august 2015

Jeg, Superoptimisten



Ah, du deilige, etterlengtede sommer. Som vi har ventet på deg. Hver vintermorgen tenkte jeg på deg, da jeg mot min vilje sto opp i mørket og dro på jobb (i mørket), mens jeg hakket ulykkelige tenner og prøvde å tenke at vinteren egentlig ikke var så verst. Det var en mørk tid i mitt liv (bokstavelig talt). Men som vintre flest gjør, så tok den heldigvis slutt. Og med en diffus og litt udefinerbar vår i mellom, så var det plutselig juni.

Denne sommeren har jeg jobbet hver bidige dag, fra 9:00 til 17:00, innesperret på et kontor, limt foran en skjerm, og vet du hva? Det er HELT greit. Ingen ferie på meg, liksom. Men det er greit, sier jeg jo. Vet du hvorfor? Det er fordi jeg er så forbanna positiv. Jeg velger å se det positive i enhver situasjon og det gjør meg til Superoptimisten.

Været. Alle elsker å snakke om været. Ja, det plaska ned som bare det i går kveld. Asfalten som heller nedover i en slakk bakke utenfor soveromsvinduet mitt lignet en ivrig miniatyrelv, og lystrakten som flommet ut fra nærmeste gatelys kunne fortelle at det rett og slett bøtta ned. De fleste satt sikkert med en stor klump i halsen og tårer i øynene mens de oppdaterte Facebook-statusen sin atter en gang: "Et-eller-annet skikkelig surt om drittværet i Norge om sommeren". I mens satt jeg her og bare gledet meg vilt over dette. For jeg har nemlig....

Kollektivtransporten. Den ene dagen hvor det ikke regner, men luftfuktigheten minner litt om å gå rundt i et tyrkisk bad. En mann med armhuler i min nesehøyde insisterer på å presse seg langt inn i min intimsone på veien hjem fra jobb på 54-bussen. Vi står tett og det er bare så mange sekunder jeg greier å holde pusten før jeg må ta et nytt drag av den stramme, svetteinfesterte luften foran mitt ansikt.

Selvfølgelig er ikke dette en situasjon jeg ønsker å være i, men hva kan jeg gjøre? Stå der og måpe og synes synd på meg selv? Nei, jeg tar saken i egne hender. Jeg går så langt som å si at dette er min store sjans til å gjøre dagens gode gjerning!

Effektivitet. Det er mange av dere, kjære Facebookvenner, som har behov for å poste bilder av de deformerte tærne deres på en strand i Hellas, halvveis dyppet nedi et turkist badebasseng i LA eller med nye skinnsandaler på et-eller-annet brosteinbelagt fortau i Sør-Europa. Jeg skjønner at føttene dine har det fint på ferie. Selvfølgelig hadde jeg ikke takket nei til en uke på Manhattan hvor jeg kunne spradet rundt i 10 cm hæler, mens jeg supet i meg en iskald Frappucino og rocka nye solbriller med utslått hår.

Men mens føttene dine (og resten av kroppen din forhåpentligvis) er ute og soler seg, bruker penger og nyter livets glade dager, er mine føtter pakket pent inni et par røde Converse på et kontor i Oslo sentrum. Der er de med på å tjene penger til livets opphold, og bidrar til en god økonomi og stabilt døgnrytme til undertegnede. Og DET er undervurdert. Når helgen kommer er de også ekstra glade for å tre på seg noen stilettos og ta seg en øl på løkka.

Så, sommeren var vel kanskje ikke akkurat slik jeg hadde drømt om, barbeint med stekende sol, sommerflørter, bading, strandliv og ferie.

Men det er jo ikke verdens undergang. Det er alltid noe positivt hvis man leter litt.







 

hits