hits

TV og Film

Unge lovende GIRLS



En av de store snakkisene det siste ret har vrt NRKs nye TV-serie, Unge lovende. Det er snne ting som gjr meg glad. Ekte mennesker, samtaler som jeg selv kunne hatt med mine venner, ingen anstrengte, kleine stirreseanser ut i lse luften, og minimalt med liksom-frigjort, gapskrattende nakenbading i ferskvann. Unge lovende fr det til virke s naturlig enkelt lage bra, troverdig TV - s hvorfor fins det ikke mer av det?

Kall meg en typisk jente av min generasjon. Ja, jeg innrmmer at jeg likte Sex og singelliv, mest fordi det fltes som den lille venninnegjengen som kunne holde meg med selskap, uansett nr p dgnet. Jeg hadde et nrt forhold til Venner for livet, men jeg tror det er den familire, nittitallsnostalgien som kicker inn mest nr jeg flipper innom en re-run p TV n. Jeg digga Dexter, Mad Men og American Horror Story (frste sesong er s klart best), og Six Feet Under, Weeds og Orange is the New Black... 

Og Girls.

Girls er litt elsk eller hat. Jeg forstr komplekset folk har med Lena Dunham, der hun velter sine usympatiske valker og spisse pupper s hemningslst og ugrasist over skjermen. Hun er ikke egentlig spesielt likandes som person, litt for egoistisk og lat til at man tr innrmme at man identifiserer seg med henne. Men likevel s nr det frem til mange. Og jeg tror, i hvert fall nr jeg snakker for meg selv, at mye av grunnen til at jeg liker Girls og Unge lovende, er at det handler om gutter og jenter i en bestemt aldersgruppe som har store ambisjoner om hva de vil her i livet. Du er kreativ, du er hardtarbeidende, du er unik og du skal ikke bare nye deg med et middelmdig yrke... du skal leve ut alle dine drmmer, for faen! 

Helt til du begynner skjnne tegninga.

Som barn trodde jeg virkelig p folk nr de sa at jeg kunne bli akkurat det jeg ville som voksen. Jeg tenkte at hvis jeg bare jobbet hardt nok for noe, s ville jeg greie det. En fin og naiv liten tanke, som for hvert r man lever, falmer og krymper bittelitte granne. For det kommer en tid, der du lrer  kjenne dine begrensninger, og det er ikke alltid s lett svelge den virkelighetspillen. Det at jeg er fdt med retningssans p lik linje med Christopher Colombus sin, for eksempel, har jeg lrt akseptere og leve med s godt jeg kan (og takk og pris for Google Maps p mobilen). 

Jeg husker godt hvor jvlig jeg synes mattetimene p ungdomskolen var, hvordan lreren pinte meg opp p tavla hver eneste time, for s latterliggjre meg foran klassen mens jeg vitset meg frem til et helt usannsynlig svar. Jeg forstr jo n at han sikkert bare ville lre meg at jeg burde gjre matteleksene mine. Men tall var aldri min greie, det beviste jeg heldigvis bde i norsk- og engelsktimene. N fr jeg betalt for skrive morsomme ting for diverse mediehus i landet.

Jeg har ogs en regnskapsfrer som redder livet mitt hver gang selvangivelsen skal leveres. Og det er jeg veldig fornyd med. (Takk, Grete, I lv u!)



Men det er ogs nr man har ndd en viss alder at man begynner forst at drmmen om leve 100% av kreativiteten, ikke er s realistisk alltid. Kanskje man m ha seg en litt uinteressant dagjobb for betale leia hver mned, eller kanskje man m takke ja til litt kjipe, streite oppdrag for ha mat p bordet. Man gjr det man m for leve.

Jeg kjente meg s godt igjen i Nenne (spoiler alert? jeg referer i hvert fall til en scene i Unge lovende!), der hun vrir seg med utlmodighet nr en serveringsjobb drar ut i morgentimene, mens hun helst vil hjem og skrive ferdig boken sin. Det kribler ofte i fingrene etter dra hjem til min lille hule, der jeg kan stenge alle folk ute og bare leve ut de sm, kreative idene mine som skribles raskt ned i en gul Moleskine. Men jeg minner meg selv ogs p en tid hvor jeg kun hadde det kreative, og det aldri f endene til mtes var heller ikke spesielt inspirerende i lengden, uansett hvor kult det hrtes ut i en "bli-kjent-samtale" p fest.



Tiden vi lever i krever litt for mye av unge, ambisise mennesker. Siden alt har blitt s tilgjengelig - bde av musikk, TV og lesestoff, s har vi kanskje ogs blitt litt for utlmodige? Vi trenger ikke lenger vente en uke p neste episode, vi kan bare trykke oss videre til neste med det samme. Vi trenger ikke lenger vente p kjrligheten - vi kan oppske den p Tinder og g p date samme kveld. Vi har rett og slett drlig tid med alt. Vi vil helst ikke vente p suksessen etter mange rs hardt arbeid, vi vil helst ha den N (mens man fortsatt er ung og lovende, selvsagt). Det at vi hele tiden blir pmint om alt det fantastiske andre oppnr daglig via sosiale medier gjr ikke saken noe srlig lettere leve med.



Det er n ting jeg bet meg spesielt merke i under et intervju med de tre hovedrollene i Unge lovende, nemlig det at de ble s skuffa da de skjnte at voksne vet heller ikke hva de driver med.

For meg var det betryggende hre at vi er flere som har kommet til denne konklusjonen.

Men det er kanskje det livet handler om, at vi er alle like "clueless" og prver bare gjre valg som gir mening for oss selv, og som forhpentligvis gjr den lille lommen med tid vi har ftt utdelt her p kloden til en tilvrelse vi kan se tilbake p med et smil om munnen nr tiden er ute.

Husk at Unge lovende sesong 2 har premiere p NRK1 fredag 20. januar!

(Og undertegnede gleder seg masse)

 

 

Tom for tegning



Helt om dagen, helt om fkkings natten.

Serist, skulle realisere seg selv kreativt p siden, samtidig som man har en stabil inntekt p en kontorjobb som forhpentligvis vil overbevise banken til gi deg et boligln en vakker dag, er ikke en dans p roser. Men snn har det n blitt. Jeg har to 100% stillinger, jeg! Disse forbanna ambisjonene, alts.

Noen ganger skulle jeg nske at jeg ikke hadde s store planer for meg selv. Flytt ut til skogen, finn deg en snill mann og lev av hjemmedyrkede poteter og gulrtter, liksom, mens resten av verden sliter seg gamle og stapper lommene fulle av pensjonspoeng i det store, travle bylivet, der man forurenser vr lille klode, ett kaffelatte pappkrus med plastlokk av gangen.

Jeg blir ofte litt sliten av bylivet. Synes alt gr for fort, men likevel for sakte. Ukene spinner forbi, frst er det mandag - og poff! s var det sren meg fredag igjen. Jeg bodde jo tre r p bygda, s det er ganske ironisk at jeg n sitter her og bare drmmer om en hverdag uten e-post og kollektivtrafikk der alle sitter med knekk i nakken, mens de drukner i det virtuelle, selvopptatte 4G-universet. 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje minne dere p at jeg er her, selv om det i perioder er langt mellom blogginnleggene. Denne vinteren har jeg vrt produktiv p de kalde vinterkveldene. Jeg skal faktisk vre med gi ut en bok straks! Mange sene, svnlse kvelder med hardt arbeid blir snart levert i mine hender i bokform. Det er ganske sykt. Og veldig, veldig spennende. (Mer om det senere.)

Poenget var bare at selv om jeg har masse tanker og skriver de ned, s er jeg litt tom for tegninger akkurat n.

Men jeg kommer plutselig tilbake. Og da med litt fornyet tegne-energi. Peace out.

Redd den norske kvinne!

Det er et program som jeg ser p TV iblant... Det handler om to sprudlende, britiske kvinner, som av en eller annen merkelig grunn har forvillet seg inn i en vilkrlig norsk by eller tettsted, forskjellig for hver episode, s klart. P slep har de et kamerateam. De peiler seg inn p slitnekvinner med grilldress, tights og/eller piercing i yenbrynet. Kvinner som har poser under ynene, mens de famler apatisk mellom butikkhyllene og ser ut som de ikke har tatt en dusj p kanskje ett r. Hva er greia?

De henvender seg til Sliten Kvinne,som p gebrokken norwenglish kan fortelle at hun har syvbarn og liksom... har glemt seg selv litt oppi det hele. Sorry, dette fr meg til tenke p alle de gangene damer med nyfdt unge bare, "Har ikke dusja p en uke! Alle klrne mine lukter spy!", s gltter jeg bort p Fotballfrue, som har rukket krlle sine 60 cm lange extensions, sminke seg og lakke neglene, fr hun slenger p seg et par stilettos, knipser et outfitbilde ogsetter seg i bilen med ungen spent i sikkerhet, ifrt en st, liten blondekjole.

Jeg har jo ikke barn, s for meg er dette misvisende og mildt sagt forvirrende. Hva er rett, da? Fr jeg - eller fr jeg IKKE -tid til dusje, kle p meg og se nogenlundefresh ut nr en kid popper ut av meg?! Det er litt viktig at noen svarer meg p dette, det er nemlig ganske avgjrende for om jeg i det hele tatt kan tenke meg reprodusere.

Men tilbake til de britiske damene. Trinny og Susannah heter de visstnok. N har de dratt med seg kvinnen inn i et lokale, som jeg aldri har helt skjnt, for det ser utsom det samme lokalet uansett hvor i landet de befinner seg? Det minner litt om Brdrene Dal, du vet det teltet de harsom er s lite p utsiden, men s kommer du inn og det er p strrelse med en 2-etasjers villa med peis og det hele! Det er jo ganske usannsynlig da. Og litt kult.

Det er mye lre av disse kloke kvinnene.

For det frste, nr du ser en drlig kledd kvinne p gaten, s m du for all del ikke tenke at hun "bare" har drlig smak. Forklaringen er nemlig mye mer kompleks enn det ser ut til ved frste yekast.Den drlige klessmaken er refleksjonen av en dyptliggende, traumatisk hendelse i barndommen, enten det er ha blitt forlatt i matbutikken nr hunvar ute og handlet med mamma i en alder av tre r, eller at familiekatten deres ble pkjrt dade var ute og lekte gjemsel. Grtkvalt forklarer hunat p grunn av denne hendelsen har hunaldri helt mestret matche en bukse meden passende genser, samtidig som hun frp seg litt mascara, foundation og leppestift.

Heldigvis, s er redningen ikke langt unna. Det er bare noen enkle grep som skal til!

Visste du for eksempel at alle kvinner i Norge har en fantastisk midje? Dette har Trinny og Susannah lrt oss. Alt du trenger gjre for fremheve denne midjen er ta et tykt belte og snurpe det inn i livet. Drit i om det tyter noen fettvalker over/under, s lenge denne midjen har fttoppmerksomheten den s srt fortjener, s er man langt p vei til et bedre liv. Bokstavelig talt.

Nestemann som fr hjelpe den triste grmusaav et kvinnfolk er make-up artist og frisr - hurra! Her er det om gjre gi ho mor en skikkelig millenniums-sveis, som jeg liker kalle det. Du vet, snne kvinner som er litt grne og liker oppdatere hrfargen hver sjette uke? En liten lilla stripe her, en liten gradering der. De fleste har ogs godt av fremheve yenfargen sin med en plommefarget yenskygge.Rart hvordan plomme fr frem det beste i ethvert kvinneye.

Det hele avsluttes med en kjempefest, der kvinnen med det nye utseendet fr vakle nedover catwalken for avslre hennes nye og forbedrede ytre for alle venner, familieog sikkert noen statister som er plukket fra gata for fylle lokalet.

Cirka her kommer barna hennes og mumler noe litt smpinlig p norwenglish inn i mikrofonen, mens de trker snrr og trer p skulderen til pappa, somvi ser ogs er relativt blank i ya. At mamma har p seg noe annet enn en sliten, loslitt joggebukse med knr ER for all del noe felle en tre eller to over, skjnner det.

Nei, n m jeg nesten gi meg, blir s rrt av snne livsforandrende programmer... likefr tastaturet drukner i trer her jeg sitter.

Gleder meg til neste episode!