Selskapsleker

Er det en ting jeg hater så er det selskapsleker. Åh. Når noen foreslår en runde med stolleken eller et eller annet ballspill som jeg ikke kan reglene til, slår jeg meg vrang som en 13 år gammel jente som nekter å ha gym fordi hun fikk mensen for første gang.

 

Selv om jeg innimellom trår til med en dans på fest, så er jeg nok en av de som trives best sittende ved et bord, med folk som bidrar til interessante samtaler. Vi kom jo for å snakke. Og drikke.

 

 

Det kan delvis ha med valg av fottøy å gjøre og selvfølgelig:

 

 

..men jeg tror det ligger mer bak.

På videregående hadde vi gym med mekken. Det var en sær blanding av norsk ungdom, i ett rom samlet vi kvisete gutter med fett hår i midtskill som likte biler og øl, og et flertall jenter som hadde ambisjoner om å bli alt fra frisører til arkitekter til tenårige alenemødre (jada, du finner dem også på Tegning, Form og Farge skjønner du!)

 

 

Det er en gymtime jeg husker spesielt godt. Vi skulle sitte i ring på gulvet, mens læreren forklarte reglene til en eller annen lek jeg ikke husker navnet på. I hånden hadde han en sammenrullet avis og plutselig slo han meg i bakhodet med den.

 

 

Jeg, som ikke hadde skjønt hva leken gikk ut på, reiste meg forsiktig opp og søkte etter svar i blikket til han Reidar.

Blankt. Her måtte jeg bare gjette meg frem.

Med en bestemt bevegelse snudde jeg mot min høyre og marsjerte langs ryggene til mine medelever som satt der som idioter på linoliumet. Alle var overbevist om at jeg visste hva jeg drev med.

De skulle bare visst.

 

 

For å gjøre en lang historie kort, jeg slo feil person i hodet og satte meg. Det var siste gang gymlæreren spurte meg om å starte opp en lek.

For er det en ting jeg mangler så må det være det genet som gjør at man husker spill og regler. Dømmer du meg hvis jeg forteller deg at jeg ikke husker reglene til et eneste kortspill? At jeg må bli opplært til å spille Gris og Vriåtter som om hver gang var den første?

 

 

Det er sant. Det hører hjemme i den samme skuffen som at jeg ikke har retningssans nok til å finne veien til mål i et 3d dataspill på Playstation. Jeg begynte en gang å spille Silent Hill 4 og ga opp etter å ha gått i ring i 4 uker i strekk. Jeg fant aldri ut hvordan det endte. Jeg vet det forsatt ikke.

6 kommentarer

Siste innlegg