SPIRITUELL

I det siste har jeg gått litt dypere i meg selv, rett og slett sonet ut av den sosiale kretsen. Hver dag etter jobb takker jeg nei til det meste av tilbud fra venner og bekjente for å dra hjem til min lille hule og fokusere mer på… meg. Jeg har endelig begynt å meditere, etter mange år med “jeg burde…”, har jeg tatt tak. Det ble appen Headspace i første omgang. En liten animasjon og en guidet seanse hver kveld. De hyperaktive tankene mine som ofte er roten til bekymring og unødvendig tristhet skal vekk! En selvstendig og vakker kvinne (på innsiden) skal frem. Dette har jeg lest masse om på nettet, nemlig. Shit, jeg gleder meg.

Men det er en ting jeg er så utrolig nysgjerrig på. Jeg måtte selvsagt spørre min like spirituelle kusine om dette. Samtalen gikk cirka sånn her:

Phew. Heldigvis er det ikke bare jeg som sliter med dette. Denne innebygde kilden til visdom og mange liv som bare ligger gjemt inni meg, det høres rett og slett litt for godt ut til å være sant. Jeg kan stille spørsmål INNI hodet mitt og få fornuftige, reflekterte svar? What?! Hvorfor har ingen fortalt meg om dette før?

Disse punktene var meget selgende da jeg vurderte denne spirituelle reisen jeg var i ferd med å legge ut på. Å være “spirituell” har dessverre mange fordommer. Det er jo litt synd at dette for mange forbindes med sånne rare veganerhippier med dreads, batikk-klær og oksepiercing i nesa. At man rett og slett er en svevende weirdo fordi man tror det er noe mer mellom himmel og jord enn det vi ser med det blotte øyet. 

Det virker som dette er i gradvis endring. Jeg snakker stadig med venner som har blitt mer opptatt av det spirituelle, folk som driver med yoga, mediterer og tilbringer masse tid i skogen, og jeg mistenker at mye av det er fordi vi lever i en tid med mye ubalanse, både politisk og ellers i samfunnet. Dét toppet med cirka tusen inntrykk i minuttet hver gang du logger deg på sosiale medier kan bli litt mye i blant. Smarttelefonen er en bunnløs kilde til informasjon (og distraksjoner) og jeg tror vi kunne greid oss fint uten alle disse forstyrrelsene som hele tiden krever vår oppmerksomhet. 

Tilbake til meditasjonen. Jeg satte på litt god, gammel Enya og tente et par kubbelys. Ah, dette føltes bra og jeg er helt alvorlig når jeg sier dette. Noen ganger setter jeg meg på sofaen min med beina i kryss og bare stirrer ut i luften. Trekker inn luft gjennom nesen, puster ut gjennom munnen. Det er en særdeles behagelig aktivitet når man først greier å riste av seg rastløsheten. Mitt gamle jeg hadde nok bare himlet med øya og sett dumt på meg…

Så får vel bare tiden vise om denne (for øyeblikket) litt uoppnåelige kvinnen inni der kan komme frem etterhvert og dele litt visdom med lille, fysiske meg. I mellomtiden skal jeg puste inn med nesa og ut gjennom munnen samtidig som jeg tenker svært positive tanker.

Namaste!

Sad but true

Jo eldre jeg blir, jo mer setter jeg pris på de små tingene. Er det en tanke som slår meg hver eneste kveld når jeg legger meg, så er det det at sengen min er høyt oppe på lista over favoritter i livet. Sad, but true. God mandag!

P.S. Jeg lever!

Hei bloggen, jeg brakk håndleddet da jeg skulle tøffe meg på snowboard for noen uker siden. Kommer noen innlegg snart, må bare få noen til å taste for meg. 

Mens du venter kan du se på dette helt random bildet om stilen på bloggen og hvordan den har endret seg fra start for snart 4 år (!) siden og til nå. Crazy, huh?

Stripete bikini

Ferien er endelig her. Endelig litt tid til å lese og tid til å tenke. Jeg fryder meg over tanken på å ikke jobbe på over en uke. Nå sitter jeg på et tettpakket fly fra Amsterdam. En slank og elegant flyvertinne i 50-årene sprader opp og ned midtgangen som om det var hennes private, teppekledde catwalk. Den tunge parfymen, som hun sikkert har kjøpt på taxfree’n mellom arbeidsøktene, henger igjen bak henne. Noen rustne, skjærende babystemmer uler lenger fremme, og jeg er bare så takknemmelig for at jeg slapp å dele rad med en av dem.

Jeg angrer allerede på klærne jeg pakket i den halvtomme kofferten kvelden i forveien. Med en mørk fortid som ivrig overpakker har jeg prøvd å jobbe imot meg selv og mine dårlige vaner. Det ble likevel til at jeg tok noen dårlige valg, dessverre. 

Jeg ser helt jo klart nå at skinnjakka som henger hjemme i gangen ville kommet mer i bruk enn den stripete bikinien jeg av en eller annen merkelig grunn presterte å rive med meg fem minutter før avreise.

Jaja, det fins vel sikkert et svømmebasseng jeg kan besøke hvis jeg finner ut at jeg på død og liv må bade på min lille juleferie her i Aix-en-Provence.

Livet mitt som B-menneske


Som en blind, nyfødt fugleunge famler jeg i mørket mot den irriterende pipelyden som ikke tar slutt. Jeg gløtter bort på gjenstanden som ligger og maser og dirrer på nattbordet. En glødende skjerm med noe kluss på. Ikke et eneste ord mitt langsynte blikk greier å identifisere uten hjelp av kontaktlinser, men noe tilsier at det er visst på tide å stå opp.

Hver morgen er starten på en liten depresjon som gradvis forsvinner utover dagen ettersom timene går. Prosessen med å løfte morgendepresjonen består av ritualer som er avgjørende for at hjulene i mitt lille kroppsmaskineri settes i gang. En kruttsterk espresso er første steg. Den skal være svart som natten og helst smake like mørkt som humøret. Det er også viktig å bestemme om det skal lages “god kaffe” eller “dårlig kaffe”. Her i huset er vi litt snobbete når det gjelder kaffen, så det går mest i førstnevnte.


Noen dager duger også “dårlig kaffe” altså, det avhenger litt av hvor mye tid man har. Etter et kvarters koffeinnytelse er det bare å stille seg foran speilet for så å stirre på noen som ligner på meg. Men med det bleke trynet og det sorte lange håret er det lett å skvette av den forvekslende likheten jeg har til The Ring-jenta.


Heldigvis er det ingenting en dusj og litt kosmetikk ikke kan fikse. Her kan vi bare glemme #usminket-kampanjen fra Det Nye, altså… Bare så det er sagt. 

Men jeg tror ikke folk forstår hva det innebærer å være et hardbarka B-menneske i et A-menneskestyrt samfunn. Det er utfordringer man helst ikke snakker høyt om. Og det innebærer mange små hvite løgner og en del praktiske forhåndsregler. Som f.eks når telefonen ringer og vekker deg.


Å skaffe en hårføner er også essentielt, skal du lykkes som ubemerket B-menneske. Vått hår i 11-tiden er IKKE populært, så hvorfor ikke bare ha det som vane å alltid føne håret før man tråkker ut døra en sen formiddag? Vått hår signaliserer nemlig kropssvask som har funnet sted maks for 1 time siden, som igjen assosieres med latskap (med mindre du blir spottet med vått hår på vei ut av Elixia eller SATS, da gjelder ikke denne regelen- pluss at du får et disiplinspoeng for aktivitet før arbeid).


Hvis du møter på bekjente på vei ut en sen formiddag, er det lurt å ha forberedt et par hvite løgner på forhånd. Disse fungerer som regel, men hun husk å variér, slik at du ikke vekker mistanke. Hovedregelen er at du må gi inntrykk av å være godt inne i dagen din, og ha minst 1-2 aktiviteter bak deg.

Selv om mange B-mennesker føler seg ofte mislykket fordi de ikke greier å adaptere til A-livet, klandrer jeg ikke meg selv. Heller tvert imot, jeg er flink til å gi meg selv en klapp på skulderen de dagene jeg virkelig utmerker meg. Det er tross alt ikke min feil at jeg ble født som nattugle, og ikke morgenfugl.

For alt er relativt, ikke sant?

Min første charterferie

For mange er charter et familiært ord. Noen av dere har kanskje vokst opp med foreldre som mislikte kulde og mørke like sterkt som besteforeldrene mine, som i mange år flyktet til Lanzarote i seks uker før julesesongen kom og tok Norge med storm. Gran Canaria. Fuerteventura. Mallorca. Siden jeg aldri har vært der, så har jeg et veldig abstrakt forhold til disse stedene. Jeg vet bare det jeg har sett på TV og lest om i bøker. Jeg har blitt fortalt at på en chartertur er det visstnok:

1) Harry. 2) Billig. 3) Masse fulle nordmenn.

For et par år siden fant samboeren og jeg ut at vi ikke orka tanken på å feire jul på Sunnmøre. Det var november, utenfor regnet det som det ikke var noen dag i morgen. Det blåste så mye at strømmen gikk og alle trærne i skogen knakk og internetten ikke funka på flere dager. Uutholdelig med andre ord!

Vi klikket litt rundt på nettet og bestemte at julen skulle tilbringes i Cancun, Mexico. Etter 10 timer på nattbussen til Gardermoen (oh, the joy of living in the middle of nowhere!) var vi spente og glade da vi satt og ventet på at gaten skulle åpne og slippe oss inn i flyet som skulle frakte oss til paradiset.

Det første jeg la merke til var et ektepar som stod foran oss i køen. De så cirka slik ut. Helt seriøst!

Samboeren og jeg så på hverandre med lure, brede smil, men vi sa ingenting. (Istedet sendte vi en snap til alle bekjente, så de kunne gjøre sin egen bedømmelse av radarparet med matchende Marius-gensere og Fjellrävensekker.)

Du skjønner det at når du skal på chartertur er det en ting du må gjøre. Når du pakker kofferten må du huske å pakke bikini/badeshorts, solkrem, sandaler, solbriller og hatt. Det du må legge igjen hjemme derimot er fordommer. Jepp, bare legg de i skuffen til senere bruk, for her gjelder det virkelig å ha et åpent og ukritisk sinn hvis man vil nyte ferien til det maksimale!

På flyet satt vi ved siden av et hyggelig ektepar i 40-årene. Vi var jo nærmest limt ved hofta de neste 11 timene, så en dyp og utfyllende “bli-kjent-samtale” var ikke til å unngå. Mannen fortalte meg at han var uføretrygdet og var en såkalt “naver”. Jeg stusset, for han så jo rimelig frisk og rask ut, der han satt med pilsen i den ene hånda og en knæsj ny iPhone i den andre. Han skrøt av at de var på sydenreise minst 6 ganger i året… På Nav sin regning, hah! For en heldiggris.

Som på en organisert skoletur ble vi møtt av smørblide svenske turguider som gjetet oss inn i riktig buss på Cancun flyplass. Vi sa farvel til våre nye, priviligerte venner før vi steg ombord den klamme bussen.

Den følgende morgenen våknet vi til svaiende palmer i vinduskarmen. En øgle viste vei til stranda, der vi tok noen Margaritas servert i myke, rillete plastkrus. Livet er jammen ikke så verst, tenkte jeg da.

Like bortenfor plasket to blondiner i badebassenget og prøvde å ta bilder til det jeg antok var et blogginnlegg. Men det var ikke så lett. Man har jo bare 10 sekunder på å løpe fra selvutløserknappen (uten å skli i svingen) og se helt avslappet (og litt sexy) ut i bassenget. Jeg vurderte å tilby min assistanse, men synes underholdningen var for god, så jeg lot heller være.

 

Senere den kvelden oppdaget vi at de to sympatiske blondinene med de høye røstene og korte skjørtene som er en størrelse eller to for små, bodde på naborommet på hotellet. Kult, tenkte jeg, jeg har alltid lurt på hvordan det er å bo på Paradise Hotel!

Hotellsonen er der det skjer, et lite stykke Norge midt i det karibiske hav. Her kan du omgi deg med det du savner mest i Norge i desember- pudderhvite strender, turkise vann og masse billig mat og alkohol. Alt dette uten å måtte ta stilling til skumle, uforutsigbare utlendinger som kanskje til og med vil rane deg hvis de får muligheten til det.

Hvorfor sette livet i fare ved å sette seg på en buss full av spansktalende innfødte for å oppleve de flotte pyramidene i Chichen Itza, når du heller kan benke deg med 38 andre hyggelige skandinavere og bli navigert gjennom hele opplevelsen i trygge omgivelser av en blid svenske som har lest seg grundig opp på maya-indianerne og aztekerne?

Ferien kom naturligvis til en ende, slik de fleste ting i livet gjør. Vi pakket den bittelille sombreroen vi hadde kjøpt til katten, samt en del andre meksikanske effekter, som vevde tepper og små skjelettmennesker, i koffertene våre. På hotellets parkeringsplass ventet vi på den lyseblå bussen. Der møtte vi på noen kjente fjes fra flyturen nedover. De smilte og bablet i vei om alle de eksotiske ekspedisjonene de hadde vært på. Turer i jungler, bading i underjordiske huler, kajakkpadling i smale elver og nasjonalparker- alt i regi av den joviale Star Tour-gjengen. “Vi har ikke engang vært utenfor hotellsonen på egenhånd, Star Tour har så bra sørvis altså!” skrøt den skrukkete, kopperbrune damen fra Sarpsborg høylytt til sidemann, idet hun stumpet sigaretten og klatret ombord på bussen.

På flyet hjemover traff vi på naverne, de hadde ikke vært like heldige som oss. De bodde nemlig på sitt eget Paradise Hotel i den andre enden av hotellsonen, men mot sin vilje. “De spilte musikk hver eneste kveld! Vi fikk ikke engang sett på Hotell Cæsar i fred på laptopen!” sukket mannen oppgitt, mens han tastet seg gjennom et nivå på Candy Crush Saga og bestilte seg en gratis pils fra flyvertinnen. Jeg ristet på hodet, det er jo helt forkastelig at noen vil spille høy musikk og danse på et hotellrom i Mexico! De skulle holdt seg hjemme de, de hensynsløse beistene. Makan til egoister skal man lete lenge etter! Naveren nikket samtykkende. Han var enig.

Det var godt å komme hjem, med glødende tæn, en masse gode minner og et par ekstra guacamole-kilo på hoftene.

Og de hadde jo rett.

Det var harry, det var billig og det var fullt av nordmenn.

Jeg får ikke sove

Er det en ting jeg virkelig skulle ønske var annerledes med meg så er det min innebygde klokke. Du vet, den som avgjør om du er en morgenfugl som begynner å kvitre så fort solen har tittet over horisonten, flakser smilende til jobb med rosenrøde kinn og en fantastisk glede over en ny dag

eller

om du er den som kvikner til i 22-tiden på kvelden, får endelig slitt deg løs fra koffeinrusen (fra de 15 x kaffekoppene du har fylt den trøtte, gjespefylte dagen med) rundt 02-tiden, for så å våkne av at vekkerklokken klasker til deg i trynet 07:15 den følgende morgenen. Jeg har skrevet om dette før og jeg skriver om det igjen, for dette er noe som angår meg i stor grad i visse perioder. Jeg er i en sånn periode.

Når mannen ved min side setter i gang snorkemaskinen circa 30 sekunder etter at samtalen vår er avsluttet og lyset er slått av, blir min frustrasjon bare bittelittegranne mer virkelig.

 

 

Det er stygt å si det, men under søvnmanglende desperasjon får en bevisstløs mann som regel gjennomgå. Det hjelper ikke at han lager lyder som en rusten motorsag. Men han husker jo ingenting av det imorgen uansett.

 

 

Snorkingen er ikke den eneste skurken. For det hender at den uteblir og da er det andre faktorer som spiller inn.

Når jeg ligger i mørket med øynene i taket kommer alle dagens tanker kræsjende inni hverandre som en 40-bil-lang-kjedekollisjon. Det begynner gjerne med en sang på radioen der den siste setningen i refrenget blir hengende på repeat. Og så husker jeg ikke hvordan den fortsetter.

 

 

Fins det noe mer irriterende enn sangtekster som ikke gir noe mening? Der sangeren slurver med orda så du må gjette til deg resten.  Det minner meg om en samtale jeg hadde tidligere idag med min “utenlandske venn”, vi så Miley på skjermen, men han skjønte ikke hva regnbuer hadde med saken å gjøre…

 

 

Som et liv som går i revy når det nærmer seg slutten, går dagen som nettopp har vært i høy fart gjennom hjernen før jeg kan få tillatelse til å sove.

Jeg tenker på Nugattimannen som endelig tørte å smake på noe annet enn kneipp med Nugatti, hvordan Hellstrøm egentlig har et godt lag med mennesker og kanskje burde blitt psykolog. Et klipp fra Bloggerne i reklamepausen får meg til å tenke på hvordan alle med Restylane-nebb ser ut som de er i slekt, og hvorfor i all verden er det forbudt med ølreklamer på TV mens ørten forskjellige kasino og gamblingsider får vise seg i beste sendetid?

Jeg ber den lille stemmen i hodet om å holde kjeft, men den vil liksom ikke slutte å ordlegge seg. Den funderer videre på livets mysterier. Kanskje jeg egentlig burde gi opp det kreative frilanslivet og få meg en vanlig kontorjobb? Så kan jeg bare sjekke ut kl 1700, og legge alle arbeidstankene i skuffen på kontoret, istedenfor å ha de med meg i butikken, i bilen, i dusjen og i senga. For når man har den kreative jobben, da jobber man på en måte døgnet rundt uten å tenke over det.

Men en ting er sikkert.

Det er jo på natten alle mine beste idéer blir født. Når tror du jeg kom på å lage denne bloggen liksom?

 

 

Det blir som du gjør det til selv

Det er noen av mine venner som synes det er helt fjernt at jeg har valgt å bosette meg på ei lita bygd på vestlandet. Spesielt etter å ha spandert mesteparten av 20-åra på storbyer som London, L.A. og New York. Hva gjør du der liksom? I førsten spilte jeg turelsker-rollen, mest for å “bli med i gjengen”. Jeg har aldri vært spesielt glad i å gå tur, jeg må innrømme det. Er det varmegrader og strand i bildet er det selvfølgelig en helt annen sak, men å gå tur i surt vær og fryse har jeg aldri sett på som “kos”.

 

 

Jeg er som en firfisle, i solen bobler blodet i årene og øynene blir smale og myser av lykke. Jeg bare elsker SOL! Så hvordan i all verden har jeg havnet på en liten plass i et lite land der solen er så utrolig ekslusiv? Nei, det var et retorisk spørsmål, men jeg kan prøve å fortelle om hvordan jeg dealer med det å bo på et lite solfattig sted når man savner sol, storbyer og alt som hører med.

Det som er fint med å være kreativ er at man har fantasi, og med litt fantasi blir livet alltid litt lettere å leve. Sånn som akkurat nå. Det er lørdag kveld. På soverommet henger de små sorte kjolene fra både Acne og Calvin Klein på rekke og rad og gråter. På gulvet under de står centimeter etter centimeter med skyhøye hæler og sutrer høylytt. Med beina i kryss på en fluffy hvit dyne sitter jeg med min Apple laptop foran meg og skriver. Håret er surret til et lite rede på toppen av hodet, et glass rødvin på bordet ikke så langt unna.

 

 

Dæven, jeg føler meg akkurat som Carrie Bradshaw. Jeg skal til å tenne en sigarett, men kommer på at jeg ikke røyker. Men jeg skriver -ikke om menn, vel å merke. For er det noe det visstnok ikke er så mye av her i området så er det MENN. Nå lider ikke jeg av mannmangel, så det er ikke noe jeg har merket til selv, men ryktene tilsier at det er ganske så fett å være en kjekk, singel kar på Det Grønne Treet* en promilleholdig lørdag kveld. Det blir jo litt som på Manhattan det, da! Var det ikke mangel på gode menn Carrie, Samantha, Charlotte og Miranda brukte mesteparten av tv-tiden sin på mellom 1998 og 2004?

*Det Grønne Treet er 1 av hele 2 festlige utesteder her i Volda.

Men hva bruker du tiden din på der du bor? spør de. Går du ut og spiser? Da bare jeg ler jeg. Hah! Restauranter, du liksom! Der halve budsjettet i London gikk til å pynte seg for å spise overprisede tacos etterfulgt av iskalde margaritas, kan jeg med hånda på hjertet si at alle pengene mine går til enten Coop Mega, Kiwi, Rimi eller Rema. Det kommer helt an på hva du skal ha. (Visste du at Bremykt koster 3 kr mer på Coop Mega enn på Rema 1000?)

 

 

Så hva bruker du tiden på hvis du ikke er på restaurant og du ikke er ute og går tur i regnet? Vel.. Jeg har gjort det til en vane å trene regelmessig, så regelmessig at jeg likegodt bare går med treningstøy hele dagen, da slipper jeg å “glemme” at jeg må innom for å trene. Jeg elsker å TRENE! sier jeg til meg selv idet jeg sleper beina opp trappa til senteret. Det som er så fint med å bo på et lite sted er at alle samles på treningssenteret. Der du kanskje ville stukket ut på din lokale pub i storbyen i håp om å treffe noen bekjente, drar du heller på en spinningtime og møter ALLE du kjenner. Litt sånn som på tv-serien Cheers, egentlig.

 

 

Og når vi ikke trener eller møtes mellom hyllene på matbutikken så er vi for det meste hjemme. Jeg elsker også å være hjemme. Det er sikkert derfor det er så mange som har sånne hvite laserkutta trebokstaver som staver “HOME” og lignende i vinduskarmen. Det er ingen spøk. De elsker rett og slett hjemmet sitt.

 

 

Men når alt kommer til alt, så er det dager hvor man bare dør etter en Starbucks Double Caramel Macchiato og en grunn til å kle seg ut i minikjole, sminke seg og slenge på et par hæler…og da setter man faktisk litt ekstra pris på alle de overfladiske tingene man kan kjøpe seg når man endelig tar seg en tur ut av bygda og inn i storbyen.