Påskegrinchen

De siste ukene har jeg blitt spurt opptil 10 ganger “Hva skal du i påska da?” Og jeg bare..

 

 

Du skjønner at når man er herre over sitt eget frie arbeidsliv er det mange ting som går en hus forbi. En høytid som bytter dato hvert eneste år f.eks, orker jeg bare ikke å forholde meg til. Altfor uforutsigbart, spør du meg. Og der folk vanligvis misunner min frihet til å komme og gå ut av kontoret alt ettersom- vel, da er det kanskje en trøst at det går begge veier. En deadline er en deadline, påske eller ei.

Så da satt jeg her på kontoret da, med en voksende blemme på høyre ringfinger, fordi ingen korrigerte meg da jeg lærte å holde en blyant for første gang i 1987. For hver produktive halvtime belønner jeg meg selv med 5-minutters pauser. Fingrene mine kan taste “f-a-c” fortere enn du trodde var mulig, før Safari gjetter til seg resten og vipper opp newsfeeden.

 

 

Men hva er det jeg ser? Jo, masse slitsomme folk som går på ski, mens de trykker kvikklunsjer og kaffekopper inn i de brede, smilende gapene sine. Jeg er tydeligvis alene om å ikke være ute og nyte det fine været. Den eneste sola jeg har sett idag var i de 6 minuttene det tok å kjøre hjemmefra og til kontoret.

Frilanslivet kan være litt uregelmessig. Man går i ukesvis uten så mye å gjøre, der man endelig får tid til å organisere bokhylla i alfabetisk rekkefølge, vaske innsiden av alle kjøkkenskapene og pønske ut morsomme blogginnlegg (hoho!)- til å plutselig skulle gjøre et 3-måneders prosjekt på litt over en uke. Brått går man fra en 4-dagers arbeidsuke med regelmessige kaffe/sosiale pauser til et 10-dagers endeløst helvete der døgnet består av 85 % dataskjermstirring, 10 % soving og 5 % spising … og man kan bare glemme å drikke seg full for Jesus sin skyld når dagen er omme, for hjernen fungerer kreativt dårlig i bakrus.

 

 

Nå lurer jeg bare på når de kirkebjellene skal slutte å ringe etter hva føles som en halv evighet, slik at jeg kan finne konsentrasjonen igjen. Om 2 timer får jeg lov til å dra hjem og da skal jeg hvertfall ikke sette meg på Facebook og se på dere gå på ski!

Sånn, det var deilig å få det ut. God påske, dere! Nyt.

Sorg og kjærlighet

 

Det var en gang i tenårene, en deilig sommerdag i juni. Min store kjærlighet gjorde det like godt slutt over en sms og slo av telefonen. Classy. Spørsmålene stilte seg i kø, den ene etter den andre, de var utålmodige og hjernen prøvde så godt den kunne å besvare dem selv. Det ene øyeblikket var jeg rasende. Hvem er det han trodde han var? Hvorfor fikk han bestemme om vi skulle være sammen eller ikke??

 

 

I en 3-ukers periode var jeg full av faen og levde helt på kanten. Jeg kjørte rundt uten bilbelte og tenkte “Hvem faen bryr seg egentlig om jeg lever eller dør?”

Dagene gikk og jeg begynte å drømme frem potensielle scenarioer. En dag så jeg for meg en forferdelig bilulykke, der jeg ligger slengt på asfalten, skrubbsår på kinnet og med en voksende blodpøl under hodet. Mr. X kommer løpende mot meg, knekker sammen foran min veltrente, lidende kropp. Jeg gløtter bort på han. Hånden hans griper min, tårene triller nedover ansiktet hans mens han vugger engstelig frem og tilbake. “….Ja, nå kan du angre… nå…” hvisker jeg hest i det jeg tar et siste åndedrag og blikket stivner. Underleppen hans skjelver, han kaster hendene i været og hulker. Så siger han sammen over meg og angrer så bittert på det som han nå forstår vil være den største feilen han begår i sitt liv.

 

 

Nettene var de verste, da jeg og tankene gikk og la oss og fikk litt for mye uforstyrret tid sammen. I et desperat forsøk på å kvele den endeløse tenkingen en gang for alle gikk jeg inn i baderomsskapet. Jeg slukte i meg alle pillene jeg kom over uten å engang vite hva jeg fikk i meg. Jeg ville bare vekk, få litt fri fra det hele…

 

 

Men jeg var tapper, og kom gjennom den fasen levende også. Det var et lite lysglimt den dagen jeg fikk høre at den nye dama hans var både stygg og feit. Da tenkte jeg at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Ungdommen nå til dags

Jeg har vært en ivrig bloggleser i mange år nå. Jeg tror jammen det er godt over 10 år siden jeg startet min første blogg. Jeg husker at den gang var det vanskelig for meg å utlevere meg selv på Internett… Det var jo sånt vi hadde lært at vi aldri måtte finne på.

Dagen en venninne av meg fortalte meg om Facebook var min første tanke “Hæ, legge ut bilder av meg selv? Så utrolig narsissistisk ting å gjøre!” Men tidene forandrer seg, og før vi visste ordet av det lå det strødd bilder av oss med nyfødte barn på magen, med morkaka fortsatt dinglende i den andre enden, og fester hvor man blacka ut før midnatt og de eneste bevisene for at du i det hele tatt var der er fotografiske.

Også har vi disse ungdommene da. Kostholdsekspertene, moteekspertene, de over-gjennomsnitts-ekshibisjonistiske. Jeg har latt meg forføre av mange av de. Deres vakre ytre, motiverende ord og glamorøse liv gir oss vanlige mennesker en 5-minutters flukt fra hverdagslivet.

Ofte kan kommentarfeltene være mer underholdende enn selve teksten, for man må minne seg selv på at ofte er blogglesere endel yngre (og mindre intelligente!) enn man selv er. Hva folk får seg til å faktisk skrive er jo underbart, spesielt når de skriver forbi hverandre og mistolker den mest åpenbare ironien. Men det er også et par ting jeg har observert som jeg ikke er fullt så begeistret over med denne bloggverdenen og jeg tenker jeg er heldig som er gammel nok til å se på det gjennom kritiske øyne.

Jeg syns det er så sprøtt hvor akseptert det er blitt å vandre rundt med en 22 000 kroners Chanel veske slengt over armen. Jeg husker jeg såvidt turte å gå ut om kvelden den gangen jeg joina den ekslusive Mulberry-klubben med min eneste merkeveske (og den er langt mindre verdt enn denne overhypa klassikeren av en skinnpose.)

Materialismen lever godt i bloggindustrien, men jeg er litt lei nå. Nå har jeg begynt å se meg om etter andre type blogger, blogger der folk ikke slipper unna med å poste et bilde av sitt nyeste innkjøp før de flagrer avgårde på alle sine spennende og hemmelige møter de “ikke kan røpe ennå.” Får man ikke litt kreds for å virkelig sette hjernen i drift og kverne ut noe uten å være motivert av kjøping og sponsorer?

Og hvorfor det bare er lavkarbo-bloggere som ikke kjenner den iskalde ettersmaken til Sukrin fortsetter for meg å være et mysterie…

Frilanslivets utfordringer

Dette er ikke noe jeg planla grundig eller har drømt om siden jeg var barn. Det bare ble sånn på en måte. Plutselig var jeg selvstendig næringsdrivende. Kan vi ta to skritt tilbake? Hvordan ble det sånn? Siden livet ikke kommer med fasit, så må jeg jo nesten bare se om jeg greier å leve av dette da. Men det har sine utfordringer.

For ja, jeg er faktisk en av dem som får litt angst av tanken på å føre mitt eget regnskap. Med mine matematikkferdigheter er det rart jeg i det hele tatt greide å regne meg gjennom videregående og få bestått.

 

 

Jeg er vel som en dyslektiker, bare med tall…Nummerektiker kanskje? Men det gjør ikke noe, jeg skal jo tjene til livets opphold ved å tegne, ikke regne algebra. Jeg husker jeg var ekstremt entusiastisk på første skoledag på moteskolen Esmod…

 

 

..inntil jeg fikk vite at vi måtte konstruere mønster som vi brukte formeler for å beregne. Det ble med det ene året på motedesign. Men da ble en ting bare enda mer sikkert- tegning var mitt kall. Så ferden gikk videre til Kingston University, der jeg endelig fikk drive med det jeg likte best. Tegne, dikte opp historier og dra på temafest. Spol fremover noen år så sitter denne selvstendige næringsdrivende bloggeren og skriver om det hun syns kan være kinkig når man er en frilanser. La oss gå gjennom lista.

 

UTFORDRINGENE

 

1. Å stå opp selv om man ikke har noen avtaler eller bestemte steder å dra

 

 

2.  Å tørre å si NEI

 

 

3. Å ta ansvar for sitt eget regnskap

 

 

5. “Venne”tjenester

 

6. Å alltid være parat

Rosabloggeren

Hei bloggen! Jeg er bare SÅ sliten.. Kom nettopp fra salongen, takk til Frisør Frisør for det nye fine håret! (reklame)

 

 

Så var jeg og søte Molly ute og spiste sushi på Sushi Sushi, og det var bare fantastisk! Jeg er avhengig av California rolls, kunne spist det hver dag.

 

 

Så var jeg på trening med Miabestis og Jannebestis.. jeg løp 20 km idag! Rekord! Tok meg bare 4 timer. Neste mål er 35 km. Ps. Ja, jeg VET jeg har lagt på meg, dere trenger ikke påpeke det! Jeg rakk ikke å trene mer enn 6 dager denne uka, men neste uke er det tilbake til den vanlige rutinen!

 

 

Ikveld skal vi på fest og dette skal jeg ha på meg…SNEAK PEAK!

Sko // PRADA, Ring // YSL, T-shirt // Acne

 

 

(For jeg kan tenke meg at dere kommer til å sjekke denne bloggen hver time til jeg legger ut HELE bildet av meg med antrekket på, ikke sant?)

Forresten, jeg anbefaler denne brusen:

 

 

Den er kjempegod. (adlink)

Kisses!

 

 

(fra photoshooten i helgen!)

Imorgen kommer det et skikkelig langt innlegg om selvtillit etter så mange lesere har ønsket det. Girl power!

Selskapsleker

Er det en ting jeg hater så er det selskapsleker. Åh. Når noen foreslår en runde med stolleken eller et eller annet ballspill som jeg ikke kan reglene til, slår jeg meg vrang som en 13 år gammel jente som nekter å ha gym fordi hun fikk mensen for første gang.

 

Selv om jeg innimellom trår til med en dans på fest, så er jeg nok en av de som trives best sittende ved et bord, med folk som bidrar til interessante samtaler. Vi kom jo for å snakke. Og drikke.

 

 

Det kan delvis ha med valg av fottøy å gjøre og selvfølgelig:

 

 

..men jeg tror det ligger mer bak.

På videregående hadde vi gym med mekken. Det var en sær blanding av norsk ungdom, i ett rom samlet vi kvisete gutter med fett hår i midtskill som likte biler og øl, og et flertall jenter som hadde ambisjoner om å bli alt fra frisører til arkitekter til tenårige alenemødre (jada, du finner dem også på Tegning, Form og Farge skjønner du!)

 

 

Det er en gymtime jeg husker spesielt godt. Vi skulle sitte i ring på gulvet, mens læreren forklarte reglene til en eller annen lek jeg ikke husker navnet på. I hånden hadde han en sammenrullet avis og plutselig slo han meg i bakhodet med den.

 

 

Jeg, som ikke hadde skjønt hva leken gikk ut på, reiste meg forsiktig opp og søkte etter svar i blikket til han Reidar.

Blankt. Her måtte jeg bare gjette meg frem.

Med en bestemt bevegelse snudde jeg mot min høyre og marsjerte langs ryggene til mine medelever som satt der som idioter på linoliumet. Alle var overbevist om at jeg visste hva jeg drev med.

De skulle bare visst.

 

 

For å gjøre en lang historie kort, jeg slo feil person i hodet og satte meg. Det var siste gang gymlæreren spurte meg om å starte opp en lek.

For er det en ting jeg mangler så må det være det genet som gjør at man husker spill og regler. Dømmer du meg hvis jeg forteller deg at jeg ikke husker reglene til et eneste kortspill? At jeg må bli opplært til å spille Gris og Vriåtter som om hver gang var den første?

 

 

Det er sant. Det hører hjemme i den samme skuffen som at jeg ikke har retningssans nok til å finne veien til mål i et 3d dataspill på Playstation. Jeg begynte en gang å spille Silent Hill 4 og ga opp etter å ha gått i ring i 4 uker i strekk. Jeg fant aldri ut hvordan det endte. Jeg vet det forsatt ikke.