Angst på en lørdag

Så tok meg en tur på byen i går da. Var på Angst. Bra navn på et utested, for det er liksom den følelsen som slår meg sterkest når jeg må pløye meg gjennom en svett, alkoholisert folkemengde hver gang jeg må på toalettet som er plassert innerst i lokalet. Jeg har jo egentlig sluttet å gå på byen, orker liksom ikke folk, ser så mange av de hver dag på jobb, vil helst bare være alene i senga med Macbooken på fritiden min.

Vi satt ute, venninna mi og jeg. Det er hyggelig i ca. ti minutter før det kommer to kjekkaser og dumper ned i de ledige stolene ved bordet vårt. Jeg er en høflig, konfliktsky people-pleaser, så kunne selvsagt ikke si annet enn “Jada, de stolene er kjempeledige!” Han ene er jævlig pen, men jeg tror jeg har blitt så klok med alderen, at jeg vet altfor godt allerede at sånne pene gutter må man holde seg langt unna. Vi prater litt tull, jeg viser han pene de nye blå rulleskøytene mine (på et bilde såklart, går ikke på byen med rullerskøyter) og han går inn på Instagramen min og begynner å følge seg selv. Sjarmerende, jeg vet.

Han andre, kameraten til han pene, forteller meg at han er skuespiller, og jeg bare,”Jeg er servitør på Hotell Cæsar, vet du!” så følte han sikkert at vi bondet på et helt nytt nivå. Jeg er ganske flink til å få folk til å tro at vi har en connection, er egentlig derfor jeg måtte slette Tinder til slutt, alle jeg møtte på trodde vi var sjelevenner og det ble litt slitsomt i lengden. 

Etter en halvtime med samtaler der ingen hører hva noen sier, så bestemmer de seg for å gå videre. Like greit, tror de skjønte at det ikke hadde blitt noe på dem allikevel. Jeg puster lettet ut og tar en slurk av ølen min. Vi får vel ikke åpna kjeften for å starte en ny samtale om livets utfordringer engang, før et nytt radarpar kommer og setter seg ved bordet vårt. 

De er polske, får ikke med meg navna, han ene snakka så ræva engelsk og jeg var vel ikke interessert nok til å be han gjenta seg. Det eneste han greide å si til meg var “It saaacks, it saaaacks, my english, it saaaacks.” Og jeg bare, “Yes, your English sucks.” Jeg var ikke spesielt grei mot noen av de, han ene sa jeg måtte smile mer fordi jeg hadde så vakkert smil, og sånt gjør meg bare så forbanna. Jeg smiler aldri på kommando.

Men de ble sittende og tok ingen hint, uansett hvor mye vi himlet med øya, så vi bare prøvde å fortsette jentekvelden vår så godt vi kunne, selv med to kule sidekicks, han ene med dårlig ånde og han andre med en rumpetaske (!) fylt til randen med polske Marlboro Lights, ved vår side.

Rart med det, polakkene synes tydeligvis at vi var drithyggelige, sikkert på grunn av språkbarrieren, for de ble sittende hele. jævla. kvelden. Det toppet seg da Rumpetask dro meg i armen og bare “Let’s dance! Come aaaaaan!” Jeg var ikke spesielt gira på å danse med han. Etter å ha takket nei til dansen på ti forskjellige måter velger jeg heller å mingle litt med alle de fulle, fremmede folka på dansegulvet på vei til do. Det er klamt og ølen skvalper ut litt etter litt, men det er 100 ganger bedre enn å danse med en fremmed mann som gnir tissen sin mot låret ditt, mens han vever de seige fingrene mellom dine, liksom.

Når vi endelig reiser oss for å gå spør han om vi skal kline (!) og jeg bare Nei, nå må du gi deg.

Så dro jeg hjem alene.

 

 

Det forbanna hysteriet

Er det bare meg, eller har det rabla for den generelle norske befolkningen? Eier ikke folk litt viljestyrke eller evne til å ikke la seg rive med av sånne medieskapte hysterier? Jeg snakker selvfølgelig om da jeg skulle en tur på Coop i går, for å handle inn litt snacks og godis til dagens hjemmekontorøkt med kollegaer. “Kanskje litt smågodt til kaffen hadde gjort seg?” tenkte jeg, i det jeg slepte den digre handlekurven på størrelse med en liten, rød campingvogn etter meg mellom butikkhyllene.

Men det kunne jeg bare glemme.

For etter å ha fått annonsert i alle riksdekkende medier at smågodtkrigen hadde presset prisen helt ned til latterlige 2,90 kroner per hekto, så kunne jeg vel bare takke meg selv for at jeg ikke hadde tatt meg tid til å løpe om kapp med naboen og fylle ryggsekken til randen med salte fisker, lakriskritt og sure hodeskaller i forrige uke. Det var faktisk ikke mer enn et par sånne kjipe, hvite og oransje rundinger med myntesjokolade i midten igjen, men hvem er det som liker dem, egentlig? 

Det er vanskelig å huske tilbake til tiden før sosiale medier, jeg har tross alt vært trofast medlem av Facebook-klubben i ni år. (Herregud.) Men, seriøst, var det sånn før sosiale medier og? Jeg føler at med jevne mellomrom, så er det et eller annet som gjør at folk går amok og mister alt som heter fornuft. Og da er spesielt på Fjasboka jeg får denne masete, og som regel uviktige informasjonen tredd nedover hodet opp til flere ganger daglig, i en ubestemt periode.

I gamle dager var det selvfølgelig litt morsomt, da de få naïve menneskene som gikk på årets aprilsnarr troppet opp på Rema 1000 med plastbøtte, i tro om at de skulle få melke sin egen ku, eller da de (trolig) samme folka kom for å fylle en bøtte med vin på polet, for så å stille litt røde i mosen på forsiden av lokalavisa på 2. april, med en god dose selvironi og et skjevt smil om munnen, med ei lita plastbøtte dinglende ved sin side.

Før internett var det rett og slett vanskeligere å ta en bakgrunnssjekk før man dro ut på ekspedisjon, dere er unnskyldt.


Nå til dags føler jeg at det hele tiden er noe som “tar av” på nettet. Jevnlig blir en og annen artikkel eller video delt som pesten på Facebook. Delt av én venn, så tre, så femten, så tjuefem – som gjør at jeg til slutt må sjekke den ut (mot min vilje), bare for å se “what the fuss is all about”.

Jeg hater å følge strømmen. Jeg kan nesten ikke se på TV-serier lenger, fordi det er så mange som maser daglig om hva jeg burde se/høre/lese på. Game of Thrones. Making a Murderer. Bla, bla, bla. Kanskje når hypen har lagt seg, så kan jeg se på det jeg vil i fred og ro – i mitt eget tempo. 

Det er kanskje derfor jeg stort sett ikke er tilhenger av høytider, merkedager og medieskapte fenomener. Er det Den Internasjonale Pannekake-dagen, sier du? Da lager jeg hjemmelaget pizza med fetaost og pepperoni på pur faen. Har julemarsipanen meldt sin ankomst i butikken og vi er fortsatt i oktober? Så fint, den marsipanen skal ikke bli med MEG hjem med det første. Det var en dobbel kommersiell hurra da Valentine’s Day og morsdag havnet på samme søndag i år, må jeg si. En fin, liten påminnelse om alt jeg ikke har her i verden, takk skal du faen meg ha.

Dere tjente dessverre ikke én krone på meg den dagen.

Og jeg skal ikke engang begynne å uttale meg om hva jeg synes om Black Friday. For kjære, lille Norge, du trenger ikke slurpe i deg alle amerikanske komersielle merkedager. Halloween er på en måte mer enn nok, spør du meg.

Jeg synes bare det er så merkelig hvordan folk er så lett påvirkelige og lar seg rive med av den ene kjøpefesten etter den andre, bare fordi de leser om det i nettavisa. Kanskje jeg endrer mening en vakker dag, men for nå, så er det JEG som bestemmer om jeg har lyst til å spise meg kvalm på sjokolade – uavhengig av om den er hjerteformet/eggeformet/nisseformet. Ikke PR- og reklamebyråene. Ikke kapitalistene. Ikke Jesus.
JEG bestemmer.

(God påske.)

Materialismen lenge leve

Jeg sitter her på det lille rommet mitt på løkka og stirrer ut i luften. Jeg ser på alle tingene som ligger strødd rundt meg. Det er minst syv par sko bare her på gulvet, i en koffert ligger det en haug med klær jeg fortsatt ikke har pakket ut etter siste helgtur. Ting som ble kjøpt for å glede meg en gang i tiden, nå føler jeg bare at de tynger meg ned. Jeg har flyttet seks ganger de siste tolv månedene, og snart skal jeg flytte atter en gang. Hjem, hvor er egentlig det? Er det der du er født? Er det der foreldrene dine bor? Eller der du legger deg akkurat i kveld?

Hvor mange ganger må jeg pakke alt rælet mitt i pappesker og pakke det ut i nok et lite rom leid i et kollektiv i byen? Trenger jeg egentlig tre par Nike joggesko i forskjellige fargekombinasjoner? Eller seks svarte olabukser? Eller 20 forskjellige shades av rosa leppestift?

Jeg har tenkt litt på dette med å kjøpe. Man lærer tidlig at å kjøpe noe er en belønning, man fortjener det, det er litt ekstra “kos” å kjøpe noe til seg selv. Hvorfor er det slik? Det hender jeg ser meg rundt, alle tingene jeg har akkumulert opp gjennom livet mitt, og hvor mye av det jeg faktisk trenger eller bruker.

Det siste året har jeg greid meg fint med innholdet av to fullpakkede kofferter. I en bod på vestlandet et sted er omtrent 80 % av det jeg eier pakket pent ned i pappesker, stablet i høyden. Hva er det jeg egentlig eier igjen? De kassene er fulle av ting jeg mener betyr noe for meg, og dermed har vanskelig for å gi bort, men jeg må innrømme at jeg i skrivende stund ikke kan huske engang hva som er oppi halvparten av de.

Bombardert av reklame. Hvor enn jeg ser er det noen som prøver å få meg til å føle at jeg trenger noe. “Kjøp dette og bli lykkeligere!” Ikke engang Instagram-feeden min får være i fred lenger. Jeg blir sliten. Kan vi ikke fokusere på ting som gir litt mer mening, liksom?

Nå vil jeg leve et enklere liv. Gi bort, sortere, ta noen valg. Gadgets, vekk med det meste. Jeg blir oppriktig frustrert hver gang jeg ser stabler med kakaomaskiner, pølsevarmere og andre tullete oppfinnelser som kun har en liten oppgave. Tenk å ha et kjøkken fullt av maskiner som kun kan brukes til å lage en bestemt matrett? (og hva dette vil si for miljøet fremover om vi fortsetter i dette tempoet er et helt eget innlegg som ligger og ulmer…)

Disse er kun designet for at ensomme kvinner (og menn forsåvidt) med litt for mye fritid til å surfe nettet med Dr. Phil surrende på TV-skjermen i bakgrunnen, skal fylle sin elektroniske handlekurv med dritt som vil gi dem et lite drypp med endorfiner som igjen vil forsvinne før neste reklamepause.

Det er vel kanskje derfor jeg rømmer hver gang julen nærmer seg, for jeg har verken gitt eller kjøpt julegaver i form av materielle ting de siste seks årene, og jeg synes det er helt OK. Er det noe jeg ikke trenger så er det enda en funksjonsløs duppeditt med “Made in China” stemplet på undersiden, som samler støv på hylla. Folk er tomme på innsiden, men denne tomheten kan ikke fylles med mirakuløse apparater som slutter å funke etter et halvt år. Vi må nok jobbe litt hardere for å fylle tomrommet, dessverre. 

Så neste gang du er i butikken og er i ferd med å sveipe Visa-kortet for å betale for den “artige” selvrørende kaffekoppen eller det tiende paret med svarte pumps – still deg selv dette spørsmålet:

Trenger jeg virkelig dette i livet mitt? 

 

 

 

 

Jeg, Superoptimisten

Ah, du deilige, etterlengtede sommer. Som vi har ventet på deg. Hver vintermorgen tenkte jeg på deg, da jeg mot min vilje sto opp i mørket og dro på jobb (i mørket), mens jeg hakket ulykkelige tenner og prøvde å tenke at vinteren egentlig ikke var så verst. Det var en mørk tid i mitt liv (bokstavelig talt). Men som vintre flest gjør, så tok den heldigvis slutt. Og med en diffus og litt udefinerbar vår i mellom, så var det plutselig juni.

Denne sommeren har jeg jobbet hver bidige dag, fra 9:00 til 17:00, innesperret på et kontor, limt foran en skjerm, og vet du hva? Det er HELT greit. Ingen ferie på meg, liksom. Men det er greit, sier jeg jo. Vet du hvorfor? Det er fordi jeg er så forbanna positiv. Jeg velger å se det positive i enhver situasjon og det gjør meg til Superoptimisten.

Været. Alle elsker å snakke om været. Ja, det plaska ned som bare det i går kveld. Asfalten som heller nedover i en slakk bakke utenfor soveromsvinduet mitt lignet en ivrig miniatyrelv, og lystrakten som flommet ut fra nærmeste gatelys kunne fortelle at det rett og slett bøtta ned. De fleste satt sikkert med en stor klump i halsen og tårer i øynene mens de oppdaterte Facebook-statusen sin atter en gang: “Et-eller-annet skikkelig surt om drittværet i Norge om sommeren”. I mens satt jeg her og bare gledet meg vilt over dette. For jeg har nemlig….

Kollektivtransporten. Den ene dagen hvor det ikke regner, men luftfuktigheten minner litt om å gå rundt i et tyrkisk bad. En mann med armhuler i min nesehøyde insisterer på å presse seg langt inn i min intimsone på veien hjem fra jobb på 54-bussen. Vi står tett og det er bare så mange sekunder jeg greier å holde pusten før jeg må ta et nytt drag av den stramme, svetteinfesterte luften foran mitt ansikt.

Selvfølgelig er ikke dette en situasjon jeg ønsker å være i, men hva kan jeg gjøre? Stå der og måpe og synes synd på meg selv? Nei, jeg tar saken i egne hender. Jeg går så langt som å si at dette er min store sjans til å gjøre dagens gode gjerning!

Effektivitet. Det er mange av dere, kjære Facebookvenner, som har behov for å poste bilder av de deformerte tærne deres på en strand i Hellas, halvveis dyppet nedi et turkist badebasseng i LA eller med nye skinnsandaler på et-eller-annet brosteinbelagt fortau i Sør-Europa. Jeg skjønner at føttene dine har det fint på ferie. Selvfølgelig hadde jeg ikke takket nei til en uke på Manhattan hvor jeg kunne spradet rundt i 10 cm hæler, mens jeg supet i meg en iskald Frappucino og rocka nye solbriller med utslått hår.

Men mens føttene dine (og resten av kroppen din forhåpentligvis) er ute og soler seg, bruker penger og nyter livets glade dager, er mine føtter pakket pent inni et par røde Converse på et kontor i Oslo sentrum. Der er de med på å tjene penger til livets opphold, og bidrar til en god økonomi og stabilt døgnrytme til undertegnede. Og DET er undervurdert. Når helgen kommer er de også ekstra glade for å tre på seg noen stilettos og ta seg en øl på løkka.

Så, sommeren var vel kanskje ikke akkurat slik jeg hadde drømt om, barbeint med stekende sol, sommerflørter, bading, strandliv og ferie.

Men det er jo ikke verdens undergang. Det er alltid noe positivt hvis man leter litt.

 

Sosiale greier

Hei, people. En liten melding fra meg til deg. Først vil jeg takke alle mine lesere, gamle og nye, som titter innom her iblant, det gjør meg så glad! Vært litt stille her den siste tiden. Det er vel en blanding av sommermoro pluss at jeg jobber med nytt materiale. Men skulle du få lyst til å se hva jeg driver med ellers så kan du følge meg på diverse sosiale medier. Vi snakkes plutselig.

God helg!

FACEBOOK

 

INSTAGRAM

 

TWITTER

Mitt (hypotetiske) utdrikningslag

Utdrikningslag er jo et merkelig fenomen. Nå som vi er i sommermånedene, går det ikke mange helger uten at jeg får øye på en kommende brud med sine beste venner (og noen random kollegaer og, sikkert) på slep.

Rebusløp. Bli kledd ut som en dust. Spørrekonkurranser som gjør at man må snakke foran mange folk alene. Stolleken. Gjettekonkurranser hvor man må ha psyko-hukommelse hvis man skal huske hver eneste lille anekdote med hver av sine 18 venninner, for så å gjette hvem som har laget den personlige gaven som skal minne om denne lille anekdoten. Jeg tenker at det er da det virkelig kommer frem hvem som er ens ekte venner.

Her er en liten pekepinn til dere der ute, hvis dere skulle plutselig finne dere i en situasjon hvor jeg måtte drikkes ut snarest.

Ja takk: Tusenfryd, gjerne på en solskinnsdag i juli, etterfulgt av en hagefest med masse prosecco, margaritas og whiskey sours. Og mat. Masse god mat.

Nei takk: Hoppe ut av fly med en fallskjerm som får plass i en liten ryggsekk som eneste sikring til livet videre, etterfulgt av 50-spørsmålsquiz som innebærer masse historiske milepæler i form av årstall og konger med masse Xer og Ver etter navnet sitt.

Ja takk: En spontantur til New York med hotell booket i SoHo, spise på masse små, rare restauranter som rommer maks 15 personer av gangen, shopping i vintage-butikker. Kanskje en konsert med Eagles of Death Metal med backstage pass så jeg kan gå og ta en selfie på fanget til Josh Homme? Innafor.

Nei takk: Fjelltur hvor man må gå i 3 timer i oppoverbakke i 10 minus, gjerne uten forvarsel om kleskode, så derfor dukker jeg opp uvitende i gårsdagens antrekk som inkluderer 10 cm stilettohæl av det dyreste slaget, for så å knekke frem et ekkelt fruktfat som alle slurper og smatter i seg, etterfulgt av stafett hvor man må bytte på å løpe tur med et egg som balanserer på en spiseskje. For å toppe det hele må vi ligge i et lite telt, gjerne 5 og 5, og våkner på morgenen med morraånde i form av frostrøyk fordi det er snøstorm. Yay!

Jeg høres kanskje litt kjip ut, men nå har jeg levd med meg selv i mange nok år at jeg har sluttet å late som når jeg ikke liker noe som alle andre elsker. Kortspill. Brettspill. Selskapsleker. Smalltalk. Brune klær. Aldri vært noen fan, dessverre.

Det samme gjelder quiz. Selvfølgelig er det gøy når man vinner, men jeg føler meg alltid litt ekstra dum etter en quiz. Jeg er ikke velsignet med god hukommelse når det gjelder årstall – SORRY. Tall har aldri vært min sterke side. (Ord, derimot?)

Men aller først, så bør kanskje noen fri til meg. Bare en tanke…

IKKE ROSA

Det er fortsatt litt komisk for meg å bli definert som en blogger, nettopp fordi dette er et ekstremt ladet ord i vår tid. Nå om dagen går det sjelden en fest uten at en av mine venninner må introdusere bloggen i samme setning som meg. Det er litt sånn her:

Og jeg bare:

Og at folk kaster penger etter meg mens jeg blir sponset i “hue og ræva” av alle mulige firmaer…