juni 2013

Liten og uallvitende

 

Vi blir født som blanke ark og de første leveårene er det naturlig at man lar nysgjerrigheten ta overhånd. Det tar tid å få oversikt over verden vi har kommet til og det er mange spørsmål som skal besvares. Når du ikke vet bedre må du velge å stole på hva som blir presentert, uansett hvor rart det høres ut... og spesielt hvis det kommer fra en som er eldre enn deg selv.

Da jeg flyttet til Norge ble jeg fort bestis med min jevnaldrende kusine Ida. Hun tok på seg rollen som veiviser i dette fremmede landet og introduserte meg for mange norske selvfølgeligheter.

 

 

Andre ting som jeg hadde vanskelig for å ta innover meg...

 

 

Også er det hele julenisse-opplegget da. (Håper ikke noen der ute fikk seg et skikkelig sjokk nå, forresten) Jeg kan ikke påstå at jeg noen gang hadde stor tro på at han fantes, men det var en jul jeg var på kanten til å bli overbevist. Det var julemorgen og jeg hadde hengt en strømpe foran peisen kvelden i forveien.

 

 

Foreldrene mine hadde kanskje kommet unna med det, hadde de bare ikke vært så forbanna overentusiastiske da vi begynte å diskutere strømpa med gavene i, og hvordan de hadde havnet der i løpet av natten.

 

 

Ok, jeg innså da at jeg enten hadde dårlig hørsel eller et unaturlig godt sovehjerte og bestemte meg dermed for å pakke ut innholdet i strømpa.

 

 

Men så kom jeg til den siste pakken i bunnen av strømpa. Jeg strakk armen nedi og dro ut en firkantet eske...

 

 

"En Ikea-kopp til meg? Her må det være noe feil...Kanskje nissen har surra litt?", tenkte jeg.

 

 

..og det var i dette øyeblikket jeg og mitt observante blikk for detaljer sluttet å tro på alt jeg ble fortalt - selv av godt voksne folk som burde vite bedre.

hits