oktober 2016

Sad but true



Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de små tingene. Er det en tanke som slår meg hver eneste kveld når jeg legger meg, så er det det at sengen min er høyt oppe på lista over favoritter i livet. Sad, but true. God mandag!

Føkk boligmarkedet



Etter å ha tenkt på at jeg sikkert burde prøve å komme meg inn på boligmarkedet de siste syv årene, har jeg endelig fått den gyldne gullbilletten, også kalt Finansieringsbevis, inn til dette hellige paradiset alle snakker så varmt om. Måtte bare utlevere alt av økonomiske hemmeligheter, næringsoppgaver og grumsete pengeinformasjon til banken før jeg fikk klarsignalet om at jeg kunne begynne å se etter leilighet. Hurra!

Jeg begynte først å fantasere om et lite 2-roms krypinn for meg selv, der jeg kunne tilbringe noen minneverdige år av min frie trettiårstilværelse, før en eventuell mann/hund/katt ramler inn i mitt liv og snur alt på hodet. Men ja, to rom burde jeg jo ha. Kanskje en liten balkong også? Ser på bildene at det er mange små, søte balkonger med oppdekte bord som inneholder både croissanter og nytrukket kaffe, fotografert med den videste vinkelen du kan tenke deg. Dette så lovende ut, jeg elsker jo å drikke kaffe på balkonger.

Og spise croissant.

Så begynte jeg å gå på visninger. Det har aldri slått meg før nå, men det å gå på visning er som å ha en ekstra deltidsjobb man ikke får betalt for. Man må hver dag sjekke finn.no og se om det er noe nytt, og så er utfordringen å faktisk huske å møte opp på visningen når den tid kommer.

Men, uff, så naiv jeg har vært i hele mitt liv. Det sies at timing er alt her i livet, og da har jeg muligens valgt det verste tidspunktet i historien for å kjøpe min første leilighet. Boligmarkedet har bokstavelig talt sprengt foran trynet på meg og jeg ser virkelig ikke hvordan jeg skal få presset meg inn i et marked som ikke ønsker meg LITT velkommen en gang. Jeg pleier å like en utfordring altså, men akkurat nå føler jeg litt maktløs og ubrukelig. Senk forventningene, sier de. Jada, svarer jeg, jeg prøver!

For det første må jeg si at jeg er mildt sagt sjokkert over antallet anstendige, voksne mennesker som kryper opp en bratt stige for å legge seg i "køyesengen" sin hver kveld, med maks 40 cm pusterom over ansiktet når de legger seg horisontalt. Dette må da true befolkningen på et vis, for med så mange voksne mennesker som sover i små køyesenger over sine bittesmå Ikea-kjøkken, så fatter jeg ikke hvordan noen i det hele tatt "får" seg noe?

Blir ikke barn av å bo på 17 kvadrat på løkka, for å si det sånn. Og er man singel blir det vel heller ikke spesielt stas med one night stands, der man må ligge side om side og holde hender, eventuelt tafse på hverandre i blinde, fordi alt annet blir vanskelig på grunn av plassmangel. Men noen folk skulle seriøst hatt en stjerne i boka for hvor mange funksjoner kreativiteten har fått trykka inn i et sovemøbel/skap/kommode/kontorplass/kjøkkenhjørne/bad. 



Man må også kunne forstå språket. Jeg leste om en "spennende 2-roms leilighet med sjarmerende løsninger" her om dagen. Det viste seg å være en gammel kebabsjappe som hadde blitt gjort om til en "leilighet". Tipper det er sykt sjarmerende å våkna klokken fire en søndag morgen fordi noen sultne og fulle mennesker står og hamrer på døra og lurer på hvorfor i all verden du har stengt så tidlig.

Denne uken har jeg vært spent tilskuer på tre budrunder. Alt gikk for ca. 700k over takst. Det er så motiverende for oss enslige førstegangskjøpere, altså. Så må man liksom gå i seg selv og virkelig finne ut hva man vil... Bo på 17 kvm innenfor ring 3 og punge ut over 3 mill., eller bo så langt ute at man mister kontakt med hele sivilisasjonen fordi det er et ork å ta banen i én og en halvtime én vei for å rekke den kaffeavtalen i byen klokken 18. 

Og jeg er fullt klar over at det ikke er en menneskerett å bosette seg i egen leilighet i Oslo sentrum, kjære deg som alltid påpeker dette i kommentarfeltet på en boligmarkedsartikkel på en nettavis.

Det hadde bare vært jævlig digg å fått muligheten.

It's complicated

Det er ikke mange land i verden som skriver like hyppig om været i sine største, nasjonale aviser som Norge. Sommerværet (les: solen og 20-plussgradene!) er som den ustabile typen/dama du aldri helt får taket på - uforutsigbar, dukker opp uanmeldt når du minst venter det og forteller deg heller aldri hvor lenge besøket varer. Du blir selvsagt veldig glad for besøket, men det tar alltid så brått slutt. Så blir du sittende der alene med lengtende tanker om den deilige tiden dere fikk sammen, med en rumlende sult som aldri blir helt mettet. Ah, den følelsen av å bare ønske seg litt til!

Vi har alle et komplisert forhold til den norske sommeren.

"Sommeren gjør et comeback - utrolig, men sant!" kunne jeg lese i VG-feeden for noen dager siden. De brukte den store fonten, du vet den de bruker når det er skikkelig viktige greier. 


Jeg husker godt hvor rar folk synes jeg var da jeg var på familiebesøk i Portugal i tenårene. Bestemor og bestefar hadde en bakgård med masse trær som ikke slapp inn noe særlig med solstråler, og når ingen kunne kjøre meg til byens badebasseng ble jeg på trass svært kreativ for å oppnå den lekre brunfargen som var så viktig for en fjorten år gammel jente. Brunfarge var tross alt levende bevis på en meget vellykket ferie i sydlige strøk, og kilden til status-poeng ved skolestart.

Solen har en mektig rolle i en nordmanns liv. Er det ikke nok av den, da særlig om vinteren, blir man litt deprimert. Kommer den uanmeldt, kaster man alt man har i hendene og nærmest løper ut døra for årets første (eller siste?) utepils, uavhengig av årstid og temperatur.

En selverklært livsnyter takker aldri nei til utepils i sola!

Får håpe sommeren kommer snart tilbake bare én gang til før den stikker for godt da, om så bare for én dag...

 

hits