hits

april 2016

Angst p en lrdag



S tok meg en tur p byen i gr da. Var p Angst. Bra navn p et utested, for det er liksom den flelsen som slr meg sterkest nr jeg m plye meg gjennom en svett, alkoholisert folkemengde hver gang jeg m p toalettet som er plassert innerst i lokalet. Jeg har jo egentlig sluttet g p byen, orker liksom ikke folk, ser s mange av de hver dag p jobb, vil helst bare vre alene i senga med Macbooken p fritiden min.

Vi satt ute, venninna mi og jeg. Det er hyggelig i ca. ti minutter fr det kommer to kjekkaser og dumper ned i de ledige stolene ved bordet vrt. Jeg er en hflig, konfliktsky people-pleaser, s kunne selvsagt ikke si annet enn "Jada, de stolene er kjempeledige!" Han ene er jvlig pen, men jeg tror jeg har blitt s klok med alderen, at jeg vet altfor godt allerede at snne pene gutter m man holde seg langt unna. Vi prater litt tull, jeg viser han pene de nye bl rulleskytene mine (p et bilde sklart, gr ikke p byen med rullerskyter) og han gr inn p Instagramen min og begynner flge seg selv. Sjarmerende, jeg vet.

Han andre, kameraten til han pene, forteller meg at han er skuespiller, og jeg bare,"Jeg er servitr p Hotell Csar, vet du!" s flte han sikkert at vi bondet p et helt nytt niv. Jeg er ganske flink til f folk til tro at vi har en connection, er egentlig derfor jeg mtte slette Tinder til slutt, alle jeg mtte p trodde vi var sjelevenner og det ble litt slitsomt i lengden. 

Etter en halvtime med samtaler der ingen hrer hva noen sier, s bestemmer de seg for g videre. Like greit, tror de skjnte at det ikke hadde blitt noe p dem allikevel. Jeg puster lettet ut og tar en slurk av len min. Vi fr vel ikke pna kjeften for starte en ny samtale om livets utfordringer engang, fr et nytt radarpar kommer og setter seg ved bordet vrt. 

De er polske, fr ikke med meg navna, han ene snakka s rva engelsk og jeg var vel ikke interessert nok til be han gjenta seg. Det eneste han greide si til meg var "It saaacks, it saaaacks, my english, it saaaacks." Og jeg bare, "Yes, your English sucks." Jeg var ikke spesielt grei mot noen av de, han ene sa jeg mtte smile mer fordi jeg hadde s vakkert smil, og snt gjr meg bare s forbanna. Jeg smiler aldri p kommando.

Men de ble sittende og tok ingen hint, uansett hvor mye vi himlet med ya, s vi bare prvde fortsette jentekvelden vr s godt vi kunne, selv med to kule sidekicks, han ene med drlig nde og han andre med en rumpetaske (!) fylt til randen med polske Marlboro Lights, ved vr side.

Rart med det, polakkene synes tydeligvis at vi var drithyggelige, sikkert p grunn av sprkbarrieren, for de ble sittende hele. jvla. kvelden. Det toppet seg da Rumpetask dro meg i armen og bare "Let's dance! Come aaaaaan!" Jeg var ikke spesielt gira p danse med han. Etter ha takket nei til dansen p ti forskjellige mter velger jeg heller mingle litt med alle de fulle, fremmede folka p dansegulvet p vei til do. Det er klamt og len skvalper ut litt etter litt, men det er 100 ganger bedre enn danse med en fremmed mann som gnir tissen sin mot lret ditt, mens han vever de seige fingrene mellom dine, liksom.

Nr vi endelig reiser oss for g spr han om vi skal kline (!) og jeg bare Nei, n m du gi deg.

S dro jeg hjem alene.

 

 

Tom for tegning



Helt om dagen, helt om fkkings natten.

Serist, skulle realisere seg selv kreativt p siden, samtidig som man har en stabil inntekt p en kontorjobb som forhpentligvis vil overbevise banken til gi deg et boligln en vakker dag, er ikke en dans p roser. Men snn har det n blitt. Jeg har to 100% stillinger, jeg! Disse forbanna ambisjonene, alts.

Noen ganger skulle jeg nske at jeg ikke hadde s store planer for meg selv. Flytt ut til skogen, finn deg en snill mann og lev av hjemmedyrkede poteter og gulrtter, liksom, mens resten av verden sliter seg gamle og stapper lommene fulle av pensjonspoeng i det store, travle bylivet, der man forurenser vr lille klode, ett kaffelatte pappkrus med plastlokk av gangen.

Jeg blir ofte litt sliten av bylivet. Synes alt gr for fort, men likevel for sakte. Ukene spinner forbi, frst er det mandag - og poff! s var det sren meg fredag igjen. Jeg bodde jo tre r p bygda, s det er ganske ironisk at jeg n sitter her og bare drmmer om en hverdag uten e-post og kollektivtrafikk der alle sitter med knekk i nakken, mens de drukner i det virtuelle, selvopptatte 4G-universet. 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje minne dere p at jeg er her, selv om det i perioder er langt mellom blogginnleggene. Denne vinteren har jeg vrt produktiv p de kalde vinterkveldene. Jeg skal faktisk vre med gi ut en bok straks! Mange sene, svnlse kvelder med hardt arbeid blir snart levert i mine hender i bokform. Det er ganske sykt. Og veldig, veldig spennende. (Mer om det senere.)

Poenget var bare at selv om jeg har masse tanker og skriver de ned, s er jeg litt tom for tegninger akkurat n.

Men jeg kommer plutselig tilbake. Og da med litt fornyet tegne-energi. Peace out.