I’m lovin’ it

Det hender jeg drar og besøker venner fra gamle dager, folk jeg hang sammen med da jeg gikk på videregående. Folk som fant den store kjærligheten før de fylte 25. Som gjerne er gift, har 2-3 barn og voksent hus. Stasjonsvogn. Kanskje en hund eller en liten hamster som jogger forvirret rundt i hjulet sitt. Glinsende lyskroner i taket og helvetes inspirerende sitater på pynteputene i sofaen. Alt er skikkelig på stell. Så kommer jeg, da. Uten mann. Uten barn. Frilanseren. Bor i kollektiv. Eier ikke nåla i veggen. Har ikke katt engang, selv om jeg har sykt lyst på. “Det ordner seg for deg og, skal du se!” sier de. “Den rette finnes der ute, kommer når du minst venter det!” sier andre.

Men jeg bare:

Folk i forhold har en idé om at alle single er ulykkelige. At de mangler noen, sin bedre halvdel. Sjelesvennen. At alt vil ordne seg når de finner denne personen som skal fylle et kolossalt hull i livet til den single stakkaren. Herregud, for et ansvar denne uvitende, fremtidige livspartneren skal få dumpet i fanget, tenker jeg da. 

Men i motsetning til dette har jeg også møtt et annet menneskeslag. Single, desperate mennesker som stresser noe helt vannvittig med sin solostatus. Som må poengtere dette titt og ofte, helst helt på eget initiativ. Og med en unaturlig, nærmest hysterisk dose selvironi.

Eller:

Og:


Andre bruker singelstatusen som et taktisk sjekketriks.

Andre er bare ikke klare for skumle forpliktelser.

Men, så egentlig…

Eller?

20 kommentarer

Siste innlegg