TV og Film

Unge lovende GIRLS



En av de store snakkisene det siste året har vært NRKs nye TV-serie, Unge lovende. Det er sånne ting som gjør meg glad. Ekte mennesker, samtaler som jeg selv kunne hatt med mine venner, ingen anstrengte, kleine stirreseanser ut i løse luften, og minimalt med liksom-frigjort, gapskrattende nakenbading i ferskvann. Unge lovende får det til å virke så naturlig enkelt å lage bra, troverdig TV - så hvorfor fins det ikke mer av det?

Kall meg en typisk jente av min generasjon. Ja, jeg innrømmer at jeg likte Sex og singelliv, mest fordi det føltes som den lille venninnegjengen som kunne holde meg med selskap, uansett når på døgnet. Jeg hadde et nært forhold til Venner for livet, men jeg tror det er den familiære, nittitallsnostalgien som kicker inn mest når jeg flipper innom en re-run på TV nå. Jeg digga Dexter, Mad Men og American Horror Story (første sesong er så klart best), og Six Feet Under, Weeds og Orange is the New Black... 

Og Girls.

Girls er litt elsk eller hat. Jeg forstår komplekset folk har med Lena Dunham, der hun velter sine usympatiske valker og spisse pupper så hemningsløst og ugrasiøst over skjermen. Hun er ikke egentlig spesielt likandes som person, litt for egoistisk og lat til at man tør å innrømme at man identifiserer seg med henne. Men likevel så når det frem til mange. Og jeg tror, i hvert fall når jeg snakker for meg selv, at mye av grunnen til at jeg liker Girls og Unge lovende, er at det handler om gutter og jenter i en bestemt aldersgruppe som har store ambisjoner om hva de vil her i livet. Du er kreativ, du er hardtarbeidende, du er unik og du skal ikke bare nøye deg med et middelmådig yrke... du skal leve ut alle dine drømmer, for faen! 

Helt til du begynner å skjønne tegninga.

Som barn trodde jeg virkelig på folk når de sa at jeg kunne bli akkurat det jeg ville som voksen. Jeg tenkte at hvis jeg bare jobbet hardt nok for noe, så ville jeg greie det. En fin og naiv liten tanke, som for hvert år man lever, falmer og krymper bittelitte granne. For det kommer en tid, der du lærer å kjenne dine begrensninger, og det er ikke alltid så lett å svelge den virkelighetspillen. Det at jeg er født med retningssans på lik linje med Christopher Colombus sin, for eksempel, har jeg lært å akseptere og leve med så godt jeg kan (og takk og pris for Google Maps på mobilen). 

Jeg husker godt hvor jævlig jeg synes mattetimene på ungdomskolen var, hvordan læreren pinte meg opp på tavla hver eneste time, for så å latterliggjøre meg foran klassen mens jeg vitset meg frem til et helt usannsynlig svar. Jeg forstår jo nå at han sikkert bare ville lære meg at jeg burde gjøre matteleksene mine. Men tall var aldri min greie, det beviste jeg heldigvis både i norsk- og engelsktimene. Nå får jeg betalt for å skrive morsomme ting for diverse mediehus i landet.

Jeg har også en regnskapsfører som redder livet mitt hver gang selvangivelsen skal leveres. Og det er jeg veldig fornøyd med. (Takk, Grete, I løv u!)



Men det er også når man har nådd en viss alder at man begynner å forstå at drømmen om å leve 100% av kreativiteten, ikke er så realistisk alltid. Kanskje man må ha seg en litt uinteressant dagjobb for å betale leia hver måned, eller kanskje man må takke ja til litt kjipe, streite oppdrag for å ha mat på bordet. Man gjør det man må for å leve.

Jeg kjente meg så godt igjen i Nenne (spoiler alert? jeg referer i hvert fall til en scene i Unge lovende!), der hun vrir seg med utålmodighet når en serveringsjobb drar ut i morgentimene, mens hun helst vil hjem og skrive ferdig boken sin. Det kribler ofte i fingrene etter å dra hjem til min lille hule, der jeg kan stenge alle folk ute og bare leve ut de små, kreative idéene mine som skribles raskt ned i en gul Moleskine. Men jeg minner meg selv også på en tid hvor jeg kun hadde det kreative, og det å aldri få endene til å møtes var heller ikke spesielt inspirerende i lengden, uansett hvor kult det hørtes ut i en "bli-kjent-samtale" på fest.



Tiden vi lever i krever litt for mye av unge, ambisiøse mennesker. Siden alt har blitt så tilgjengelig - både av musikk, TV og lesestoff, så har vi kanskje også blitt litt for utålmodige? Vi trenger ikke lenger å vente en uke på neste episode, vi kan bare trykke oss videre til neste med det samme. Vi trenger ikke lenger å vente på kjærligheten - vi kan oppsøke den på Tinder og gå på date samme kveld. Vi har rett og slett dårlig tid med alt. Vi vil helst ikke vente på suksessen etter mange års hardt arbeid, vi vil helst ha den NÅ (mens man fortsatt er ung og lovende, selvsagt). Det at vi hele tiden blir påmint om alt det fantastiske andre oppnår daglig via sosiale medier gjør ikke saken noe særlig lettere å leve med.



Det er én ting jeg bet meg spesielt merke i under et intervju med de tre hovedrollene i Unge lovende, nemlig det at de ble så skuffa da de skjønte at voksne vet heller ikke hva de driver med.

For meg var det betryggende å høre at vi er flere som har kommet til denne konklusjonen.

Men det er kanskje det livet handler om, at vi er alle like "clueless" og prøver bare å gjøre valg som gir mening for oss selv, og som forhåpentligvis gjør den lille lommen med tid vi har fått utdelt her på kloden til en tilværelse vi kan se tilbake på med et smil om munnen når tiden er ute.

Husk at Unge lovende sesong 2 har premiere på NRK1 fredag 20. januar!

(Og undertegnede gleder seg masse)

 

 

Tom for tegning



Helt om dagen, helt om føkkings natten.

Seriøst, å skulle realisere seg selv kreativt på siden, samtidig som man har en stabil inntekt på en kontorjobb som forhåpentligvis vil overbevise banken til å gi deg et boliglån en vakker dag, er ikke en dans på roser. Men sånn har det nå blitt. Jeg har to 100% stillinger, jeg! Disse forbanna ambisjonene, altså.

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke hadde så store planer for meg selv. Flytt ut til skogen, finn deg en snill mann og lev av hjemmedyrkede poteter og gulrøtter, liksom, mens resten av verden sliter seg gamle og stapper lommene fulle av pensjonspoeng i det store, travle bylivet, der man forurenser vår lille klode, ett kaffelatte pappkrus med plastlokk av gangen.

Jeg blir ofte litt sliten av bylivet. Synes alt går for fort, men likevel for sakte. Ukene spinner forbi, først er det mandag - og poff! så var det søren meg fredag igjen. Jeg bodde jo tre år på bygda, så det er ganske ironisk at jeg nå sitter her og bare drømmer om en hverdag uten e-post og kollektivtrafikk der alle sitter med knekk i nakken, mens de drukner i det virtuelle, selvopptatte 4G-universet. 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Kanskje minne dere på at jeg er her, selv om det i perioder er langt mellom blogginnleggene. Denne vinteren har jeg vært produktiv på de kalde vinterkveldene. Jeg skal faktisk være med å gi ut en bok straks! Mange sene, søvnløse kvelder med hardt arbeid blir snart levert i mine hender i bokform. Det er ganske sykt. Og veldig, veldig spennende. (Mer om det senere.)

Poenget var bare at selv om jeg har masse tanker og skriver de ned, så er jeg litt tom for tegninger akkurat nå.

Men jeg kommer plutselig tilbake. Og da med litt fornyet tegne-energi. Peace out.

Redd den norske kvinne!

Det er et program som jeg ser på TV iblant... Det handler om to sprudlende, britiske kvinner, som av en eller annen merkelig grunn har forvillet seg inn i en vilkårlig norsk by eller tettsted, forskjellig for hver episode, så klart. På slep har de et kamerateam. De peiler seg inn på slitne kvinner med grilldress, tights og/eller piercing i øyenbrynet. Kvinner som har poser under øynene, mens de famler apatisk mellom butikkhyllene og ser ut som de ikke har tatt en dusj på kanskje ett år. Hva er greia?

De henvender seg til Sliten Kvinne, som på gebrokken norwenglish kan fortelle at hun har syv barn og liksom... har glemt seg selv litt oppi det hele. Sorry, dette får meg til å tenke på alle de gangene damer med nyfødt unge bare, "Har ikke dusja på en uke! Alle klærne mine lukter spy!", så gløtter jeg bort på Fotballfrue, som har rukket å krølle sine 60 cm lange extensions, sminke seg og lakke neglene, før hun slenger på seg et par stilettos, knipser et outfitbilde og setter seg i bilen med ungen spent i sikkerhet, iført en søt, liten blondekjole.

Jeg har jo ikke barn, så for meg er dette misvisende og mildt sagt forvirrende. Hva er rett, da? Får jeg - eller får jeg IKKE - tid til å dusje, kle på meg og se nogenlunde fresh ut når en kid popper ut av meg?! Det er litt viktig at noen svarer meg på dette, det er nemlig ganske avgjørende for om jeg i det hele tatt kan tenke meg å reprodusere. 

Men tilbake til de britiske damene. Trinny og Susannah heter de visstnok. Nå har de dratt med seg kvinnen inn i et lokale, som jeg aldri har helt skjønt, for det ser ut som det samme lokalet uansett hvor i landet de befinner seg? Det minner litt om Brødrene Dal, du vet det teltet de har som er så lite på utsiden, men så kommer du inn og det er på størrelse med en 2-etasjers villa med peis og det hele! Det er jo ganske usannsynlig da. Og litt kult.

Det er mye å lære av disse kloke kvinnene.

For det første, når du ser en dårlig kledd kvinne på gaten, så må du for all del ikke tenke at hun "bare" har dårlig smak. Forklaringen er nemlig mye mer kompleks enn det ser ut til ved første øyekast. Den dårlige klessmaken er refleksjonen av en dyptliggende, traumatisk hendelse i barndommen, enten det er å ha blitt forlatt i matbutikken når hun var ute og handlet med mamma i en alder av tre år, eller at familiekatten deres ble påkjørt da de var ute og lekte gjemsel. Gråtkvalt forklarer hun at på grunn av denne hendelsen har hun aldri helt mestret å matche en bukse med en passende genser, samtidig som hun får på seg litt mascara, foundation og leppestift. 

Heldigvis, så er redningen ikke langt unna. Det er bare noen enkle grep som skal til!

Visste du for eksempel at alle kvinner i Norge har en fantastisk midje? Dette har Trinny og Susannah lært oss. Alt du trenger å gjøre for å fremheve denne midjen er å ta et tykt belte og snurpe det inn i livet. Drit i om det tyter noen fettvalker over/under, så lenge denne midjen har fått oppmerksomheten den så sårt fortjener, så er man langt på vei til et bedre liv. Bokstavelig talt.

Nestemann som får hjelpe den triste gråmusa av et kvinnfolk er make-up artist og frisør - hurra! Her er det om å gjøre å gi ho mor en skikkelig millenniums-sveis, som jeg liker å kalle det. Du vet, sånne kvinner som er litt gærne og liker å oppdatere hårfargen hver sjette uke? En liten lilla stripe her, en liten gradering der. De fleste har også godt av å fremheve øyenfargen sin med en plommefarget øyenskygge. Rart hvordan plomme får frem det beste i ethvert kvinneøye.

Det hele avsluttes med en kjempefest, der kvinnen med det nye utseendet får vakle nedover catwalken for å avsløre hennes nye og forbedrede ytre for alle venner, familie og sikkert noen statister som er plukket fra gata for å fylle lokalet. 

Cirka her kommer barna hennes og mumler noe litt småpinlig på norwenglish inn i mikrofonen, mens de tørker snørr og tårer på skulderen til pappa, som vi ser også er relativt blank i øya. At mamma har på seg noe annet enn en sliten, loslitt joggebukse med knær ER for all del noe å felle en tåre eller to over, skjønner det.

Nei, nå må jeg nesten gi meg, blir så rørt av sånne livsforandrende programmer... like før tastaturet drukner i tårer her jeg sitter.

Gleder meg til neste episode!

 

hits