juni 2015

Mitt (hypotetiske) utdrikningslag



Utdrikningslag er jo et merkelig fenomen. Nå som vi er i sommermånedene, går det ikke mange helger uten at jeg får øye på en kommende brud med sine beste venner (og noen random kollegaer og, sikkert) på slep.

Rebusløp. Bli kledd ut som en dust. Spørrekonkurranser som gjør at man må snakke foran mange folk alene. Stolleken. Gjettekonkurranser hvor man må ha psyko-hukommelse hvis man skal huske hver eneste lille anekdote med hver av sine 18 venninner, for så å gjette hvem som har laget den personlige gaven som skal minne om denne lille anekdoten. Jeg tenker at det er da det virkelig kommer frem hvem som er ens ekte venner.

Her er en liten pekepinn til dere der ute, hvis dere skulle plutselig finne dere i en situasjon hvor jeg måtte drikkes ut snarest.

Ja takk: Tusenfryd, gjerne på en solskinnsdag i juli, etterfulgt av en hagefest med masse prosecco, margaritas og whiskey sours. Og mat. Masse god mat.

Nei takk: Hoppe ut av fly med en fallskjerm som får plass i en liten ryggsekk som eneste sikring til livet videre, etterfulgt av 50-spørsmålsquiz som innebærer masse historiske milepæler i form av årstall og konger med masse Xer og Ver etter navnet sitt.

Ja takk: En spontantur til New York med hotell booket i SoHo, spise på masse små, rare restauranter som rommer maks 15 personer av gangen, shopping i vintage-butikker. Kanskje en konsert med Eagles of Death Metal med backstage pass så jeg kan gå og ta en selfie på fanget til Josh Homme? Innafor.

Nei takk: Fjelltur hvor man må gå i 3 timer i oppoverbakke i 10 minus, gjerne uten forvarsel om kleskode, så derfor dukker jeg opp uvitende i gårsdagens antrekk som inkluderer 10 cm stilettohæl av det dyreste slaget, for så å knekke frem et ekkelt fruktfat som alle slurper og smatter i seg, etterfulgt av stafett hvor man må bytte på å løpe tur med et egg som balanserer på en spiseskje. For å toppe det hele må vi ligge i et lite telt, gjerne 5 og 5, og våkner på morgenen med morraånde i form av frostrøyk fordi det er snøstorm. Yay!

Jeg høres kanskje litt kjip ut, men nå har jeg levd med meg selv i mange nok år at jeg har sluttet å late som når jeg ikke liker noe som alle andre elsker. Kortspill. Brettspill. Selskapsleker. Smalltalk. Brune klær. Aldri vært noen fan, dessverre.

Det samme gjelder quiz. Selvfølgelig er det gøy når man vinner, men jeg føler meg alltid litt ekstra dum etter en quiz. Jeg er ikke velsignet med god hukommelse når det gjelder årstall - SORRY. Tall har aldri vært min sterke side. (Ord, derimot?)

Men aller først, så bør kanskje noen fri til meg. Bare en tanke...

IKKE ROSA

Det er fortsatt litt komisk for meg å bli definert som en blogger, nettopp fordi dette er et ekstremt ladet ord i vår tid. Nå om dagen går det sjelden en fest uten at en av mine venninner må introdusere bloggen i samme setning som meg. Det er litt sånn her:

Og jeg bare:







Og at folk kaster penger etter meg mens jeg blir sponset i "hue og ræva" av alle mulige firmaer...

Livet mitt som B-menneske


Som en blind, nyfødt fugleunge famler jeg i mørket mot den irriterende pipelyden som ikke tar slutt. Jeg gløtter bort på gjenstanden som ligger og maser og dirrer på nattbordet. En glødende skjerm med noe kluss på. Ikke et eneste ord mitt langsynte blikk greier å identifisere uten hjelp av kontaktlinser, men noe tilsier at det er visst på tide å stå opp.

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner utover dagen ettersom timene går. Prosessen med å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er avgjørende for at hjulene i mitt lille kroppsmaskineri settes i gang. En kruttsterk espresso er første steg. Den skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Det er også viktig å bestemme om det skal lages "god kaffe" eller "dårlig kaffe". Her i huset er vi litt snobbete når det gjelder kaffen, så det går mest i førstnevnte.


Noen dager duger også "dårlig kaffe" altså, det avhenger litt av hvor mye tid man har. Etter et kvarters koffeinnytelse er det bare å stille seg foran speilet for så å stirre på noen som ligner på meg. Men med det bleke trynet og det sorte lange håret er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til The Ring-jenta.


Heldigvis er det ingenting en dusj og litt kosmetikk ikke kan fikse. Her kan vi bare glemme #usminket-kampanjen fra Det Nye, altså... Bare så det er sagt. 

Men jeg tror ikke folk forstår hva det innebærer å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Det er utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og det innebærer mange små hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler. Som f.eks når telefonen ringer og vekker deg.


Å skaffe en hårføner er også essentielt, skal du lykkes som ubemerket B-menneske. Vått hår i 11-tiden er IKKE populært, så hvorfor ikke bare ha det som vane å alltid føne håret før man tråkker ut døra en sen formiddag? Vått hår signaliserer nemlig kropssvask som har funnet sted maks for 1 time siden, som igjen assosieres med latskap (med mindre du blir spottet med vått hår på vei ut av Elixia eller SATS, da gjelder ikke denne regelen- pluss at du får et disiplinspoeng for aktivitet før arbeid).


Hvis du møter på bekjente på vei ut en sen formiddag, er det lurt å ha forberedt et par hvite løgner på forhånd. Disse fungerer som regel, men hun husk å variér, slik at du ikke vekker mistanke. Hovedregelen er at du må gi inntrykk av å være godt inne i dagen din, og ha minst 1-2 aktiviteter bak deg.







Selv om mange B-mennesker føler seg ofte mislykket fordi de ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, jeg er flink til å gi meg selv en klapp på skulderen de dagene jeg virkelig utmerker meg. Det er tross alt ikke min feil at jeg ble født som nattugle, og ikke morgenfugl.



For alt er relativt, ikke sant?

Livet mitt er morsommere enn ditt



Det slo meg plutselig her en dag, at ifølge Instagram så lever alle vennene mine så fantastiske, interessante liv. De reiser til palmer og kritthvite strender, drikker fargerike cocktails med små papirparasoller i storbyer og klatrer snøkledde fjell med rosenrøde kinn og Fjellräven-sekker på ryggen. De drar på byen med alle de vakre vennene de har og danser under glitrende discokuler, smiler og ler, tar selfies på jentedoen med andenebb-lepper og tar hoppebilder i parken. De er disiplinerte og trener 6 dager i uken, året rundt. Og så leser de hardt til eksamen i ukesvis, for så å unne seg et stilig velfotografert måltid på den lokale sushibaren.

Et image skapes av å dele bilder fra livet sitt. Hæ, visste du ikke det? Mener du helt ærlig at du bare deler tilfeldige bilder fra hverdagen din, mens det ikke slår deg at livet ditt kan virke imponerende innholdsrikt, over gjennomsnittet interessant, sporty og kultivert? Og ikke minst SUNT?? Ok, greit. Men siden vi først er i gang, her er noen bilder fra en HELT VANLIG dag i min Instagram-feed, da.

Til frokost spiste jeg en skive hjemmelaget grovbrød (Mormors oppskrift, forresten) med mager leverpostei og et glass skummet melk.

#cleaneating #suntoggodt #sommerkroppen2015


...så tok jeg en entur på treningssenteret for å ta den daglige treningsøkten, tok bare 2 timer i dag, pleier å bruke 3, men jeg var litt støl. "Persa" på alle øvelser, da.

Fy faen, jeg er god. #nopain #nogain #fitforlife

Men da jeg var ferdig så hadde jeg så mye energi at jeg dro likegodt ut og gikk en lang tur (5 mil!) for å trekke litt frisk fjelluft og lagre noen gode minner av fjord og furuskog på minnebrikka (også på min egen minnebrikke, nemlig hjernen).

#utpåturaldrisur #norsk #friluftsliv #fitgirl #lovelife









I'm lovin' it

Det hender jeg drar og besøker venner fra gamle dager, folk jeg hang sammen med da jeg gikk på videregående. Folk som fant den store kjærligheten før de fylte 25. Som gjerne er gift, har 2-3 barn og voksent hus. Stasjonsvogn. Kanskje en hund eller en liten hamster som jogger forvirret rundt i hjulet sitt. Glinsende lyskroner i taket og helvetes inspirerende sitater på pynteputene i sofaen. Alt er skikkelig på stell. Så kommer jeg, da. Uten mann. Uten barn. Frilanseren. Bor i kollektiv. Eier ikke nåla i veggen. Har ikke katt engang, selv om jeg har sykt lyst på. "Det ordner seg for deg og, skal du se!" sier de. "Den rette finnes der ute, kommer når du minst venter det!" sier andre.

Men jeg bare:

Folk i forhold har en idé om at alle single er ulykkelige. At de mangler noen, sin bedre halvdel. Sjelesvennen. At alt vil ordne seg når de finner denne personen som skal fylle et kolossalt hull i livet til den single stakkaren. Herregud, for et ansvar denne uvitende, fremtidige livspartneren skal få dumpet i fanget, tenker jeg da. 

Men i motsetning til dette har jeg også møtt et annet menneskeslag. Single, desperate mennesker som stresser noe helt vannvittig med sin solostatus. Som må poengtere dette titt og ofte, helst helt på eget initiativ. Og med en unaturlig, nærmest hysterisk dose selvironi.



Eller:



Og:


Andre bruker singelstatusen som et taktisk sjekketriks.

Andre er bare ikke klare for skumle forpliktelser.



Men, så egentlig...



Eller?

hits