hits

oktober 2014

Min frste charterferie

For mange er charter et familirt ord. Noen av dere har kanskje vokst opp med foreldre som mislikte kulde og mrke like sterkt som besteforeldrene mine, som i mange r flyktet til Lanzarote i seks uker fr julesesongen kom og tok Norge med storm. Gran Canaria. Fuerteventura. Mallorca. Siden jeg aldri har vrt der, s har jeg et veldig abstrakt forhold til disse stedene. Jeg vet bare det jeg har sett p TV og lest om i bker. Jeg har blitt fortalt at p en chartertur er det visstnok:

1) Harry. 2) Billig. 3) Masse fulle nordmenn.

For et par r siden fant samboeren og jeg ut at vi ikke orka tanken p feire jul p Sunnmre. Det var november, utenfor regnet det som det ikke var noen dag i morgen. Det blste s mye at strmmen gikk og alle trrne i skogen knakk og internetten ikke funka p flere dager. Uutholdelig med andre ord!

Vi klikket litt rundt p nettet og bestemte at julen skulle tilbringes i Cancun, Mexico. Etter 10 timer p nattbussen til Gardermoen (oh, the joy of living in the middle of nowhere!) var vi spente og glade da vi satt og ventet p at gaten skulle pne og slippe oss inn i flyet som skulle frakte oss til paradiset.

Det frste jeg la merke til var et ektepar som stod foran oss i ken. De s cirka slik ut. Helt serist!



Samboeren og jeg s p hverandre med lure, brede smil, men vi sa ingenting. (Istedet sendte vi en snap til alle bekjente, s de kunne gjre sin egen bedmmelse av radarparet med matchende Marius-gensere og Fjellrvensekker.)

Du skjnner det at nr du skal p chartertur er det en ting du m gjre. Nr du pakker kofferten m du huske pakke bikini/badeshorts, solkrem, sandaler, solbriller og hatt. Det du m legge igjen hjemme derimot er fordommer. Jepp, bare legg de i skuffen til senere bruk, for her gjelder det virkelig ha et pent og ukritisk sinn hvis man vil nyte ferien til det maksimale!

P flyet satt vi ved siden av et hyggelig ektepar i 40-rene. Vi var jo nrmest limt ved hofta de neste 11 timene, s en dyp og utfyllende "bli-kjent-samtale" var ikke til unng. Mannen fortalte meg at han var ufretrygdet og var en skalt "naver". Jeg stusset, for han s jo rimelig frisk og rask ut, der han satt med pilsen i den ene hnda og en knsj ny iPhone i den andre. Han skrt av at de var p sydenreise minst 6 ganger i ret... P Nav sin regning, hah! For en heldiggris.

Som p en organisert skoletur ble vi mtt av smrblide svenske turguider som gjetet oss inn i riktig buss p Cancun flyplass. Vi sa farvel til vre nye, priviligerte venner fr vi steg ombord den klamme bussen.

Den flgende morgenen vknet vi til svaiende palmer i vinduskarmen. En gle viste vei til stranda, der vi tok noen Margaritas servert i myke, rillete plastkrus. Livet er jammen ikke s verst, tenkte jeg da.

Like bortenfor plasket to blondiner i badebassenget og prvde ta bilder til det jeg antok var et blogginnlegg. Men det var ikke s lett. Man har jo bare 10 sekunder p lpe fra selvutlserknappen (uten skli i svingen) og se helt avslappet (og litt sexy) ut i bassenget. Jeg vurderte tilby min assistanse, men synes underholdningen var for god, s jeg lot heller vre.

 



Senere den kvelden oppdaget vi at de to sympatiske blondinene med de hye rstene og korte skjrtene som er en strrelse eller to for sm, bodde p naborommet p hotellet. Kult, tenkte jeg, jeg har alltid lurt p hvordan det er bo p Paradise Hotel!

Hotellsonen er der det skjer, et lite stykke Norge midt i det karibiske hav. Her kan du omgi deg med det du savner mest i Norge i desember- pudderhvite strender, turkise vann og masse billig mat og alkohol. Alt dette uten mtte ta stilling til skumle, uforutsigbare utlendinger som kanskje til og med vil rane deg hvis de fr muligheten til det.

Hvorfor sette livet i fare ved sette seg p en buss full av spansktalende innfdte for oppleve de flotte pyramidene i Chichen Itza, nr du heller kan benke deg med 38 andre hyggelige skandinavere og bli navigert gjennom hele opplevelsen i trygge omgivelser av en blid svenske som har lest seg grundig opp p maya-indianerne og aztekerne?

Ferien kom naturligvis til en ende, slik de fleste ting i livet gjr. Vi pakket den bittelille sombreroen vi hadde kjpt til katten, samt en del andre meksikanske effekter, som vevde tepper og sm skjelettmennesker, i koffertene vre. P hotellets parkeringsplass ventet vi p den lysebl bussen. Der mtte vi p noen kjente fjes fra flyturen nedover. De smilte og bablet i vei om alle de eksotiske ekspedisjonene de hadde vrt p. Turer i jungler, bading i underjordiske huler, kajakkpadling i smale elver og nasjonalparker- alt i regi av den joviale Star Tour-gjengen. "Vi har ikke engang vrt utenfor hotellsonen p egenhnd, Star Tour har s bra srvis alts!" skrt den skrukkete, kopperbrune damen fra Sarpsborg hylytt til sidemann, idet hun stumpet sigaretten og klatret ombord p bussen.

P flyet hjemover traff vi p naverne, de hadde ikke vrt like heldige som oss. De bodde nemlig p sitt eget Paradise Hotel i den andre enden av hotellsonen, men mot sin vilje. "De spilte musikk hver eneste kveld! Vi fikk ikke engang sett p Hotell Csar i fred p laptopen!" sukket mannen oppgitt, mens han tastet seg gjennom et niv p Candy Crush Saga og bestilte seg en gratis pils fra flyvertinnen. Jeg ristet p hodet, det er jo helt forkastelig at noen vil spille hy musikk og danse p et hotellrom i Mexico! De skulle holdt seg hjemme de, de hensynslse beistene. Makan til egoister skal man lete lenge etter! Naveren nikket samtykkende. Han var s enig.

Det var godt komme hjem, med gldende tn, en masse gode minner og et par ekstra guacamole-kilo p hoftene.

Og de hadde jo rett.

Det var harry, det var billig og det var fullt av nordmenn.