Sorg og kjærlighet

 

Det var en gang i tenårene, en deilig sommerdag i juni. Min store kjærlighet gjorde det like godt slutt over en sms og slo av telefonen. Classy. Spørsmålene stilte seg i kø, den ene etter den andre, de var utålmodige og hjernen prøvde så godt den kunne å besvare dem selv. Det ene øyeblikket var jeg rasende. Hvem er det han trodde han var? Hvorfor fikk han bestemme om vi skulle være sammen eller ikke??

 

 

I en 3-ukers periode var jeg full av faen og levde helt på kanten. Jeg kjørte rundt uten bilbelte og tenkte “Hvem faen bryr seg egentlig om jeg lever eller dør?”

Dagene gikk og jeg begynte å drømme frem potensielle scenarioer. En dag så jeg for meg en forferdelig bilulykke, der jeg ligger slengt på asfalten, skrubbsår på kinnet og med en voksende blodpøl under hodet. Mr. X kommer løpende mot meg, knekker sammen foran min veltrente, lidende kropp. Jeg gløtter bort på han. Hånden hans griper min, tårene triller nedover ansiktet hans mens han vugger engstelig frem og tilbake. “….Ja, nå kan du angre… nå…” hvisker jeg hest i det jeg tar et siste åndedrag og blikket stivner. Underleppen hans skjelver, han kaster hendene i været og hulker. Så siger han sammen over meg og angrer så bittert på det som han nå forstår vil være den største feilen han begår i sitt liv.

 

 

Nettene var de verste, da jeg og tankene gikk og la oss og fikk litt for mye uforstyrret tid sammen. I et desperat forsøk på å kvele den endeløse tenkingen en gang for alle gikk jeg inn i baderomsskapet. Jeg slukte i meg alle pillene jeg kom over uten å engang vite hva jeg fikk i meg. Jeg ville bare vekk, få litt fri fra det hele…

 

 

Men jeg var tapper, og kom gjennom den fasen levende også. Det var et lite lysglimt den dagen jeg fikk høre at den nye dama hans var både stygg og feit. Da tenkte jeg at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

8 kommentarer

Siste innlegg