april 2016

Angst på en lørdag



Så tok meg en tur på byen i går da. Var på Angst. Bra navn på et utested, for det er liksom den følelsen som slår meg sterkest når jeg må pløye meg gjennom en svett, alkoholisert folkemengde hver gang jeg må på toalettet som er plassert innerst i lokalet. Jeg har jo egentlig sluttet å gå på byen, orker liksom ikke folk, ser så mange av de hver dag på jobb, vil helst bare være alene i senga med Macbooken på fritiden min.

Vi satt ute, venninna mi og jeg. Det er hyggelig i ca. ti minutter før det kommer to kjekkaser og dumper ned i de ledige stolene ved bordet vårt. Jeg er en høflig, konfliktsky people-pleaser, så kunne selvsagt ikke si annet enn "Jada, de stolene er kjempeledige!" Han ene er jævlig pen, men jeg tror jeg har blitt så klok med alderen, at jeg vet altfor godt allerede at sånne pene gutter må man holde seg langt unna. Vi prater litt tull, jeg viser han pene de nye blå rulleskøytene mine (på et bilde såklart, går ikke på byen med rullerskøyter) og han går inn på Instagramen min og begynner å følge seg selv. Sjarmerende, jeg vet.

Han andre, kameraten til han pene, forteller meg at han er skuespiller, og jeg bare,"Jeg er servitør på Hotell Cæsar, vet du!" så følte han sikkert at vi bondet på et helt nytt nivå. Jeg er ganske flink til å få folk til å tro at vi har en connection, er egentlig derfor jeg måtte slette Tinder til slutt, alle jeg møtte på trodde vi var sjelevenner og det ble litt slitsomt i lengden. 

Etter en halvtime med samtaler der ingen hører hva noen sier, så bestemmer de seg for å gå videre. Like greit, tror de skjønte at det ikke hadde blitt noe på dem allikevel. Jeg puster lettet ut og tar en slurk av ølen min. Vi får vel ikke åpna kjeften for å starte en ny samtale om livets utfordringer engang, før et nytt radarpar kommer og setter seg ved bordet vårt. 

De er polske, får ikke med meg navna, han ene snakka så ræva engelsk og jeg var vel ikke interessert nok til å be han gjenta seg. Det eneste han greide å si til meg var "It saaacks, it saaaacks, my english, it saaaacks." Og jeg bare, "Yes, your English sucks." Jeg var ikke spesielt grei mot noen av de, han ene sa jeg måtte smile mer fordi jeg hadde så vakkert smil, og sånt gjør meg bare så forbanna. Jeg smiler aldri på kommando.

Men de ble sittende og tok ingen hint, uansett hvor mye vi himlet med øya, så vi bare prøvde å fortsette jentekvelden vår så godt vi kunne, selv med to kule sidekicks, han ene med dårlig ånde og han andre med en rumpetaske (!) fylt til randen med polske Marlboro Lights, ved vår side.

Rart med det, polakkene synes tydeligvis at vi var drithyggelige, sikkert på grunn av språkbarrieren, for de ble sittende hele. jævla. kvelden. Det toppet seg da Rumpetask dro meg i armen og bare "Let's dance! Come aaaaaan!" Jeg var ikke spesielt gira på å danse med han. Etter å ha takket nei til dansen på ti forskjellige måter velger jeg heller å mingle litt med alle de fulle, fremmede folka på dansegulvet på vei til do. Det er klamt og ølen skvalper ut litt etter litt, men det er 100 ganger bedre enn å danse med en fremmed mann som gnir tissen sin mot låret ditt, mens han vever de seige fingrene mellom dine, liksom.

Når vi endelig reiser oss for å gå spør han om vi skal kline (!) og jeg bare Nei, nå må du gi deg.

Så dro jeg hjem alene.

 

 

Tom for tegning



Helt om dagen, helt om føkkings natten.

Seriøst, å skulle realisere seg selv kreativt på siden, samtidig som man har en stabil inntekt på en kontorjobb som forhåpentligvis vil overbevise banken til å gi deg et boliglån en vakker dag, er ikke en dans på roser. Men sånn har det nå blitt. Jeg har to 100% stillinger, jeg! Disse forbanna ambisjonene, altså.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde så store planer for meg selv. Flytt ut til skogen, finn deg en snill mann og lev av hjemmedyrkede poteter og gulrøtter, liksom, mens resten av verden sliter seg gamle og stapper lommene fulle av pensjonspoeng i det store, travle bylivet, der man forurenser vår lille klode, ett kaffelatte pappkrus med plastlokk av gangen.

Jeg blir ofte litt sliten av bylivet. Synes alt går for fort, men likevel for sakte. Ukene spinner forbi, først er det mandag - og poff! så var det søren meg fredag igjen. Jeg bodde jo tre år på bygda, så det er ganske ironisk at jeg nå sitter her og bare drømmer om en hverdag uten e-post og kollektivtrafikk der alle sitter med knekk i nakken, mens de drukner i det virtuelle, selvopptatte 4G-universet. 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje minne dere på at jeg er her, selv om det i perioder er langt mellom blogginnleggene. Denne vinteren har jeg vært produktiv på de kalde vinterkveldene. Jeg skal faktisk være med å gi ut en bok straks! Mange sene, søvnløse kvelder med hardt arbeid blir snart levert i mine hender i bokform. Det er ganske sykt. Og veldig, veldig spennende. (Mer om det senere.)

Poenget var bare at selv om jeg har masse tanker og skriver de ned, så er jeg litt tom for tegninger akkurat nå.

Men jeg kommer plutselig tilbake. Og da med litt fornyet tegne-energi. Peace out.

hits