Nå har jeg vært singel i nøyaktig ett år, dette feiret jeg selvsagt med en stor kake med masse glasur på, for jeg kan melde at det har vært et helvetes innholdsrikt år! Litt turbulent, det må jeg innrømme, det var jo en utfordring å gå fra den kjente, trygge samboertilværelsen til å plutselig måtte flytte tilbake på kollektiv og legge seg ut på kjøttmarkedet igjen. Men det går greit, jeg lever jo fortsatt, gjør jeg ikke? Jeg har uansett lært masse, både om meg selv og om livet generelt, så jeg tenkte jeg kunne dele litt av min visdom. 

Tinder var gøy i førsten, men det ble fort gammelt. Det som først var en fin liten app man kunne trykke seg inn på når man kjedet seg litt (på do) eller trengte litt bekreftelse, ble for meg en heseblesende, tidskrevende hobby, der jeg følte altfor mange fremmede mennesker ville ha et lite “uforpliktende” jafs av den dyrebare tiden min. Det var liksom først da jeg forsto hvor kort livet var.

Hver gang jeg ser en fyr på trikken på vei til vorspiel en fredag kveld, der han sitter og flikker uskyldige jentefjes til høyre og venstre, som om han var Gud, med et cocky smil om munnen og et par promille i blodet, da får jeg litt lyst til å spy. Denne kyniske holdningen til dating og menneskerelasjoner har jeg fått nok av, og det er derfor jeg rett og slett måtte melde meg ut. Stopp karusellen, jeg vil av!

En annen ting som plaget meg med Tinder (og Happn og, forsåvidt) var at den kutter vekk den første biten av et forhold- nemlig det spennende, første møtet. Vet ikke hvordan det er med dere, men de folka jeg har falt hardest for er de jeg møtte på da jeg minst ventet det. Det kan være alt fra han litt rare fyren du gikk på ungdomsskolen og aldri snakket med, som plutselig dukker opp på reunion og viser seg å være skikkelig kul og interessant i voksen alder. Eller en random slektning av en venninne som du ikke engang visste fantes. 

Og uansett, smart som jeg, så er jeg alltid et steg foran når det gjelder sånt. Men jeg deler gjerne hemmeligheten med dere, for så hyggelig er jeg.

Jeg har nemlig oppdaget noe som ikke mange vet. Instagram er jo ti ganger bedre for sjekking! For det første er det mye enklere å finne den typen man liker, gjennom blant annet hashtags. Liker du jenter som røyker weed, driver med yoga og har tribaltatoveringer? #weed #tattoo #yogagirl = tada! Med geotagging kan du til og med se hvor de bor, så å spane litt på ditt neste offer før første tilnærming er veldig gjennomførlig. Eller kanskje du er svak for små, skjeggete menn med sørlands-dialekt og katt! Say no more: #kristiansand #quartfestival2015 #catlover #hipster. Vær så god.

Teknologien nå til dags er jo ganske utrolig. Tar en tur ut på løkka nå, jeg. You know where to find me. #shortgirl #akuaku #ipa #rocknroll

 

 

Det er et program som jeg ser på TV iblant… Det handler om to sprudlende, britiske kvinner, som av en eller annen merkelig grunn har forvillet seg inn i en vilkårlig norsk by eller tettsted, forskjellig for hver episode, så klart. På slep har de et kamerateam. De peiler seg inn på slitne kvinner med grilldress, tights og/eller piercing i øyenbrynet. Kvinner som har poser under øynene, mens de famler apatisk mellom butikkhyllene og ser ut som de ikke har tatt en dusj på kanskje ett år. Hva er greia?

De henvender seg til Sliten Kvinne, som på gebrokken norwenglish kan fortelle at hun har syv barn og liksom… har glemt seg selv litt oppi det hele. Sorry, dette får meg til å tenke på alle de gangene damer med nyfødt unge bare, “Har ikke dusja på en uke! Alle klærne mine lukter spy!”, så gløtter jeg bort på Fotballfrue, som har rukket å krølle sine 60 cm lange extensions, sminke seg og lakke neglene, før hun slenger på seg et par stilettos, knipser et outfitbilde og setter seg i bilen med ungen spent i sikkerhet, iført en søt, liten blondekjole.

Jeg har jo ikke barn, så for meg er dette misvisende og mildt sagt forvirrende. Hva er rett, da? Får jeg – eller får jeg IKKE – tid til å dusje, kle på meg og se nogenlunde fresh ut når en kid popper ut av meg?! Det er litt viktig at noen svarer meg på dette, det er nemlig ganske avgjørende for om jeg i det hele tatt kan tenke meg å reprodusere. 

Men tilbake til de britiske damene. Trinny og Susannah heter de visstnok. Nå har de dratt med seg kvinnen inn i et lokale, som jeg aldri har helt skjønt, for det ser ut som det samme lokalet uansett hvor i landet de befinner seg? Det minner litt om Brødrene Dal, du vet det teltet de har som er så lite på utsiden, men så kommer du inn og det er på størrelse med en 2-etasjers villa med peis og det hele! Det er jo ganske usannsynlig da. Og litt kult.

Det er mye å lære av disse kloke kvinnene.

For det første, når du ser en dårlig kledd kvinne på gaten, så må du for all del ikke tenke at hun “bare” har dårlig smak. Forklaringen er nemlig mye mer kompleks enn det ser ut til ved første øyekast. Den dårlige klessmaken er refleksjonen av en dyptliggende, traumatisk hendelse i barndommen, enten det er å ha blitt forlatt i matbutikken når hun var ute og handlet med mamma i en alder av tre år, eller at familiekatten deres ble påkjørt da de var ute og lekte gjemsel. Gråtkvalt forklarer hun at på grunn av denne hendelsen har hun aldri helt mestret å matche en bukse med en passende genser, samtidig som hun får på seg litt mascara, foundation og leppestift. 

Heldigvis, så er redningen ikke langt unna. Det er bare noen enkle grep som skal til!

Visste du for eksempel at alle kvinner i Norge har en fantastisk midje? Dette har Trinny og Susannah lært oss. Alt du trenger å gjøre for å fremheve denne midjen er å ta et tykt belte og snurpe det inn i livet. Drit i om det tyter noen fettvalker over/under, så lenge denne midjen har fått oppmerksomheten den så sårt fortjener, så er man langt på vei til et bedre liv. Bokstavelig talt.

Nestemann som får hjelpe den triste gråmusa av et kvinnfolk er make-up artist og frisør – hurra! Her er det om å gjøre å gi ho mor en skikkelig millenniums-sveis, som jeg liker å kalle det. Du vet, sånne kvinner som er litt gærne og liker å oppdatere hårfargen hver sjette uke? En liten lilla stripe her, en liten gradering der. De fleste har også godt av å fremheve øyenfargen sin med en plommefarget øyenskygge. Rart hvordan plomme får frem det beste i ethvert kvinneøye.

Det hele avsluttes med en kjempefest, der kvinnen med det nye utseendet får vakle nedover catwalken for å avsløre hennes nye og forbedrede ytre for alle venner, familie og sikkert noen statister som er plukket fra gata for å fylle lokalet. 

Cirka her kommer barna hennes og mumler noe litt småpinlig på norwenglish inn i mikrofonen, mens de tørker snørr og tårer på skulderen til pappa, som vi ser også er relativt blank i øya. At mamma har på seg noe annet enn en sliten, loslitt joggebukse med knær ER for all del noe å felle en tåre eller to over, skjønner det.

Nei, nå må jeg nesten gi meg, blir så rørt av sånne livsforandrende programmer… like før tastaturet drukner i tårer her jeg sitter.

Gleder meg til neste episode!