mai 2015

Perks med en tegneblogg

Altså, først: 



Endelig noen fordeler rosabloggerne aldri vil ha over sånne som meg (tegnebloggeren, vet du). 

Jeg kan bli høyere når jeg føler for det. 




Og tynnere...




 Og få meg masse tatoveringer jeg aldri vil angre på.

  

Ri på en enhjørning til jobb hver dag.






 Bli verdensmester i hva som helst uten å øve noe særlig.




 Hva mer kan jeg gjøre som en vanlig "toppblogger" ikke kan, tro? Legg igjen en kommentar.

Jeg tegner de beste forslagene!

 

 

5 i Oslo

Etter 3 år på bygda var det å flytte tilbake til Oslo igjen en liten fest i seg selv. Tenk å kunne velge fra flere enn 2 restauranter, 1 bar og 3 kaféer! Her har du en slags anmeldelse fra de stedene det hender jeg bruker fredagskvelden på. Rekkefølgen er helt tilfeldig. Jeg er heller ikke sponset på noen som helst måte. Drikk med måte, folkens, det fins tross alt en dag i morgen. 

God helg!

 


 

1. Torggata Botaniske

Adresse: Torggata 17B, 0183 Oslo

Her kan du drikke skummelt-gode cocktails i jungelen og føle deg frem i mørket til toalettet. Som å juice med en dæsj sprit oppi.



 

 

2. Angst

Adresse: Torggata 11, 0181 Oslo

  Hipster hangout. Kul kunst på veggen. Mye skjegg. Blomster i taket. Hippe DJs.




 

3. Kniven

Adresse: Bernt Ankers gate 5, 0183 Oslo

Som å ramle inn i en Nemi-stripe. For de som setter pris på det. Jeg har forsåvidt bare ramlet inn her en gang, sånn for nostalgiens skyld. (Har en mørk ungdomstid som wannabe rockchick, skjønner du)






 4. Syng

Adresse: Nedre gate 7, inngang fra Akerselva

Nesten litt redd for å dra hit etter å ha drukket noe som helst. Seriøst, dørvaktene går rundt og kaster ut alle som ser ut til å ha det litt gøy/har litt promille. Men havner ofte her uten at jeg helt kan forklare hvorfor, så det er nok fordi det egentlig er ganske hyggelig her allikevel.

 

 

5. Champagneria

Adresse: Frognerveien 2, 0257 Oslo

Masse bobler (duh) og digg mat. Hvis du er lei av IPA og skjeggete menn på løkka, så drar du hit.





 

Utradisjonell



Gratulerer med dagen, folkens! Må si jeg er litt misunnelig på alle dere som har superfine bunader å ha på i dag. Familien min var dessverre aldri opptatt av slike tradisjoner, så her må jeg improvisere litt (kjører bare den lille sorte, den slår aldri feil). Og når vi først er i gang med det utradisjonelle, slår roomien og jeg likegodt til med amerikanske pannekaker og alt som hører med til frokost. Håper dere får en fin dag. Krysser fingrene for sol. Hurra!

 

Den usminkede sannheten



Med andre ord, fint at dere kjører sminke-og-retusjeringsløse bilder, Det Nye. Det er et kult tiltak jeg kan støtte. Men jeg personlig føler meg fortsatt mer medgjørlig med en dæsj concealer og litt maskara. Vi kan ikke alle våkne opp og se ut som Jenny Skavlan, liksom.

 

Den nye folkesykdommen



Hei dere, vi har et problem. Eller, kanskje ikke alle har kommet seg så langt som det første steget- nemlig å erkjenne at man har et alvorlig problem, men jeg føler vi er mange nå og blir bare fler for hver dag som går. Jeg føler det er min plikt i samfunnet å ta opp slike vanskelige temaer som ingen andre tør snakke høyt om.

Men først, tilbakeblikk på en kveld på byen for noen uker tilbake.

Det var konsert, et såkalt "Hip Hop-event" faktisk, og nå som jeg bor i storbyen og ikke på bygda, så tenkte jeg at det ville være festlig å delta. Et par venninner og jeg dro ut etter noen glass hjemme, og ble skikkelig glade da vi fant ut at de hadde droppa garderoben, som betydde at vi måtte slepe rundt på vinterjakkene våre på dansegulvet hele kvelden. Bare dét var en skikkelig pangstart på kvelden, må jeg si!


Vi presset oss frem gjennom et hav som bestod av 50/50 mennesker og boblejakker. Det var trangt, men plutselig var vi helt foran- og det var jo ganske ålreit. Gutta kom på scenen og starta showet. Men jeg så jo nesten ingenting, fordi det var en VEGG med snapchats som blokkerte utsikten.

Det så circa sånn ut:


Det var da det slo meg hvordan ting har forandret siden første gang jeg var på denne typen konsert (Eminem, Oslo Spektrum, 2001- hvis du lurte.)

Mine tanker går til alle de stakkars uskyldige, edrue snapchatvennene til disse menneskene, som på ingen måte har bedt om å få en 15 sekunders drittsnutt med trommehinneknasende volum og null kontekst bankende inn på mobilskjermen klokka 2:13 en tidlig søndag morgen. Men fordi jeg påpeker dette betyr det på ingen måte at jeg er bedre selv!

I det siste har jeg tatt meg selv i å gripe etter telefonen hver gang jeg gjør noe som føles minneverdig... og det er ganske kjipt å innrømme. Det er ikke noe jeg er stolt av. Hva skjedde meg å leve i øyeblikket liksom, uten å ta et bilde og dele det med noen andre enn deg selv?

Her har du en burger du ikke får spise eller lukte i virkeligheten:



Eller hva med denne fabelaktige tidstyven, her er 7 snikskrytesekunder av ditt liv du aldri får tilbake, kompis!


En til. Dette vil virkelig berike livet ditt. Jeg lover.



Neida!

Men jeg tar det opp fordi jeg er klar over situasjonen og føler det er rom for forbedring. Jeg føler det er en sykdom som kan sikkert kureres med litt soulsearching. Skulle man hatt en mental sjekkliste før man trykket send? Still deg selv noen kritiske spørsmål før du sender dritten din til snap-publikumet.

-Er dette egentlig morsomt for noen andre enn meg selv?

-Hadde jeg blitt glad hvis jeg fikk denne snappen?

-Kan jeg stå for dette når jeg våkner i morgen og ikke husker hva jeg sendte?

-Kan denne My Storyen sees av både Tante Gro, den 7 år gamle kusina og den nye crushen uten at noen blir skikkelig skremt?


Jeg har også utviklet denne tabellen som en slags retningslinje.


Og hvis du tror du kan imponere meg med snaps fra det überspennende livet ditt så bevis det:




 

hits