Hva drømmer du om?

Jeg satt på YouTube her om dagen, som jeg ofte gjør når jeg ikke er på jobb eller er ute og har det moro. Idet jeg klikker meg inn på en kul video om noe jeg liker, får jeg en reklamefilm slengt i trynet.

En du må faktisk se på og ikke kan skippe. Den så sånn ut:

Jeg lente meg tilbake og fikk en drømmeboble over hodet, sånn som du bare ser på tegneserier. 

 

TING JEG STADIG DRØMMER OM…

Å klare ting jeg er redd for på sykkelen (og få en sinnsyk mestringsfølelse!)

Campingtur til et øde sted med flott natur.

Fred på jord.

Reise og oppdage nye steder.

Gjøre morsomme ting med gode venner.

Plastforbud.

 

 

TING JEG IKKE DRØMMER OM I DET HELETATT

Glattbarberte legger.

Skjerp deg, Gillette. Vi kvinner har faktisk mer interessante ting å glede oss over her i livet enn kroppsdeler uten hår.

 

Tips for å bli “pen” // Vol. II “Sminke”

Da følger jeg opp forrige ukes innlegg med et nytt et. I dag skal vi snakke litt om hvordan du kan ommøblere hele ansiktet med hjelp av litt kosmetikk. Hæ? Jo, hør nå. Contouring hadde vel sitt store gjennombrudd for oss “sivile” rundt 2009, dette husker jeg fordi jeg ble sugd inn i sminkeguruenes verden på YouTube, der jeg ble sittende apatisk foran skjermen og se på sminketutorial etter sminketutorial uten å blunke, før jeg plutselig spacet ut og våknet til bevissthet ved kassa på MAC og hadde nettopp trukket kortet på et firesifret beløp for noen veldig dyre produkter jeg egentlig ikke trengte.

Vi har alle vært der. Det er lett å la seg påvirke av slik propaganda, det er tross alt skapt for å treffe oss der vi er litt ekstra myke. Ser man plutselig at folk som har peiling bruker en liten, transparent silikonklump til å blende ut foundation med, så blir man jo nysgjerrig. Er dette noe for meg? Kanskje dette er løsningen på alle mine problemer? Vil jeg hate meg selv litt mindre og føle meg vakker (på inn- og utsiden) hvis jeg begynner å gni inn sminken min med denne hver morgen før jeg drar på jobb? Det var forresten et retorisk spørsmål, jeg har ikke svarene på alt!

Men tilbake til contouring. Det er litt som å være tryllekunstner. Eller bare vanlig kunstner egentlig. Er du dyktig kan du omtrent male et vakkert maleri på ditt vanlige ansikt og ingen vil ane at du ikke ble født så vakker og definert som du er i dag.

Hater du nesa di? Tegn noen vertikale, brune streker på sidene og blend i vei. Fleskete kinn? Tegn noen brune streker der du burde hatt kinnbein og ta-da! Du har plutselig fått sylskarpe kinnbein som ville gjort Kate Moss litt misunnelig. Så kan du gjøre motsatt med en highlighter. Trekk frem det du liker best i ansiktet, slik at resten bare synker bakover og holder seg i bakgrunnen. Er man heldig vil resultatet se cirka slik ut:

Øyenbryn er også veldig viktig. “Brows on fleek” er ikke noe man bør ta lett på. Det er mange jenter på Instagram som lever av å ha rare bryn. Brynene ser litt ut som de er stjålet fra en drag queen og kommentarene bare raser inn på hvert innlegg. Folk tægger vennene sine i kommentarfeltet og bare, “Hah! Sjekk de bryna der a! LOL.” Men sånne Instagram-stars driter i de negative kommentarene og kjører på med enda mørkere brynpudder, så bare LOLer de hele veien til banken. Ka-ching! 

Er du litt lat eller har dårlig tid om morgenen fins det et annet alternativ. Nå kan man tatovere små, falske hår rett på huden, også kalt microblading. Det er best å bestille time hos en “sertifisert behandler”, som åtte av ti ganger betyr at “artisten” har vært på et halvt dags microblading-kurs og fått diplom (gratulerer!), før hun hakker løs med mikronålene som skal føre pigmenter inn i ansiktshuden din for evig og alltid. 

Skjønnhetsbransjen i 2017 er virkelig noe for seg selv. 

Tips for å bli “pen” // Vol. I “Vipper”

Hei, hei, jenter! Jeg er her for å dele litt visdom med dere. Du skjønner det at sjansen for at du er bra nok i dagens samfunn er ganske liten. For å være helt ærlig vil jeg tørre å påstå at 85% av dere som sitter og leser dette nå, er rett og slett ikke bra nok “au naturel”. Sånn utseendemessig altså, kan jo hende dere har helt supre personligheter og er smarte, men det betyr fint lite når du skal legge ut en selfie og vil ha et par hundre likes, hæ? Dagens skjønnhetsidealer har skyhøye krav, og det er særdeles få som kommer gjennom det bittelille, trange nåløyet (spesielt med de store rumpene, men det er et heeelt annet innlegg).

Men jeg har gode nyheter! Har du penger så kan det meste løses. Denne uken handler det rett og slett om øynene. Eller lettere sagt, øyenvipper.

Du trodde at du ble født med øyenvipper for å holde rusk og annet smått ute av det sarte øyeeplet, sant? FEIL! Øynene er vinduene til sjelen, og vinduene skal helst dekoreres. Populæritet, selvtillit og lykke vil vokse i takt med antall hår som er limt over hvert øye, og det skal helst ligne på en liten feiekost.

Det er ganske sykt å tenke på de stakkars menneskene som levde for 30 år siden som ikke engang hadde mulighet til å skaffe seg vippe-extensions. At folk i det hele tatt ble forført uten en svart, hårete larve hvilende på hvert øyelokk er for meg et under. 

Da var første del i denne skjønnhetsserien ute. Husk, når det gjelder vipper: More is more!

Greier du å balansere en klump med vipper på størrelse med en kråkebolle på hvert øyelokk kan jeg garantere deg at du vil merke en umiddelbar forandring til det bedre i ditt liv. You go, girl!

Nyttårs-FOMO

Man skulle tro at jo eldre man blir, jo klokere blir man. Men det stemmer jo ikke litt engang! Her er beviset. Selv om jeg har resonnert meg frem tidligere til at nyttårsfesten bare er oppskrytt, antiklimaks og som regel ikke så heftig som man skulle tro og håpe, så greier jeg liksom ikke å legge det fra meg.

Det er fordi jeg lider av… FOMO!

Eller “Fear Of Missing Out” som det så fint heter. Jeg stritter imot, vil ikke være en del av hysteriet, planleggingen og forventningspresset. Men likevel har nyttårsplanene mine hoppet rundt som en nervøs gresshoppe på amfetamin de siste ukene. Seriøst, jeg har snart reist rundt hele landet i mine hypotetiske nyttårsplaner som ikke har blitt noe av. Jeg er sliten og kvelden har ikke engang begynt!

Planene har variert på en skala fra 1 til 10.

#1 – ligge i sengen alene i Oslo og gråte meg i søvn (neida):

#10 – dra til Hemsedal og distrahere meg fra livets harde virkelighet ved å ta meg inn på en 18-mannshytte og ha konstant promille i 72 timer i strekk.

Så fikk vi plutselig lyst til å dra til Sunnmøre for å kjøre snowboard, der skulle snøen visstnok være helt SINNSYK! …helt til den ikke var det allikevel. (Ikke fikk vi pengene tilbake for hytta vi bestilte heller, så Nyttårsfeiring Volume II skjer en gang i februar…)

Vet ikke hva det er jeg er så innmari redd for å gå glipp av, vi vet alle at uansett hvor mange måneder i forveien du planlegger den hellige nyttårsfesten, så blir det aldri Årets Fest. Så la oss legge forventningene noen hakk lavere da, dere. 

Du skal smette inn i den glitrende kjolen (eller dressebuksa, for de som liker det) som har blitt litt trang etter romjulens overdrevne spiseorgie, så skal du drikke deg litt brisen på noe sprudlende, mens du småprater med sidemann om jobb/utdanning/nyttårsforsetter, en samtale mest sannsynelig ingen av dere vil huske om en uke.

Så nærmer klokken seg midnatt, du slenger på deg en boblejakke og tråkker ned hælene på skoene til en fremmed før du subber ut med de store skoene på verandaen. Der får du en liten fruser som knitrer håpefullt i nøyaktig 8 sekunder før den slukner. Tåken vil gjøre at du ikke ser en dritt av det dyre fyrverkeriet folk har brukt en halv månedslønn på, så går du inn og drikker litt mer, mens du tenker på at du må nyte de siste snusene/røykene, for i morgen “skal du slutte”.

Så våkner du opp med hangover 1. januar og tenker det er litt trist at i tillegg til å ta fra oss både den ene og den andre store musikeren/skuespilleren/kjendisen, så skulle 2016 jammen meg også gi deg så få røde dager som overhodet mulig. Bra vi blir kvitt 2016 én gang for alle.

Godt nytt år! 

 

 

Null gaver, null stress

Så var det den tiden nå igjen, julen nærmer seg med store, bestemte skritt og reklameplakatene skriker etter din oppmerksomhet. “KJØP MER!”, roper de, mens du stresser avgårde med en lang mental liste over folk du “burde” bruke dine hardttjente penger på. Jeg meldte meg ut av denne kjøpefesten for flere år siden. Tanken på å skulle bruke flere tusener på å kjøpe mer ræl til folk som ikke trenger (eller ønsker seg det) gjør meg litt kvalm. Jeg forventer heller ikke å få så mange gaver, bortsett fra et par unntak her og der, som oftest er det et par strikka raggsokker, en krukke med hjemmelaget honning eller et par ferske HB-blyanter. Sånne gaver liker jeg, personlige og nyttige.

Jeg vil heller gi deg en pose med favorittkaffen din, en morsom tegning eller en god flaske rødvin, enn å bidra til det materialistiske hysteriet julen nå har blitt til, selv om det har vel egentlig vært sånn i mange år. Selvsagt, har du barn i familien så forstår jeg at du vil gi dem gaver og opplevelsen du selv hadde i barndommen, men et barn blir ikke gladere av 50 pakker enn 10, eller kanskje 5. Det virker som kvantitet går over kvalitet, og spesielt nå som vi vet at den lille, søte kloden vi okkuperer sliter fordi vi produserer så mye plastdingser og polyesterklær i racerfart, ting som mest sannsynlig ikke vil brytes ned på flere hundre år. 

Nei, æsj, la meg slippe.

Jeg trenger ikke flere “ting”. Kom på besøk og gi meg litt av din tid, det er 100 ganger mer verdt enn gavesett med dusjsåpe og matchende deodorant, eller enda en “morsom” elektronisk duppetitt jeg må lage plass til i skroteskuffen. 

På julaften skal jeg spise en god middag med far og bror. Min bittelille familie. Minus én høyt savnet mamma, som vi sikkert kommer til å gråte en skvett over, for det er det julen handler om. Vi kommer til å pynte oss litt ekstra og lage maten sammen, eller kjenner jeg pappa rett så kommer han til å spille opera på full guffe, mens broren min og jeg regjerer på kjøkkenet.

Og det er jo den klisjéen julen handler om for meg i hvertfall – familie og venner samles for å spise god mat i godt selskap, man får noen fridager til å slappe av og gjøre ting man har lyst til. Vi lever i en tid med overflod, vi har alt vi trenger, og har vi lyst på noe så har vi som regel penger til å kjøpe det selv. Å kjøpe flere ting bare fordi jeg føler jeg må er ikke en del av min julefeiring. 

God jul.

 

Føkk boligmarkedet

Etter å ha tenkt på at jeg sikkert burde prøve å komme meg inn på boligmarkedet de siste syv årene, har jeg endelig fått den gyldne gullbilletten, også kalt Finansieringsbevis, inn til dette hellige paradiset alle snakker så varmt om. Måtte bare utlevere alt av økonomiske hemmeligheter, næringsoppgaver og grumsete pengeinformasjon til banken før jeg fikk klarsignalet om at jeg kunne begynne å se etter leilighet. Hurra!

Jeg begynte først å fantasere om et lite 2-roms krypinn for meg selv, der jeg kunne tilbringe noen minneverdige år av min frie trettiårstilværelse, før en eventuell mann/hund/katt ramler inn i mitt liv og snur alt på hodet. Men ja, to rom burde jeg jo ha. Kanskje en liten balkong også? Ser på bildene at det er mange små, søte balkonger med oppdekte bord som inneholder både croissanter og nytrukket kaffe, fotografert med den videste vinkelen du kan tenke deg. Dette så lovende ut, jeg elsker jo å drikke kaffe på balkonger.

Og spise croissant.

Så begynte jeg å gå på visninger. Det har aldri slått meg før nå, men det å gå på visning er som å ha en ekstra deltidsjobb man ikke får betalt for. Man må hver dag sjekke finn.no og se om det er noe nytt, og så er utfordringen å faktisk huske å møte opp på visningen når den tid kommer.

Men, uff, så naiv jeg har vært i hele mitt liv. Det sies at timing er alt her i livet, og da har jeg muligens valgt det verste tidspunktet i historien for å kjøpe min første leilighet. Boligmarkedet har bokstavelig talt sprengt foran trynet på meg og jeg ser virkelig ikke hvordan jeg skal få presset meg inn i et marked som ikke ønsker meg LITT velkommen en gang. Jeg pleier å like en utfordring altså, men akkurat nå føler jeg litt maktløs og ubrukelig. Senk forventningene, sier de. Jada, svarer jeg, jeg prøver!

For det første må jeg si at jeg er mildt sagt sjokkert over antallet anstendige, voksne mennesker som kryper opp en bratt stige for å legge seg i “køyesengen” sin hver kveld, med maks 40 cm pusterom over ansiktet når de legger seg horisontalt. Dette må da true befolkningen på et vis, for med så mange voksne mennesker som sover i små køyesenger over sine bittesmå Ikea-kjøkken, så fatter jeg ikke hvordan noen i det hele tatt “får” seg noe?

Blir ikke barn av å bo på 17 kvadrat på løkka, for å si det sånn. Og er man singel blir det vel heller ikke spesielt stas med one night stands, der man må ligge side om side og holde hender, eventuelt tafse på hverandre i blinde, fordi alt annet blir vanskelig på grunn av plassmangel. Men noen folk skulle seriøst hatt en stjerne i boka for hvor mange funksjoner kreativiteten har fått trykka inn i et sovemøbel/skap/kommode/kontorplass/kjøkkenhjørne/bad. 

Man må også kunne forstå språket. Jeg leste om en “spennende 2-roms leilighet med sjarmerende løsninger” her om dagen. Det viste seg å være en gammel kebabsjappe som hadde blitt gjort om til en “leilighet”. Tipper det er sykt sjarmerende å våkna klokken fire en søndag morgen fordi noen sultne og fulle mennesker står og hamrer på døra og lurer på hvorfor i all verden du har stengt så tidlig.

Denne uken har jeg vært spent tilskuer på tre budrunder. Alt gikk for ca. 700k over takst. Det er så motiverende for oss enslige førstegangskjøpere, altså. Så må man liksom gå i seg selv og virkelig finne ut hva man vil… Bo på 17 kvm innenfor ring 3 og punge ut over 3 mill., eller bo så langt ute at man mister kontakt med hele sivilisasjonen fordi det er et ork å ta banen i én og en halvtime én vei for å rekke den kaffeavtalen i byen klokken 18. 

Og jeg er fullt klar over at det ikke er en menneskerett å bosette seg i egen leilighet i Oslo sentrum, kjære deg som alltid påpeker dette i kommentarfeltet på en boligmarkedsartikkel på en nettavis.

Det hadde bare vært jævlig digg å fått muligheten.

It’s complicated

Det er ikke mange land i verden som skriver like hyppig om været i sine største, nasjonale aviser som Norge. Sommerværet (les: solen og 20-plussgradene!) er som den ustabile typen/dama du aldri helt får taket på – uforutsigbar, dukker opp uanmeldt når du minst venter det og forteller deg heller aldri hvor lenge besøket varer. Du blir selvsagt veldig glad for besøket, men det tar alltid så brått slutt. Så blir du sittende der alene med lengtende tanker om den deilige tiden dere fikk sammen, med en rumlende sult som aldri blir helt mettet. Ah, den følelsen av å bare ønske seg litt til!

Vi har alle et komplisert forhold til den norske sommeren.

“Sommeren gjør et comeback – utrolig, men sant!” kunne jeg lese i VG-feeden for noen dager siden. De brukte den store fonten, du vet den de bruker når det er skikkelig viktige greier. 


Jeg husker godt hvor rar folk synes jeg var da jeg var på familiebesøk i Portugal i tenårene. Bestemor og bestefar hadde en bakgård med masse trær som ikke slapp inn noe særlig med solstråler, og når ingen kunne kjøre meg til byens badebasseng ble jeg på trass svært kreativ for å oppnå den lekre brunfargen som var så viktig for en fjorten år gammel jente. Brunfarge var tross alt levende bevis på en meget vellykket ferie i sydlige strøk, og kilden til status-poeng ved skolestart.

Solen har en mektig rolle i en nordmanns liv. Er det ikke nok av den, da særlig om vinteren, blir man litt deprimert. Kommer den uanmeldt, kaster man alt man har i hendene og nærmest løper ut døra for årets første (eller siste?) utepils, uavhengig av årstid og temperatur.

En selverklært livsnyter takker aldri nei til utepils i sola!

Får håpe sommeren kommer snart tilbake bare én gang til før den stikker for godt da, om så bare for én dag…