Materialismen lenge leve

Jeg sitter her på det lille rommet mitt på løkka og stirrer ut i luften. Jeg ser på alle tingene som ligger strødd rundt meg. Det er minst syv par sko bare her på gulvet, i en koffert ligger det en haug med klær jeg fortsatt ikke har pakket ut etter siste helgtur. Ting som ble kjøpt for å glede meg en gang i tiden, nå føler jeg bare at de tynger meg ned. Jeg har flyttet seks ganger de siste tolv månedene, og snart skal jeg flytte atter en gang. Hjem, hvor er egentlig det? Er det der du er født? Er det der foreldrene dine bor? Eller der du legger deg akkurat i kveld?

Hvor mange ganger må jeg pakke alt rælet mitt i pappesker og pakke det ut i nok et lite rom leid i et kollektiv i byen? Trenger jeg egentlig tre par Nike joggesko i forskjellige fargekombinasjoner? Eller seks svarte olabukser? Eller 20 forskjellige shades av rosa leppestift?

Jeg har tenkt litt på dette med å kjøpe. Man lærer tidlig at å kjøpe noe er en belønning, man fortjener det, det er litt ekstra “kos” å kjøpe noe til seg selv. Hvorfor er det slik? Det hender jeg ser meg rundt, alle tingene jeg har akkumulert opp gjennom livet mitt, og hvor mye av det jeg faktisk trenger eller bruker.

Det siste året har jeg greid meg fint med innholdet av to fullpakkede kofferter. I en bod på vestlandet et sted er omtrent 80 % av det jeg eier pakket pent ned i pappesker, stablet i høyden. Hva er det jeg egentlig eier igjen? De kassene er fulle av ting jeg mener betyr noe for meg, og dermed har vanskelig for å gi bort, men jeg må innrømme at jeg i skrivende stund ikke kan huske engang hva som er oppi halvparten av de.

Bombardert av reklame. Hvor enn jeg ser er det noen som prøver å få meg til å føle at jeg trenger noe. “Kjøp dette og bli lykkeligere!” Ikke engang Instagram-feeden min får være i fred lenger. Jeg blir sliten. Kan vi ikke fokusere på ting som gir litt mer mening, liksom?

Nå vil jeg leve et enklere liv. Gi bort, sortere, ta noen valg. Gadgets, vekk med det meste. Jeg blir oppriktig frustrert hver gang jeg ser stabler med kakaomaskiner, pølsevarmere og andre tullete oppfinnelser som kun har en liten oppgave. Tenk å ha et kjøkken fullt av maskiner som kun kan brukes til å lage en bestemt matrett? (og hva dette vil si for miljøet fremover om vi fortsetter i dette tempoet er et helt eget innlegg som ligger og ulmer…)

Disse er kun designet for at ensomme kvinner (og menn forsåvidt) med litt for mye fritid til å surfe nettet med Dr. Phil surrende på TV-skjermen i bakgrunnen, skal fylle sin elektroniske handlekurv med dritt som vil gi dem et lite drypp med endorfiner som igjen vil forsvinne før neste reklamepause.

Det er vel kanskje derfor jeg rømmer hver gang julen nærmer seg, for jeg har verken gitt eller kjøpt julegaver i form av materielle ting de siste seks årene, og jeg synes det er helt OK. Er det noe jeg ikke trenger så er det enda en funksjonsløs duppeditt med “Made in China” stemplet på undersiden, som samler støv på hylla. Folk er tomme på innsiden, men denne tomheten kan ikke fylles med mirakuløse apparater som slutter å funke etter et halvt år. Vi må nok jobbe litt hardere for å fylle tomrommet, dessverre. 

Så neste gang du er i butikken og er i ferd med å sveipe Visa-kortet for å betale for den “artige” selvrørende kaffekoppen eller det tiende paret med svarte pumps – still deg selv dette spørsmålet:

Trenger jeg virkelig dette i livet mitt? 

 

 

 

 

Stripete bikini

Ferien er endelig her. Endelig litt tid til å lese og tid til å tenke. Jeg fryder meg over tanken på å ikke jobbe på over en uke. Nå sitter jeg på et tettpakket fly fra Amsterdam. En slank og elegant flyvertinne i 50-årene sprader opp og ned midtgangen som om det var hennes private, teppekledde catwalk. Den tunge parfymen, som hun sikkert har kjøpt på taxfree’n mellom arbeidsøktene, henger igjen bak henne. Noen rustne, skjærende babystemmer uler lenger fremme, og jeg er bare så takknemmelig for at jeg slapp å dele rad med en av dem.

Jeg angrer allerede på klærne jeg pakket i den halvtomme kofferten kvelden i forveien. Med en mørk fortid som ivrig overpakker har jeg prøvd å jobbe imot meg selv og mine dårlige vaner. Det ble likevel til at jeg tok noen dårlige valg, dessverre. 

Jeg ser helt jo klart nå at skinnjakka som henger hjemme i gangen ville kommet mer i bruk enn den stripete bikinien jeg av en eller annen merkelig grunn presterte å rive med meg fem minutter før avreise.

Jaja, det fins vel sikkert et svømmebasseng jeg kan besøke hvis jeg finner ut at jeg på død og liv må bade på min lille juleferie her i Aix-en-Provence.

Den kjipe sannheten

Dette er til dere som ikke skjønner en goddamnshit, der dere sitter og tenker på en spesiell person dagen lang, sjekker mobilen hvert tiende minutt for å se om de har sett din siste Facebook-melding, eller lurer på hvorfor de mistet interessen i dine daglige gjøremål på My Story helt uten forvarsel. Har du gjort noe galt, tenker du, mens du går gjennom gamle chatsamtaler og tekstmeldinger, og prøver å analysere hver setning til en dypere, underliggende betydning.

Crushing er så kjedelig når man ikke vet om det er gjensidig.

Jeg tenker på alle de millionene med sangtekster som handler om kjærlighet, og sitter igjen med at det er fryktelig mange mennesker som har kastet bort altfor mye tid og energi på denne gåten. Vet du hvorfor? Fordi det ikke fins så mange nyanser som man så hardt prøver å tro at det er.

Det er faktisk ganske svart og hvitt. Og litt kjipt.

Eller:

Disse løgnene forteller vi oss selv og alle våre venninner når vi prøver å løse denne mystiske gåten. Men vet du hva? Når jeg liker noen skikkelig godt så kan jeg være midt i et svalestup ut fra 10-meter’n på Frognerbadet, jeg kan ha akkurat blitt bæsjet på midt i trynet av en hensynsløs måke eller ha 1005 e-poster som jeg må besvare innen de neste to timene- men jeg finner da fortsatt tid til å svare på én tekstmelding! Det tar deg hva, maks ti sekunder å skrive et par ord og et lite blunkefjes? Kanskje til og med en liten smiley med et slengkyss hvis du virkelig mener alvor. 


Så, lurer du på om han/hun liker deg, sånn helt seriøst? Det er mange måter å oppdage om noen egentlig liker deg på. Her er noen eksempler.

Dere møtes, kanskje på en fest eller i en eller annen hip, sosial setting, og fyrer i gang et nytt og glohett forhold. Du vet, der man sliter med å holde hendene vekk fra hverandre, og det bruser som en ristet colaboks i årene hver gang man kysser. Man kan ligge og kline til den samme Spotifylista med fjortismusikk på repeat i timesvis, og søvn blir plutselig ikke så viktig, selv om man skal opp tidlig dagen etter.

Ukene går, den staselige ny-fasen er i ferd med å sakte, men sikkert ebbe ut til null – dette er det kritiske “make-or-break” punktet, forresten. Blir det et forhold ut av denne hete flingen, så er det ca. nå du vil få dette bekreftet.

Men ofte så blir det til at man plutselig ikke treffes hver eneste kveld, men kanskje hver tredje, så hver femte, så plutselig har det gått to uker siden dere hang sist. Du spør om dere skal finne på noe over en tekstmelding. “Jada! Vi kan finne på noe en dag, vettu!:)” er svaret du får. Du blir glad og litt håpefull, dumme meg, tenker du, alt skjedde jo i hodet mitt. Trikset er nemlig å spille med og si ja, men aldri tidsfeste et møte. På denne måten slipper man å konfrontere personen, og lar de heller lure seg i hjel i noen uker før de forhåpentligvis skjønner tegninga selv. Det kalles å “fase noen ut”. 

Man kan ofte sitte og lure lenger enn man burde, spesielt fordi det å bli avvist eller ikke få oppmerksomhet fra noen man liker, bare forsterker de følelsene man allerede har. Lemmy fra Motörhead hadde helt rett da han sang “The chase is better than the catch”, og ofte er jakten så lang og kampen så hard, at man aldri kommer helt over det. Seriøst, det er folk som jeg ikke fikk for 11 år siden som fortsatt gir meg sommerfugler når vi møtes tilfeldigvis på butikken. Latterlig, jeg vet. De “uoppnåelige” får en slags heltestatus i hodet ditt og det er ganske kjedelig å leve med noen ganger.

Det er jo ganske trist å tenke på at de fleste kjærlighetssanger er skrevet av en stakkars taper som sitter og griner over gitaren sin, mens personen han synger om knapt vet at han eksisterer. Er det så romantisk å digge noen som gir fullstendig faen i deg? Jeg synes ikke det.

Det rare er at med en gang noen ikke viser den interessen de en gang viste, så blir du plutselig så mye mer interessert i å fange den på nytt. Her kommer jaktinstinktet frem igjen. Akkurat idét personen er i ferd med å komme over deg må du huke tak i de på nytt, rive hjertet deres i filler, tygge litt på det akkurat nok til at det blir godt og seigt, så spytter man det ut på det harde, våte fortauet og lar det stå til. På’ n igjen. Iskaldt, jeg vet. Men er det ikke litt tilfredstillende å ha en liten fanklubb etter seg til enhver tid?

Så, det jeg egentlig prøver å si er at hvis du virkelig liker noen, så er det beste du kan gjøre for å få de interessert, å bare ignorere de totalt. Digger de deg, så ignorerer de deg tilbake… Er det “meant to be” så kommer skjebnen og gjør sin greie uansett… tror jeg? 

Når jeg tenker etter er det nesten litt utrolig at det blir noe av forhold og ekteskap i disse dager, med så mange spill, kyniske apps og vanskelige regler som det er i nåtidens überkomplekse dating game.

Lykke til, da. Alt ordner seg vel til slutt…

 

Jeg, Superoptimisten

Ah, du deilige, etterlengtede sommer. Som vi har ventet på deg. Hver vintermorgen tenkte jeg på deg, da jeg mot min vilje sto opp i mørket og dro på jobb (i mørket), mens jeg hakket ulykkelige tenner og prøvde å tenke at vinteren egentlig ikke var så verst. Det var en mørk tid i mitt liv (bokstavelig talt). Men som vintre flest gjør, så tok den heldigvis slutt. Og med en diffus og litt udefinerbar vår i mellom, så var det plutselig juni.

Denne sommeren har jeg jobbet hver bidige dag, fra 9:00 til 17:00, innesperret på et kontor, limt foran en skjerm, og vet du hva? Det er HELT greit. Ingen ferie på meg, liksom. Men det er greit, sier jeg jo. Vet du hvorfor? Det er fordi jeg er så forbanna positiv. Jeg velger å se det positive i enhver situasjon og det gjør meg til Superoptimisten.

Været. Alle elsker å snakke om været. Ja, det plaska ned som bare det i går kveld. Asfalten som heller nedover i en slakk bakke utenfor soveromsvinduet mitt lignet en ivrig miniatyrelv, og lystrakten som flommet ut fra nærmeste gatelys kunne fortelle at det rett og slett bøtta ned. De fleste satt sikkert med en stor klump i halsen og tårer i øynene mens de oppdaterte Facebook-statusen sin atter en gang: “Et-eller-annet skikkelig surt om drittværet i Norge om sommeren”. I mens satt jeg her og bare gledet meg vilt over dette. For jeg har nemlig….

Kollektivtransporten. Den ene dagen hvor det ikke regner, men luftfuktigheten minner litt om å gå rundt i et tyrkisk bad. En mann med armhuler i min nesehøyde insisterer på å presse seg langt inn i min intimsone på veien hjem fra jobb på 54-bussen. Vi står tett og det er bare så mange sekunder jeg greier å holde pusten før jeg må ta et nytt drag av den stramme, svetteinfesterte luften foran mitt ansikt.

Selvfølgelig er ikke dette en situasjon jeg ønsker å være i, men hva kan jeg gjøre? Stå der og måpe og synes synd på meg selv? Nei, jeg tar saken i egne hender. Jeg går så langt som å si at dette er min store sjans til å gjøre dagens gode gjerning!

Effektivitet. Det er mange av dere, kjære Facebookvenner, som har behov for å poste bilder av de deformerte tærne deres på en strand i Hellas, halvveis dyppet nedi et turkist badebasseng i LA eller med nye skinnsandaler på et-eller-annet brosteinbelagt fortau i Sør-Europa. Jeg skjønner at føttene dine har det fint på ferie. Selvfølgelig hadde jeg ikke takket nei til en uke på Manhattan hvor jeg kunne spradet rundt i 10 cm hæler, mens jeg supet i meg en iskald Frappucino og rocka nye solbriller med utslått hår.

Men mens føttene dine (og resten av kroppen din forhåpentligvis) er ute og soler seg, bruker penger og nyter livets glade dager, er mine føtter pakket pent inni et par røde Converse på et kontor i Oslo sentrum. Der er de med på å tjene penger til livets opphold, og bidrar til en god økonomi og stabilt døgnrytme til undertegnede. Og DET er undervurdert. Når helgen kommer er de også ekstra glade for å tre på seg noen stilettos og ta seg en øl på løkka.

Så, sommeren var vel kanskje ikke akkurat slik jeg hadde drømt om, barbeint med stekende sol, sommerflørter, bading, strandliv og ferie.

Men det er jo ikke verdens undergang. Det er alltid noe positivt hvis man leter litt.

 

Sosiale greier

Hei, people. En liten melding fra meg til deg. Først vil jeg takke alle mine lesere, gamle og nye, som titter innom her iblant, det gjør meg så glad! Vært litt stille her den siste tiden. Det er vel en blanding av sommermoro pluss at jeg jobber med nytt materiale. Men skulle du få lyst til å se hva jeg driver med ellers så kan du følge meg på diverse sosiale medier. Vi snakkes plutselig.

God helg!

FACEBOOK

 

INSTAGRAM

 

TWITTER