hits

september 2013

Stilsikker

Det trenger ikke g mer enn et par-tre r fr man kan se et bilde av seg selv og tenke "Dust! Hva var det jeg tenkte da jeg tok p meg dette antrekket?!" Nittitallet var en stor tid for slike yeblikk (jeg tror jeg kan tale for mange her). Mesteparten av barndomsrene mine foregikk da, og det kan familiealbumet vrt virkelig bekrefte.

Jeg husker sommerferien var alltid en kritisk periode for selvfornyelse. Feriene mine ble tilbrakt for det meste hos pappa i California, og nr skolestart nrmet seg begynte jeg planlegge mitt nye image for skoleret som var i ferd med starte i Norge. Blanke ark liksom. Den store entren etter ha vrt vekk i 2 mneder. Hvilken stil skulle jeg satse p denne sesongen?

Det ene ret, la oss si det var 1996, handlet alt om sggebukser og FILA-sko. Det var kun en modell som gjaldt og de kunne ikke vre annet enn de slvfarga. Jeg ser ogs at spile-bh begynte snike seg inn i garderoben, selv om behovet for den egentlig ikke var der riktig enn.

ret etter var rene det som fikk mest oppmerksomhet. Jeg oppdaget en butikk som solgte reringer i alle former og fasonger i USA. Det var da jeg bestemte meg.

Og jammen skjedde det ogs.

Det er kanskje undvendig legge til at denne stilen ble fort litt for slitsom opprettholde.

Det var ogs flere r jeg prvde gjre det g med hodeplagg en naturlig ting. Men det fltes vel aldri helt naturlig.

(Det gjr det fortsatt ikke.)

S var det fjortisperioden. Langt hr var ikke lenger s artig. Dette var det virkelige lavpunktet i mitt 90-talls moteslaveri. Jeg klipte ut et bilde av Drew Barrymore fra TOPP-skoledagboka mi og gikk til frisren. "SNN vil jeg ha det," sa jeg og pekte. Omtrent slik s jeg ut da jeg kom ut.

Som en pskekylling i motvind. Denne sveisen var forresten overraskende populr blant venninnegjengen ogs. Oppskriften var alts at du bleka/farget hret til det ble s sprtt og porst at den bare sugde til seg hrvoksen som en svamp. Foran skulle det helst ligge klistret mot hodebunnen, mens bakhodet fikk utagere, jo mer vannrett hret sto, jo bedre. Bare lukten av Ren og Klar flytende hrvoks den dag idag gir meg fortsatt gsehud. *Sukk*

Men det er mer enn bare klr og hr som kan avslre hvilket tir du hrer til. yenbryn f.eks. Da vi var 13 r, fant vi ut at barbere yenbrynene og tegne de opp tynne som spaghetti var egentlig ganske fint. Man s litt overrasket ut til alle tider.N til dags har jeg merket at 13-ringer liker den mer fyldige looken. Gjerne litt firkanta i midten, slik at man ser litt bekymret ut hele tiden.

Men alle trendene kommer og gr, r etter r, og det er vel bare et tidssprsml fr alle ser ned p de usedvanlig rart formede Jeffrey Campbell-skoa sine og olashortsene som dekker bare en kvart av rumpebolla og bare...

Tilbakeblikk p den bittelille tilvrelsen

Jada, du er ikke s stor n heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv n. Men jeg har faktisk vrt enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og mtte flytte rundt en del.

Jeg liker egentlig ikke bli eldre, og kvier meg litt for bikke over p den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange r gr og gleder seg til bli strre. N blir jeg s smigret hver gang noen spr meg om legitimasjon p Vinmonopolet.

Jeg husker det var utrolig stas fylle 10 r, da hadde man en to-sifret alder og greier. S var 13 artig, fordi da var man tenring. 15 var digg, for da flte man plutselig at det var helt uhrt bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting fr man ble 18 og legal.

Men p vei til 13, 14 og 18 m man ogs innom 6-rsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 r senere, kan jeg fortsatt huske hvordan jeg var og tenkte som et menneske som kun hadde levd i en hndfull r.

vre voksen virket s spennende og uoppnelig, s jeg prvde s godt jeg kunne tilvenne meg voksenegenskaper. Som f.eks det g med veske.

Problemet var bare at nr man verken har egne nkler, lommebok, leppestift eller andre voksenting mammaer har i veska, m man vre litt kreativ.

En annen ting jeg husker var litt kjipt, var nr voksne ikke orka forklare meg noe jeg lurte p.

Et stort mysterie som mtte oppklares raskt var hvordan man blir til. Jeg kan ikke huske nyaktig nr jeg forsto hva menn og kvinner gjorde for f barn, men jeg trodde lenge at navelen ikke spilte en helt ubetydelig rolle i fdselsprosessen...

Det som kanskje er rarest med leve er at man er seg selv hele tiden. Jeg s alltid for meg at det bli voksen var som en magisk tunnel, hvor du gr inn den ene enden, og vips! s er du voksen nr du kommer ut igjen. Snn er det jo ikke.

Man er jo den samme man var den dagen man begynte p skolen eller mistet sin frste tann. Herregud, hadde det vrt opp til meg s hadde jeg jo fortsatt lekt med Barbie! Men, det kan jeg jo ikke. Jeg er jo godt voksen.