september 2013

Stilsikker

 

Det trenger ikke gå mer enn et par-tre år før man kan se et bilde av seg selv og tenke "Dust! Hva var det jeg tenkte da jeg tok på meg dette antrekket?!" Nittitallet var en stor tid for slike øyeblikk (jeg tror jeg kan tale for mange her). Mesteparten av barndomsårene mine foregikk da, og det kan familiealbumet vårt virkelig bekrefte.

Jeg husker sommerferien var alltid en kritisk periode for selvfornyelse. Feriene mine ble tilbrakt for det meste hos pappa i California, og når skolestart nærmet seg begynte jeg å planlegge mitt nye image for skoleåret som var i ferd med å starte i Norge. Blanke ark liksom. Den store entréen etter å ha vært vekk i 2 måneder. Hvilken stil skulle jeg satse på denne sesongen?

Det ene året, la oss si det var 1996, handlet alt om sæggebukser og FILA-sko. Det var kun en modell som gjaldt og de kunne ikke være annet enn de sølvfarga. Jeg ser også at spile-bh begynte å snike seg inn i garderoben, selv om behovet for den egentlig ikke var der riktig ennå.

 

 

Året etter var ørene det som fikk mest oppmerksomhet. Jeg oppdaget en butikk som solgte øreringer i alle former og fasonger i USA. Det var da jeg bestemte meg.

 

 

Og jammen skjedde det også.

 

 

Det er kanskje unødvendig å legge til at denne stilen ble fort litt for slitsom å opprettholde.

Det var også flere år jeg prøvde å gjøre det å gå med hodeplagg en naturlig ting. Men det føltes vel aldri helt naturlig.

(Det gjør det fortsatt ikke.)

 

 

Så var det fjortisperioden. Langt hår var ikke lenger så artig. Dette var det virkelige lavpunktet  i mitt 90-talls moteslaveri. Jeg klipte ut et bilde av Drew Barrymore fra TOPP-skoledagboka mi og gikk til frisøren. "SÅNN vil jeg ha det," sa jeg og pekte. Omtrent slik så jeg ut da jeg kom ut.

 

 

Som en påskekylling i motvind. Denne sveisen var forresten overraskende populær blant venninnegjengen også. Oppskriften var altså at du bleka/farget håret til det ble så sprøtt og porøst at den bare sugde til seg hårvoksen som en svamp. Foran skulle det helst ligge klistret mot hodebunnen, mens bakhodet fikk utagere, jo mer vannrett håret sto, jo bedre. Bare lukten av Ren og Klar flytende hårvoks den dag idag gir meg fortsatt gåsehud. *Sukk*

 

 

Men det er mer enn bare klær og hår som kan avsløre hvilket tiår du hører til. Øyenbryn f.eks. Da vi var 13 år, fant vi ut at å barbere øyenbrynene og tegne de opp tynne som spaghetti var egentlig ganske fint. Man så litt overrasket ut til alle tider. Nå til dags har jeg merket at 13-åringer liker den mer fyldige looken. Gjerne litt firkanta i midten, slik at man ser litt bekymret ut hele tiden.

 

 

Men alle trendene kommer og går, år etter år, og det er vel bare et tidsspørsmål før alle ser ned på de usedvanlig rart formede Jeffrey Campbell-skoa sine og olashortsene som dekker bare en kvart av rumpebolla og bare...

 

 

Tilbakeblikk på den bittelille tilværelsen

Jada, du er ikke så stor nå heller du, haha (!), tenker de som kjenner meg i det virkelige liv nå. Men jeg har faktisk vært enda mindre enn jeg er idag, og det er det jeg vil reflektere litt over her. Jeg tror jeg hadde en ganske ok barndom, selv om jeg er skilsmissebarn og måtte flytte rundt en del.

Jeg liker egentlig ikke å bli eldre, og kvier meg litt for å bikke over på den andre siden av 30-tallet. Det er rart hvordan man i mange år går og gleder seg til å bli større. Nå blir jeg så smigret hver gang noen spør meg om legitimasjon på Vinmonopolet.

 

 

Jeg husker det var utrolig stas å fylle 10 år, da hadde man en to-sifret alder og greier. Så var 13 artig, fordi da var man tenåring. 15 var digg, for da følte man plutselig at det var helt uhørt å bli kalt fjortis. Med 16 kom mopedlappen, og 17 var bare litt kjedelig venting før man ble 18 og legal.

Men på vei til 13, 14 og 18 må man også innom 6-årsalderen. Det morsomme med det er at vel 20 år senere, kan jeg fortsatt huske hvordan jeg var og tenkte som et menneske som kun hadde levd i en håndfull år.

Å være voksen virket så spennende og uoppnåelig, så jeg prøvde så godt jeg kunne å tilvenne meg voksenegenskaper. Som f.eks det å gå med veske.

 

 

Problemet var bare at når man verken har egne nøkler, lommebok, leppestift eller andre voksenting mammaer har i veska, må man være litt kreativ.

 

 

En annen ting jeg husker var litt kjipt, var når voksne ikke orka å forklare meg noe jeg lurte på.

 

 

Et stort mysterie som måtte oppklares raskt var hvordan man blir til. Jeg kan ikke huske nøyaktig når jeg forsto hva menn og kvinner gjorde for å få barn, men jeg trodde lenge at navelen ikke spilte en helt ubetydelig rolle i fødselsprosessen...

 

 

Det som kanskje er rarest med å leve er at man er seg selv hele tiden. Jeg så alltid for meg at det å bli voksen var som en magisk tunnel, hvor du går inn den ene enden, og vips! så er du voksen når du kommer ut igjen. Sånn er det jo ikke.

Man er jo den samme man var den dagen man begynte på skolen eller mistet sin første tann. Herregud, hadde det vært opp til meg så hadde jeg jo fortsatt lekt med Barbie! Men, det kan jeg jo ikke. Jeg er jo godt voksen.

 

hits