Venninner som er litt annerledes

Man har mange venner som barn. Hvis man er heldig. Noen holder man kontakt med inn i det voksne livet, andre ser man aldri igjen. Jeg har hatt endel venner som jeg aldri har sett igjen.

Natascha, f.eks. Hun bodde i samme boligkomplekset som meg, det med de ferskenfargede husene på Californias kystlinje. Vi visste vel ikke hvor heldige vi var som fikk vokse opp i et slikt nabolag.

Mellom husene snirklet det seg rekker med hvite sementfirkanter som dannet stier, mellom de var det grove, stive gressplener. Toppen av kaka var bassenget, som var et samlested for småbarnsmødre som ville ta igjen på ukebladlesingen mens barna plasket i bassenget. Jeg brukte mye tid der på å øve meg på å være havfrue og forhåpentligvis en dag klare å puste under vann.

Natascha og jeg hadde hver vår Cabbage Patch Kid dukke. Min var en gutt som het Xavier. Jeg husker jeg ble litt skuffet over navnet, den kommer nemlig med fødselattest i esken, så jeg fikk liksom ikke velge.

Natascha var litt eldre enn meg, kanskje 2 eller 3 år, som er ganske mye når man er en kortvokst 6-åring. Jeg beundret henne veldig, og var stolt av at noen som var eldre gadd å henge med meg. En ting jeg husker godt med henne var at den ene hånden hennes var litt annerledes. Tommelen var alltid litt anspent, det var alltid en knekk i håndleddet og hun holdt armen ofte tett mot kroppen. Jeg hadde jo aldri sett noe lignende før, men fordi hun gjorde det, antok jeg at det var kult. Så jeg gjorde det jeg også.

Jeg lærte noen år senere at hun var født med parese i armen.

Alt ordner seg…

 

Catchy tittel, ikke sant? Kanskje du er nysgjerrig på hvorfor bloggen heter det den gjør. Idéen kom vel egentlig for ett år siden, i 2012, da jeg bodde i London. Jeg var litt lost in life, visste ikke helt hva jeg ville og hvor jeg skulle.. Noe som førte med seg bekymringer herfra til månen. Bekymringene slet på hverdagslivet og det var tunge dager på rekke og rad. Utrolig teit egentlig, når jeg tenker tilbake på det nå, så burde jeg hvertfall ha nytt livet i en fin leilighet i en av mine favoritt storbyer mens jeg hadde sjansen. Så kunne jeg heller tatt alle bekymringene mine og lagt dem bort til jeg fikk bruk for dem senere…

Det her er jo egentlig en av de tingene jeg prøver å bli litt mer oppmerksom på, og kanskje t.o.m. vinne over, denne forferdelige bekymringen for fremtiden. Det er kanskje flere som har det sånn? At man hele tiden ser så langt fremover at man glemmer å nyte hva man har nå, idag, rett foran nesa. Å kunne leve i “nuet” er en kunst og noe jeg prøver å lære meg. Denne bloggen er en slags påminnelse om at man ikke trenger å bekymre seg så mye for alt som er uvisst, for ting går som regel bra tilslutt.

Alt ordner seg, dere!