke tenk at jeg var en pøbel av den grunn. Det er jo der jeg lurte alle. Jeg var pliktoppfyllende, skulka aldri skolen og gjorde alle lekser i tide. Får i ulveklær, liksom. Det var bare at jeg var så innmari kreativ på innsiden at det var veldig viktig at dette også boblet ut på utsiden.

Mamma, som jeg bodde med, var egentlig ganske grei. Hun kritiserte aldri at jeg gikk rundt med hundehalsbånd av svart lakk rundt halsen eller t-skjorter med demoner og dødningshoder. Jeg tror nemlig at punk-fasen min også dro noen gode ting inn i livet vårt.

Det var en deilig solskinnsdag, skoleåret var i ferd med å ta slutt og vi ble sparka ut av den fine leiligheten vi hadde leid i alle år. Det ble bestemt at vi da likegodt kunne kjøpe vårt første hus. I ukene som fulgte dro vi på visning, snuste litt rundt og fant alltid en feil som var en dealbreaker. Det hjalp ikke at noen folk hadde hele stua full av akvarier eller bodde like ved en fabrikk som produserte tranlukt.

Siste dag før sommerferien kom mamma og henta meg på skolen. I det jeg satte meg inn i bilen så hun ned på de hullete strømpene mine og dødningshodet på brystet mitt og rynket på nesa.

Eieren av huset vi skulle se på var kristen. Mannen som også bodde der var en spretten mann, som var over middels begeistret over å få besøk på en helt vanlig tirsdag. Han likte meg visstnok. Og det var jo litt festlig når han dukket opp bak meg når jeg minst ventet det..

 

 

Men uansett, det var et veldig fint hus. Vi la inn bud og vi ventet spent på en telefon fra eiendomsmegleren.

Da hun endelig tok kontakt fikk vi vite at det var kommet inn ett bud til på huset. Hun fortalte at eieren av huset var opptatt av å selge til den som trengte det mest, ikke den som hadde høyeste bud, for hun brydde seg ikke om penger og den slags.

"Altså, den andre personen som har budt er en nyskilt alenemor med 3 barn som bor i campingvogn.. og som akkurat har mistet jobben," advarte hun før det ble stille. "Jeg sier ifra når det er avgjort...Eh, lykke til.."

Og vet du hva?

Hun valgte oss. Tydeligvis var ikke en stakkars arbeidsløs mor til 3 den som trengte å bli reddet mest?

 

 

Når tiden var inne for å overta vårt nye hjem fikk vi en liten gjennomgang av alt det praktiske vi burde vite om huset.

 

Oppdagelsen

Tydeligvis, så var ikke foreldrene mine så veldig opptatt av den tradisjonelle oppdragelsen av et barn, der man fra tidlig av har en liten pekebok av papp med dyra på bondegården og den slags. For jeg, i en alder av 5 år, ble vitne til noe av det rareste jeg hadde sett i desember 1989.

Det var vår første jul i California. Huset vi bodde i var stort og fortsatt ganske tomt for møbler...men kremfargede vegg-til-vegg-tepper hadde vi masse av. I mangel på leker lærte jeg meg å stå på hodet og gjorde dette i mange timer hver dag.

 

Da jeg hadde opparbeidet meg en liten måne på grunn av all gnissingen mot teppet fikk jeg ikke lov til det lenger. Det var trist. Heldigvis var det jul og det var massevis av interessante pakker under treet. Målet var å finne ut av innholdet ved å klemme og riste på presangene.

Men så kom mamma kom inn med den største og mest interessante esken av dem alle. Den var på størrelse med et lite hus. Hun smilte bredt og la den fra seg foran juletreet. Jeg gikk undrende bort til den store esken og tok en titt.

 

 

"En katt, vel!" svarte hun. Men det sa meg liksom ingenting. For hva i all verden var "en katt"? Vi møttes på stuegulvet, "en katt" og jeg. Jeg målte han med blikket, tok inn synet av den bittelille pelskledde raringen som satt foran meg..

 

Og med det ble jeg et selverklært kattemenneske for livet.

Sorg og kjærlighet

 

Det var en gang i tenårene, en deilig sommerdag i juni. Min store kjærlighet gjorde det like godt slutt over en sms og slo av telefonen. Classy. Spørsmålene stilte seg i kø, den ene etter den andre, de var utålmodige og hjernen prøvde så godt den kunne å besvare dem selv. Det ene øyeblikket var jeg rasende. Hvem er det han trodde han var? Hvorfor fikk han bestemme om vi skulle være sammen eller ikke??

 

 

I en 3-ukers periode var jeg full av faen og levde helt på kanten. Jeg kjørte rundt uten bilbelte og tenkte "Hvem faen bryr seg egentlig om jeg lever eller dør?"

Dagene gikk og jeg begynte å drømme frem potensielle scenarioer. En dag så jeg for meg en forferdelig bilulykke, der jeg ligger slengt på asfalten, skrubbsår på kinnet og med en voksende blodpøl under hodet. Mr. X kommer løpende mot meg, knekker sammen foran min veltrente, lidende kropp. Jeg gløtter bort på han. Hånden hans griper min, tårene triller nedover ansiktet hans mens han vugger engstelig frem og tilbake. "....Ja, nå kan du angre... nå..." hvisker jeg hest i det jeg tar et siste åndedrag og blikket stivner. Underleppen hans skjelver, han kaster hendene i været og hulker. Så siger han sammen over meg og angrer så bittert på det som han nå forstår vil være den største feilen han begår i sitt liv.

 

 

Nettene var de verste, da jeg og tankene gikk og la oss og fikk litt for mye uforstyrret tid sammen. I et desperat forsøk på å kvele den endeløse tenkingen en gang for alle gikk jeg inn i baderomsskapet. Jeg slukte i meg alle pillene jeg kom over uten å engang vite hva jeg fikk i meg. Jeg ville bare vekk, få litt fri fra det hele...

 

 

Men jeg var tapper, og kom gjennom den fasen levende også. Det var et lite lysglimt den dagen jeg fikk høre at den nye dama hans var både stygg og feit. Da tenkte jeg at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Om meg


Jeg heter Ingrid dos Santos og det er jeg som skriver og tegner her på Alt Ordner Seg. Jeg kommer fra Fredrikstad, har bodd ganske mange år i utlandet, men har endelig kommet meg til Oslo, der jeg trives overraskende godt.

Ellers synes jeg det er morsomt å skrive om livets motgang med en liten dose svart humor og masse ironi. Jeg er veldig glad i katter, svart kaffe, solskinn, en bra WiFi connection og taco, og synes at folk som bruker mange ord for å si veldig lite er skikkelig kjedelige. 

Jeg er grafisk designer, illustratør og tekstforfatter og hjemmesiden min finner du her. Jeg illustrerer også barnebøker og du finner min første bok Skriv genialt! (Aschehoug forlag) som kom ut våren 2016 her: (trykk på bildet)

 

 

 

 

 

 

 




 

 

Jeg har også en ny bok som kommer ut i mai 2017:



 

Og her er et lite intervju Nettavisen gjorde med meg i forbindelse med lansering av bloggen.

Kontakt: ingrid@altordnerseg.no

Ungdommen nå til dags

Jeg har vært en ivrig bloggleser i mange år nå. Jeg tror jammen det er godt over 10 år siden jeg startet min første blogg. Jeg husker at den gang var det vanskelig for meg å utlevere meg selv på Internett... Det var jo sånt vi hadde lært at vi aldri måtte finne på.

Dagen en venninne av meg fortalte meg om Facebook var min første tanke "Hæ, legge ut bilder av meg selv? Så utrolig narsissistisk ting å gjøre!" Men tidene forandrer seg, og før vi visste ordet av det lå det strødd bilder av oss med nyfødte barn på magen, med morkaka fortsatt dinglende i den andre enden, og fester hvor man blacka ut før midnatt og de eneste bevisene for at du i det hele tatt var der er fotografiske.

Også har vi disse ungdommene da. Kostholdsekspertene, moteekspertene, de over-gjennomsnitts-ekshibisjonistiske. Jeg har latt meg forføre av mange av de. Deres vakre ytre, motiverende ord og glamorøse liv gir oss vanlige mennesker en 5-minutters flukt fra hverdagslivet.

Ofte kan kommentarfeltene være mer underholdende enn selve teksten, for man må minne seg selv på at ofte er blogglesere endel yngre (og mindre intelligente!) enn man selv er. Hva folk får seg til å faktisk skrive er jo underbart, spesielt når de skriver forbi hverandre og mistolker den mest åpenbare ironien. Men det er også et par ting jeg har observert som jeg ikke er fullt så begeistret over med denne bloggverdenen og jeg tenker jeg er heldig som er gammel nok til å se på det gjennom kritiske øyne.

Jeg syns det er så sprøtt hvor akseptert det er blitt å vandre rundt med en 22 000 kroners Chanel veske slengt over armen. Jeg husker jeg såvidt turte å gå ut om kvelden den gangen jeg joina den ekslusive Mulberry-klubben med min eneste merkeveske (og den er langt mindre verdt enn denne overhypa klassikeren av en skinnpose.)

Materialismen lever godt i bloggindustrien, men jeg er litt lei nå. Nå har jeg begynt å se meg om etter andre type blogger, blogger der folk ikke slipper unna med å poste et bilde av sitt nyeste innkjøp før de flagrer avgårde på alle sine spennende og hemmelige møter de "ikke kan røpe ennå." Får man ikke litt kreds for å virkelig sette hjernen i drift og kverne ut noe uten å være motivert av kjøping og sponsorer?

Og hvorfor det bare er lavkarbo-bloggere som ikke kjenner den iskalde ettersmaken til Sukrin fortsetter for meg å være et mysterie...

Frilanslivets utfordringer

Dette er ikke noe jeg planla grundig eller har drømt om siden jeg var barn. Det bare ble sånn på en måte. Plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende. Kan vi ta to skritt tilbake? Hvordan ble det sånn? Siden livet ikke kommer med fasit, så må jeg jo nesten bare se om jeg greier å leve av dette da. Men det har sine utfordringer.

For ja, jeg er faktisk en av dem som får litt angst av tanken på å føre mitt eget regnskap. Med mine matematikkferdigheter er det rart jeg i det hele tatt greide å regne meg gjennom videregående og få bestått.

 

 

Jeg er vel som en dyslektiker, bare med tall...Nummerektiker kanskje? Men det gjør ikke noe, jeg skal jo tjene til livets opphold ved å tegne, ikke regne algebra. Jeg husker jeg var ekstremt entusiastisk på første skoledag på moteskolen Esmod...

 

 

..inntil jeg fikk vite at vi måtte konstruere mønster som vi brukte formeler for å beregne. Det ble med det ene året på motedesign. Men da ble en ting bare enda mer sikkert- tegning var mitt kall. Så ferden gikk videre til Kingston University, der jeg endelig fikk drive med det jeg likte best. Tegne, dikte opp historier og dra på temafest. Spol fremover noen år så sitter denne selvstendige næringsdrivende bloggeren og skriver om det hun syns kan være kinkig når man er en frilanser. La oss gå gjennom lista.

 

UTFORDRINGENE

 

1. Å stå opp selv om man ikke har noen avtaler eller bestemte steder å dra

 

 

2.  Å tørre å si NEI

 

 

3. Å ta ansvar for sitt eget regnskap

 

 

5. "Venne"tjenester

 

6. Å alltid være parat

Norsk

 

Jeg skal si deg et par ting om språk. Som barn ble jeg lurt med til Norge på ferie.. en ferie som nå har vart i 20 år. (Men det er vel egentlig en helt annen historie!) Norsk var da altså mitt tredje språk som jeg lærte i løpet av mitt korte liv.

Det var relativt fjernt for meg å lære om fylker når jeg ikke engang visste hva et fylke var. Jeg var 9 år og ny i Norge. De første månedene gikk jeg stille i dørene, overhørte samtaler og lagde mentale notater. Plukket opp noen ord her og der, la de i arkivet. I min første geografi-time ble det skrevet "Østfold" på tavla. Jeg førte dette like godt opp på forsiden av kladdeboka mi med en gang - i god tro om at det var navnet på faget.

Det muntlige norske språket er ikke det enkleste å henge seg på. Mange ord ligner på hverandre, noen blir sagt kun i forbindelse med andre ord, hver dialekt har sin lille særegne vri. På hytta på Hvaler lekte vi søskenbarna mye sammen om sommeren. Det var et lite paradis, et stort stykke land ved havet, med skog og hager fylt med bær og frukttrær.

Dagene gikk med til bading, fotball, spikking på verkstedet til bestefar og å spise rips og bringebær. "Skal vi plukke bær??" spurte kusina mi. "Okei, da" sa jeg. "Hvor skal dere?" spurte mamma. "Vi skal plukke bær!" svarte de.

Da er det vel ikke rart at da bestemor spurte meg hva vi hadde gjort idag svarte jeg stolt "Vi har plukket plukkebær!" Preposisjoner var et kapittel for seg selv, og det ble mye fnising og klapp på hodet når jeg først tørte å tale. På stupebrettet ropte jeg til de som ventet bak meg "Jeg tør ikke stupe altså, jeg kan jo se gulvet!"

Stolt leverte jeg min første gloseprøve med alle Aer og Oer streket over som Åer og Øer. Det var jo litt stas å pynte bokstavene med ny drakt. En strek her, en sirkel der. Dette var jo moro! Jeg følte jeg hadde virkelig scora og at jeg viste hvor observant jeg var som utlending. Det var en stor skuffelse å bli fortalt at æ, ø, å var kun for visse anledninger.

20 år senere og jeg føler meg mer norsk enn noe annet. Men jeg innrømmer at det fortsatt er ord jeg ikke får helt til.

Hver gang jeg sier "Engelsviken" er det noen som retter på meg, "Åja, du mener Engelsviken?"

"Ja, jeg gjør vel det da." svarer jeg.

hits